– Tusenvis av uskyldige ble stemplet som folkefiender, torturert, henrettet – og glemt.
Slik lød budskapet fra Kasakhstans president Kassym-Jomart Tokajev under den nasjonale minnedagen for ofrene for politiske represalier og hungersnød. Hans tale var mer enn en høytidelig markering – det var et klart og kompromissløst oppgjør med en fortid Kasakhstan nå velger å konfrontere med dokumentasjon, institusjonelt ansvar og verdighet.
Et systematisk folketraume
Tokajevs tale tegnet opp konturene av en brutal epoke: kollektiviseringen som fratok folk eiendom og livsgrunnlag, den katastrofale hungersnøden som utslettet hele samfunn, og de stalinistiske utrenskningene som fjernet nasjonens intellektuelle ryggrad. Navn som Alihan Bokeikhan, Akhmet Baitursynov, Saken Seifullin og Ilyas Jansugurov ble nevnt – ikke bare som symboler på tap, men som bevis på hvordan et system med ideologisk tvang og total kontroll kan ramme de beste blant oss.
Over 300 000 mennesker er siden blitt offisielt rehabilitert, og mer enn 2,5 millioner dokumenter er nå avklassifisert. Dette er ikke en PR-øvelse – det er et strategisk og moralsk fundament for nasjonsbygging. Kasakhstan viser vilje til historisk transparens i en tid der mange stater fortsatt dekker over sine mørkeste kapitler.
Da stillheten skrek
Jeg har selv kjent denne fortiden på kroppen.
I mars 2023, under mitt oppdrag som internasjonal valgobservatør i Kasakhstan, besøkte jeg minnesmerket Arch of Sorrow i ALZhIR, utenfor Astana. Der, i restene av en av Sovjetunionens mest brutale kvinneleirer, ble historien fysisk og uunngåelig. Over 8 000 kvinner – mange av dem ektefeller til intellektuelle og politiske ledere – ble internert der, uten lov og dom, fordi de var gift med «feil mann».
Stillheten på stedet var overveldende. Men den ropte. Og i den stillheten hørte jeg spørsmålet vi alle må stille oss: Hvordan kunne dette skje – og hvordan kan det skje igjen?
Les også: Ferganadalen: Et etnisk brennpunkt i hjertet av Sentral-Asia 🔒
Som jeg skrev den gang:
“Dette besøket gjorde et sterkt inntrykk på meg og fikk meg til å tenke på hvordan individer kan miste seg selv og bli en del av systemet, noe vi ser både i historien og i dagens samfunn.”
Besøket til ALZhIR minnet meg om at faren ikke er over. Mennesker lar seg fortsatt fange i lojalitetens felle – tier, følger, unngår. Ikke fordi de er onde, men fordi systemer er konstruert for lydighet.
Historien som kampplass
Tokajev advarte i talen sin mot hvordan historiens helter og skurker nå ofte bytter plass – ikke etter sannhet, men etter ideologisk behov. Han rettet kritikk mot hvordan propaganda omskriver virkeligheten, og hvordan maktens narrativ forsøker å rehabilitere selv dem som sto bak utrenskningene.
Denne erkjennelsen er sjelden å høre fra sittende statsledere. Den er enda sjeldnere å se fulgt opp i handling. Men Kasakhstan gjør nettopp det:
Et nytt nasjonalt forskningssenter er opprettet ved Presidentarkivet for å analysere og publisere dokumenter fra represjonsperioden.
72 bind er publisert med primærkilder fra utrenskningene – inkludert en egen serie på 12 bind om Alash-bevegelsens ledere.
700 000 tidligere hemmeligstemplede straffesaker er gjort tilgjengelige for forskning.
Dette er et arbeid som andre stater – også i Vesten – bør lære av.
Et geopolitisk og moralsk signal
I en tid hvor statlig glemsel er blitt et verktøy for å bevare makt, gir Kasakhstan verden et motsatt signal: transparens er ikke svakhet – det er styrke. Å konfrontere historien er ikke å svekke nasjonen, men å gi den ryggdekning for fremtiden.
Mitt besøk ved Arch of Sorrow ga meg en dypere forståelse av hva Tokajevs prosjekt faktisk betyr. Det handler ikke bare om å hedre ofrene. Det handler om å forhindre gjentakelse. Og det handler om å vise at det finnes lederskap – også i det globale sør – som tar ansvar for sannheten, selv når den er vond.
