Det saheliske jihadismen går inn i en ny fase, en fase der sjokkbølgene vil tegne om kartet over Vest-Afrika. Støtte til Islam og Muslimer (JNIM), har forstått at frykt ikke lenger er nok: nå søker gruppen å vinne støtte snarere enn å terrorisere. Denne stille omveltningen, som bygger på å søke befolkningens samtykke i stedet for å bruke frykt, endrer jihadismens natur ved å gjøre den mer nærværende og mer langvarig.
Fiacre Vidjingninou har doktorgrad (PhD) i politisk og militær sosiologi, er hovedforsker ved Béhanzin Institute, senior tilknyttet forsker ved Egmont Institute, og underviser ved École Nationale Supérieure des Armées (ENSA – Benin).
Siden september 2025 har Bamako vært kvalt. Ikke én eneste tankbil kommer frem til hovedstaden uten å bli angrepet. Skolene har stengt dørene, sykehusene fungerer knapt, økonomien kollapser langsomt. Og likevel har ingen bombe eksplodert, ingen detonasjon har rystet byen. Det er en stille kollaps, en krig uten smell, der alt dør langsomt i gatens stillhet. JNIM trenger ikke å erobre hovedstaden militært for å underlegge den. Strategien bygger på en sofistikert geopolitisk beregning: å kvele Bamako økonomisk til juntaen godtar å forhandle fram en marionettmakt som lar jihadistene styre fritt på landsbygda, hvor 70 % av Malis befolkning bor.
Den beregnede kvelningen av en hovedstad
Kampen om tankbilene illustrerer denne nye grammatikken for jihadistisk vold. I et land hvor 70 % av importen går via Dakar, er blokkering av veiene den mest effektive måten å kvele økonomien på. JNIM ødelegger ikke systematisk. Gruppen lar enkelte kjøretøy passere, brenner andre som advarsel, og tar resten intakt. Denne selektive volden maksimerer den psykologiske effekten samtidig som den skåner bygdesamfunnene.
I motsetning til Den islamske staten, som satset på spektakulær brutalitet, bruker JNIM volden som et politisk verktøy med presise mål. Tilnærmingen henter lærdom fra Afghanistan: man styrer bare varig over befolkninger som aksepterer den pålagte orden.
Konsekvensene er ødeleggende. I Bamako har prisene tredoblet seg. Klinikker stenger. Universiteter sender studentene hjem. Men viktigst av alt: sinnet øker mot en junta som ikke klarer å beskytte sine innbyggere etter fem år ved makten. Det er dette sinnet JNIM søker å kanalisere til sin fordel.
Målet er ikke å ta Bamako. Jihadistlederne vet at de ikke kan administrere en moderne hovedstad. En erobring ville utløst internasjonal intervensjon. Strategien er langt mer subtil: å etablere en katiba[1] ved å svekke juntaen til det punktet hvor den godtar en medgjørlig regjering som gradvis vil innføre sharia på landsbygda og se bort fra jihadistenes kontroll over gruvedriften.
Den myke erobringen: «Vi kommer ikke for å gjøre dere vondt»
Denne setningen markerer et brudd i jihadismens historie. Den signaliserer overgangen fra en logikk basert på frykt, til en hegemonisk strategi inspirert av Gramsci: å dominere gjennom samtykke heller enn tvang. JNIM forsøker ikke lenger å påtvinge en streng orden umiddelbart, men å skape forholdene som gjør at den aksepteres over tid.
I maliske landsbyer følger ankomsten et velprøvd mønster. Krigerne kommer en fredag, samler mennene under palaver-treet, og knytter seg dermed til en kjent og trygg kulturell ramme. Den første talen på bambara – Malis viktigste språk – handler om sosial rettferdighet, ikke jihad. De fordømmer korrupsjonen i Bamako, forsømmelsen av landsbygda og utenlandske makters utnyttelse. De lover en beskyttende islamsk orden.
De første kravene er beskjedne: kjønnsseparasjon i transport, bruk av hodesjal. Ingenting ekstraordinært i samfunn der disse praksisene allerede eksisterte. Denne normaliseringen skaper et farlig skifte. I dag hodesjal, i morgen forbud mot musikk, dagen etter sharia-straffelov. Hver fase fremstilles som i tråd med lokale verdier.
JNIM har lært av Den islamske staten. Massakrene i Mosul og de filmede halshuggingene utløste avsky og legitimerte internasjonal intervensjon. Jihadistkader får nå en tydelig opplæring: vinn hjertene først, full sharia kommer senere.
Jihadistisk rettferdighet mot statlig korrupsjon
JNIM bygger sin legitimitet ved å fylle statlige tomrom. I områdene de kontrollerer, løser islamske domstoler konflikter på få uker og uten kostnad. Det maliske rettsvesenet krever år og titusener av franc i bestikkelser. Ifølge Transparency International mener 76 % av malierne at rettsvesenet deres er korrupt.
Les også: Mali: Al-Qaida innfører økonomisk blokade mot Bamako 🔒
Denne moralske økonomien treffer samfunn som har vært forsømt siden uavhengigheten. At rettferdigheten bygger på sharia, betyr mindre enn at den faktisk klarer å løse daglige konflikter. JNIM fremstiller seg som gjenoppretteren av en rettferdig orden som den postkoloniale staten har sveket.
Sikring av veiene er den andre søylen. Der gruppen kontrollerer territoriet, har landeveisrøverne forsvunnet. Handelsfolk kan reise trygt, så lenge de følger de islamske reglene og betaler en religiøs skatt. Denne «sikringen» viser at JNIM er i stand til å utføre statlige oppgaver som har blitt forlatt.
Strategisk avstand til Al-Qaida
Utviklingen i JNIM viser økende pragmatisme. Frem til 2023 ble Al-Qaida systematisk nevnt i kommunikeene. Siden da har disse referansene forsvunnet. Talen handler nå om frigjøring av Mali, lokal rettferdighet og motstand mot undertrykkelse.
Denne distansen åpner for overraskende allianser. I juli 2024, i Tinzaouaten, massakrerte jihadister og sekulære tuareg-opprørere sammen en russo-malisk kolonne. Mellom 50 og 80 russiske leiesoldater ble drept, i det som fortsatt er Wagners mest alvorlige nederlag i Afrika. Ved å «nasjonalisere» sin kamp, utvider JNIM sitt handlingsrom og gjør internasjonal intervensjon vanskeligere.
Ekspansjonen mot Guineabukta
Sahel er bare et trinn i JNIMs strategiske visjon. Den egentlige målgruppen er kystlandene ved Guineabukta. Katiba-ene etablerer seg gradvis i de ivorianske skogene og i de beninske nasjonalparkene. Angrepene har tredoblet seg på ett år i grenseområdene, fra 33 hendelser i 2024 til 93 i 2025, ifølge en beninsk sikkerhetskilde.
Denne ekspansjonen følger en klar geostrategisk logikk. Sahel er fattig, innelåst og ørkenpreget. De virkelige økonomiske ressursene, de strategiske handelsrutene og de internasjonale havnene finnes i sør. Hvis JNIM klarer å kontrollere en sammenhengende korridor fra Mali til Atlanterhavskysten, vil gruppen i praksis kontrollere de økonomiske strømningene i hele Vest-Afrika. Gullet utvunnet i Burkina kunne eksporteres via ivorianske havner. Våpen ville lettere komme inn sjøveien. Kystøkonomiene ville bli sårbare for jihadistisk utpressing.
President Talon i Benin og president Mahama i Ghana kommer med stadig mer alarmerende uttalelser, men kystlandene sliter med å samordne et effektivt svar. ECOWAS er svekket av at Mali, Burkina Faso og Niger har trukket seg. Alliansen av Sahel-stater foretrekker en militaristisk tilnærming som utelukker ethvert samarbeid med tidligere vestlige partnere. Mens de regionale institusjonene river hverandre i stykker over geopolitiske spørsmål, rykker JNIM metodisk sørover.
Det maliske sammenbruddet: et fruktbart underlag
JNIMs suksess skyldes like mye gruppens strategiske kløkt som den langsomme oppløsningen av den maliske staten. Ankomsten av de russiske Wagner-leiesoldatene, som skulle gjenopprette sikkerheten etter at de franske styrkene dro, fikk motsatt effekt: en politisk og militær katastrofe. Nederlaget ved Tinzaouaten i juli 2024, hvor mellom 50 og 80 russiske leiesoldater ble drept, avslørte hvor totalt uegnede de var til Sahel-terreng og hvor sterkt de ble avvist av lokalbefolkningen. Overgrepene begått av disse regimetro styrkene bidrar nå direkte og kontinuerlig til jihadistisk rekruttering. Massakrene på peul-befolkningen utført av etniske dozo-militsgrupper og den maliske hæren skaper nådeløse hevnspiraler som driver de overlevende mot JNIM. Gruppen rekrutterer ikke først og fremst gjennom intens ideologisk indoktrinering, men gjennom tilbud om beskyttelse, ønsket om hevn og behovet for sikkerhet. Jo mer staten bekjemper jihadismen med rå vold og vilkårlige angrep på hele lokalsamfunn, desto mer styrker den de væpnede gruppene den hevder å ville utrydde.
Mot et usynlig kalifat?
JNIM bygger et kalifat av en helt ny type. Ingen svarte flagg som vaier over presidentpalasser. Ingen spektakulære halshugginger sendt verden rundt. Bare et enormt landområde der sharia gradvis blir innført, gjennom samtykke så vel som gjennom tvang, under dekke av en formell stat som opprettholdes, men som er tømt for reelt innhold. Et kalifat usynlig for internasjonale medier, men helt reelt for de millioner av malere som nå lever under dets myndighet.
Kystlandene i Vest-Afrika ser på det maliske sammenbruddet og tror naivt at det ikke angår dem. De tar tragisk feil. JNIM er allerede til stede i deres grenseskoger, rekrutterer aktivt deres marginaliserte ungdom, og forbereder metodisk neste fase av sin regionale ekspansjon. Spørsmålet er ikke lenger om jihadismen vil nå de kystnære hovedstedene. Den står allerede på dørstokken. Det virkelige spørsmålet er om statene ved Guineabukta klarer å bygge samfunn som er sterke, rettferdige og åpne nok til å motstå tiltrekningen fra en bevegelse som lover orden og rettferdighet akkurat der den postkoloniale staten har sviktet i flere tiår.
Se også
Fremgangen til jihadistene i Mali. Russisk svikt og etniske konfliktlinjer
[1] Katiba (arabisk: كتيبة, vanligvis tilsvarende en bataljon eller kompani) er betegnelsen som brukes på fransk for en enhet eller leir av krigere.
Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
