Stormaktskonkurransen har nådd Antarktis, et kontinent som lenge har vært skjermet fra den geopolitiske rivaliseringen som preger resten av verden.
I en analyse for Foreign Affairs, dykker Elizabeth Buchanan, meddirektør for Prosjekt 6633 ved Moderne Krigsinstitutt ved West Point Militærakademi, ned i hvordan Kinas vitenskapelige ambisjoner utfordrer stabiliteten på dette fjerne, isdekte kontinentet. Etter år med ro, står Antarktis ved en kritisk vending; truet av klimaendringer og en ny æra av politisk og økonomisk konkurranse.
Buchanan fremhever hvordan nasjoner som Kina og Iran tester grensene for hva Antarktistraktaten tillater, med Iran som annonserer planer om en permanent base og Kina som etablerer sin femte forskningsstasjon. Selv om disse handlingene er lovlige under traktaten, reiser de bekymringer om potensielle militære anvendelser, særlig innen overvåkning. Antarktistraktaten, som trådte i kraft i 1961, forbød militær aktivitet på kontinentet og fremmet vitenskapelig samarbeid. Men i dagens klima av internasjonal rivalisering og ressursjakt, står dette langvarige samarbeidet overfor sin største utfordring.
Antarktis’ strategiske betydning, med sin tilgang til tre verdenshav og rike naturressurser, kombinert med dens viktighet for global kommunikasjon, understreker kontinentets tiltrekningskraft. Men Buchanan advarer om at den tilsynelatende freden kan være bedragersk, ettersom den eksisterende roen ikke nødvendigvis garanterer fremtidig samarbeid. For å motvirke konkurransen om ressurser, kreves en sterkere offentlig interesse og internasjonale tiltak for å bevare Antarktis som en sone for fred og vitenskap.
Les ogsÅ: Kina, Russland og Iran innleder felles militærøvelse
Analysen trekker også viktige paralleller mellom Antarktis og Arktis, men med den vesentlige forskjellen at sistnevnte ikke er regulert av en tilsvarende traktat. Dette unike traktatsystemet har så langt lyktes i å holde Antarktis fri for de geopolitiske spenningene som har preget Arktis.
Tilbakekomsten av stormaktskonkurranse introduserer imidlertid ny uro. Buchanan peker på hvordan Kina og Russland presser grensene for det som er tillatt, gjennom aktiviteter som bygging av forskningsstasjoner uten nødvendige miljøvurderinger og ulovlig fiske. Disse handlingene truer med å undergrave de regelbaserte ordningene som har beskyttet Antarktis mot geopolitisk spill.
Buchanan avslutter analysen med et kall om innføre strengere internasjonale inspeksjoner og økt ansvarlighet for å sikre at Antarktistraktatsystemet forblir intakt. Samarbeid fungerer på noen områder, men uten en sterkere innsats for å håndheve reglene, risikerer vi å se systemet erodere. Med Kina posisjonert til å dra nytte av eventuelle svekkelser i traktatsystemet, understreker Buchanan viktigheten av at resten av verden ikke blir hengende etter i dette kappløpet om Antarktis’ fremtid.
