Det som var ment som en demonstrasjon av styrke, kan i stedet akselerere en geopolitisk omkalibrering i Midtøsten. Gulfstatene revurderer nå både risiko og avhengighet.
Da Donald Trump samlet betydelige amerikanske marine- og luftstyrker i det østlige Middelhavet og i Persiabukta, oppfordret Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og andre i det stille Washington til å unngå et fullskala angrep på Iran, av frykt for direkte gjengjeldelse mot eget territorium og kritisk energiinfrastruktur. Likevel ble den amerikansk-israelske luftkampanjen innledet 28. februar, uten et klart definert og offentlig formulert politisk sluttmål utover å «lamme» Irans kapasiteter. Dette misforholdet mellom militær eskalering og strategisk hensikt står nå sentralt i sinnet til Gulfstatenes ledere, og oppleves som et svik fra Washington.
Trumps beslutning om å iverksette felles amerikansk-israelske angrep mot Iran har medført langt høyere strategiske kostnader enn administrasjonen synes å ha forutsett – fra energisjokk og forstyrrelser i skipsfarten til økt regional fragmentering og sterkere antiamerikanske strømninger. Selv om Irans kapasiteter blir betydelig svekket, har krigen avdekket sårbarheter i USAs maktprojeksjon, skapt uro blant allierte og åpnet for økt diplomatisk aktivitet fra Russland og Kina i Gulfen. Den langsiktige «prisen» for Washington vil i mindre grad måles i slagmarksresultater enn i svekket tillit og redusert innflytelse blant landets tradisjonelle arabiske partnere.
Fra gulfstatenes perspektiv var amerikanske baser i Qatar, Bahrain, Kuwait og De forente arabiske emirater ment å avskrekke Iran og garantere regimesikkerhet. I stedet ble de prioriterte mål da krigen brøt ut. Iran fremstilte eksplisitt angrepene på disse anleggene som gjengjeldelse mot Washington, men deres plassering i tett befolkede og økonomisk vitale områder førte til at også nærliggende sivil infrastruktur ble hardt rammet. Erfaringen forsterker en utbredt oppfatning i Gulfstatenes hovedsteder om at utenlandske baser tiltrekker seg angrep uten å levere den pålitelige beskyttelsen man i flere tiår har tatt for gitt.
Les også: Qatars styrke og sårbarhet i krigstid 🔒
Gulflederne har lenge advart om at en krig med Iran ville undergrave både sikkerhet og økonomi – et mareritt som nå er blitt virkelighet idet iranske missiler og droner rammer oljeanlegg, havner, kraftverk og byer over hele regionen. De legger ansvaret på Washington for å ha igangsatt kampanjen, og på Israel for å presse frem en «nøytralisering» av Iran uavhengig av konsekvensene for nabolandene. Oppfatningen i gulfstatene er at deres advarsler ble ignorert, samtidig som de selv har betalt en uforholdsmessig høy pris i form av fysisk ødeleggelse, økonomiske tilbakeslag, forstyrret eksport og økt innenrikspolitisk uro.
Knust oasefortelling
Bildet av gulfbyer som Dubai, Doha og Riyadh som beskyttede «oaser» åpne for handel, turisme og investeringer, er blitt alvorlig svekket av missilalarmer, angrep på havner og flyplasser samt stengning av sentrale sjøruter. Gjenoppretting av tillit vil kreve synlig gjenoppbygging, styrket sivilforsvar, forbedrede luft- og missilforsvarssystemer og troverdig diplomati som reduserer risikoen for en ny, plutselig krig. Investorer og turister vil kreve konkrete bevis på at regionen kan håndtere spenningene knyttet til Iran—ikke bare arrangere høyprofilerte begivenheter og utvikle ambisiøse megaprojekter.
Trump hevdet offentlig at overveldende militærmakt raskt ville tvinge Iran i kne og åpne for regimeskifte, samtidig som kampene skulle holdes «der borte». Han synes imidlertid ikke å ha forutsett omfanget av iransk gjengjeldelse mot nærliggende golfstater eller en langvarig stenging av Hormuzstredet. Den islamske revolusjonsgardens faktiske blokkering av Hormuzstredet, med angrep på og trusler mot kommersiell skipsfart, har utløst kraftige utslag i globale energimarkeder og avdekket svakheter i USAs strategiske antakelser. For Gulflederne understreker dette hvor utilstrekkelig Washingtons krigsplanlegging har vært når det gjelder å ta høyde for andre- og tredjerangseffekter.
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
Til tross for omfattende skader har gulfstatene så langt avstått fra direkte gjengjeldelse mot Iran, ut fra en vurdering av at ytterligere eskalering vil utsette deres byer og infrastruktur for enda hardere angrep. Offentlig legger de vekt på tilbakeholdenhet og folkeretten, men i private samtaler erkjenner tjenestemenn den uunngåelige geografiske realiteten: de må sameksistere med et mektig og nærliggende Iran lenge etter at denne USA-ledede kampanjen er over. Ved å avstå fra motangrep søker de å bevare handlingsrommet for nedtrapping etter krigen og unngå å bli låst i en permanent tilstand av åpen konflikt.
Omforming av sikkerhetsordninger med Washington’
Gitt deres begrensede strategiske alternativer er det lite sannsynlig at gulfmonarkiene vil bryte med Washington. I stedet vil de søke mer betingede og transaksjonelle sikkerhetsordninger. De presser på for tydeligere amerikanske forpliktelser til forsvar av eget territorium, bedre integrasjon av regionale missilforsvar og større innflytelse over beslutninger som kan utløse iransk gjengjeldelse. Samtidig vil de sikre seg ved å utdype relasjoner med Kina, Russland, Europa og asiatiske energiimportører, for å redusere ensidig avhengighet av USA, samtidig som den amerikanske sikkerhetsparaplyen opprettholdes.
For å unngå en ny eskalering sonderer gulfstatene også avgrensede kanaler for deeskalering med Teheran, tettere regionale krisekommunikasjonskanaler og gjenopptakelse av maritime sikkerhetsordninger, der også aktører som Kina og India inngår. De kan også søke å etablere nye uformelle normer for beskyttelse av energiinfrastruktur og skipsruter, med sikte på å skjerme dem fra angrep selv i kriser. Internt vurderer de styrking av missilforsvar, bedre sikring av kritiske anlegg og mer diversifiserte eksportruter som reduserer avhengigheten av Hormuz. Ingen av disse tiltakene gir full trygghet, men samlet sett bidrar de til å redusere risikoen.
Spekulasjoner om full normalisering, inkludert en ikke-angrepspakt mellom Iran og gulfstatene, bygger på førkrigstrender med forsiktig dialog og økonomisk samarbeid. Hvorvidt dette er realistisk, avhenger av krigens utfall, Irans innenrikspolitiske utvikling og gulfstatenes trusselvurderinger. Dersom regimet i Iran overlever, men opprettholder en fiendtlig linje, vil gulfstatene trolig vende tilbake til en strategi for balansering – en kombinasjon av avskrekking, begrenset engasjement og økt samarbeid med eksterne stormakter. Et mer pragmatisk lederskap i Iran kan på sikt åpne for mer strukturerte sikkerhetsordninger og trinnvise tillitsskapende tiltak.
Ingen retur til status quo ante
Gulfstatene vil ikke vende tilbake til situasjonen før krigen. I stedet vil de trolig søke en mer diversifisert sikkerhetsarkitektur, som kombinerer et svekket amerikansk vern med tettere forbindelser til Kina, Russland og asiatiske importører. Denne utviklingen vil gradvis redusere Washingtons sentrale rolle i gulfstatenes sikkerhet og komplisere både USAs styrkedisponering og Israels antakelse om automatisk arabisk støtte mot Iran. For Israel vil mer forsiktige og risikoforsiktige gulfstater kunne begrense åpent strategisk samarbeid, samtidig som vedvarende mistillit vil gjøre det langt vanskeligere for USA å samle koalisjoner i fremtidige kriser.
Trumps Iran-eventyr er ikke en isolert feilvurdering, men den siste – og kanskje mest eksplosive – manifestasjonen av hans angrep på en allerede skjør global orden. Ved å forkaste tilbakeholdenhet, marginalisere allierte og bruke amerikansk makt som et instrument for kortsiktig politisk gevinst, har han fremskyndet erosjonen av USAs troverdighet, splittet vestlige allianser og åpnet nytt strategisk handlingsrom for Russland og Kina. Gulfstatene er blant de nyeste ofrene for denne uordenen: deres byer er rammet, økonomiene rystet og sikkerhetsforutsetningene brutt sammen.
Uansett utfallet av denne krigen vil det ikke innebære noen gjenopprettelse av status quo, men et mer fragmentert og ustabilt Midtøsten, der Israel og USA vil måtte operere med mindre rom for feil og en langt snevrere krets av villige og pålitelige partnere.
