USAs visepresident satt problemstillingen på spissen, men han har helt rett: Ytringsfriheten i Europa er under sterkt press, med potensielt katastrofale følger.
Nok en gang har en representant for Trump-administrasjonen og MAGA-bevegelsen satt sinnene i kok blant det politiske etablissementet og de liberale massemediene i Europa. Denne gangen var det visepresident JD Vance som stod i sentrum, under sin mye omtalte tale på sikkerhetskonferansen i München i går.
Ved siden av problemene som masseinnvandringen utgjør for det gamle kontinentet, identifiserte Vance det han mener er den største trusselen mot Europas demokratier: Det er verken Russlands invasjon av Ukraina, fremveksten av det totalitære Kina eller en annen ekstern aktør, men interne politiske forhold som gradvis setter ytringsfriheten under press. Om JD Vance faktisk mener dette, eller om det er et retorisk grep for å sette fingeren på den urovekkende politiske og juridiske utviklingen for ytringsfrihetens fremtid i Europa, er i realiteten irrelevant.
Faktum er at alle eksemplene som USAs visepresident trakk frem om stadig trangere kår for ytringsfriheten i Europa burde ansees som svært bekymringsverdige for enhver demokrat. Enten det gjelder kneblingen av individer som insinuerte at Covid-19 kunne stamme fra en laboratorielekkasje i Wuhan, britiske borgere som ikke får uttrykke seg fritt om innvandring på sosiale medier, forbud mot bønn nær abortklinikker, nedhysjing av kontroversen rundt sørasiatiske voldtektsgjenger eller forbud mot koranbrenninger – er konklusjonen den samme.
Slike forhold er ikke kompatible med konseptet om ytringsfrihet i opplysningstidens ånd, som utgjør selve fundamentet i vestlige demokratiske styresystemer. De politiske prinsippene nedfelt i den amerikanske grunnloven fra 1787 og «Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter» fra den franske revolusjonen i 1789 kan ikke fungere effektivt uten fri meningsutveksling.
Les også: Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
Som selve oljen i det politiske maskineriet i demokratiske systemer, bidrar fri meningsutveksling til å optimalisere den politiske prosessen ved å sikre effektive politiske utfall med legitimitet hos borgerne. Uten denne prosessen mister demokratiene sine konkurransefortrinn overfor autokratiske systemer, da det leder til ikke-optimale politiske løsninger som potensielt kan være skjebnesvangre.
For at den demokratiske prosessen skal fungere som tiltenkt i våre moderne samfunn, krever det at storsamfunnet i større grad aksepterer upopulære og kontroversielle meninger – også innenfor de aller mest betente temaene. Dette er spesielt viktig i stadig mere heterogene stater, hvor gruppebasert interessepolitikk kan komme i konflikt med storsamfunnets overordnede interesser.
Viktigheten av dette ser ut til å ha blitt glemt i de fleste vesteuropeiske land i toleransens og mangfoldets navn. Uten å betvile de gode hensiktene som ligger bak, har det vært snakk om en organisert og koordinert topp-ned innsats fra fanebærerne for multikulturalisme og progressive ideer – i politikken, media og sivilsamfunnet – om begrense upopulære ytringer i det offentlige rom, i håp om at motsetningene skal forsvinne av seg selv. Men dette er en ideologisk blindvei som skaper det motsatte av det den forsøker å oppnå, og som bidrar til å undergrave våre demokratiske systemer innenfra.
I takt med at mosaikken av nisjeidentiteter i Vest-Europa stadig utvides, skrumper også rommet for hva som regnes som ansvarlige ytringer inn. Når dette ytringsrommet gradvis innsnevres, tørker også oljen, som gjør våre demokratier til effektive styresystemer, ut. Dette er en svært urovekkende utvikling som potensielt kan få katastrofale følger for våre samfunn på sikt.
Hva skjedde egentlig med: «Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det»?
Covid og flokkmentalitet: Hvordan frykt for meningsavvik truer demokratiet
