Utforskningen av Israels og Palestinas turbulente historie åpner for nye perspektiver på dagens geopolitiske utfordringer.
I et innsiktsfullt intervju publisert i Revue Conflits, utforsker Gérard Araud, en velkjent figur i Frankrike og landets tidligere ambassadør til Israel, FN, og USA, den dyptgående tematikken rundt det israelsk-palestinske konflikten. Gjennom sin bok «Israel. Historiens Felle» Israël. Le piège de l’histoire, belyser Araud hvordan de siste tiårenes sosiale og politiske endringer i Israel og Palestina reflekterer et bredere geopolitisk skifte og Vestens reduserte innflytelse i verden. Araud argumenterer med at konflikten ikke kun er et regionalt anliggende, men et speilbilde av et skiftende globalt maktlandskap der europeiske og amerikanske aktører stadig oftere finner seg maktesløse.
Med et ønske om å forstå fremfor å fordømme, beskriver Araud sin analytiske tilnærming som historisk fundert og fokusert på å utforske de kognitive prosessene til sentrale figurer som Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu. Hans fokus på realisme i politikken understreker en nøktern tilnærming til internasjonale relasjoner, der forståelsen av faktiske forhold danner grunnlaget for all politisk handling.
Fra sine personlige erfaringer reflekterer Araud over hvordan Israels historie, preget av Holocausts langvarige skygge og en grunnleggende mistillit til det internasjonale samfunnet, har formet landets politiske selvoppfatning og strategier. Han bemerker en betydelig evolusjon i det israelske samfunnet, fra de tidlige dager preget av kibbutz-bevegelsen til dagens høyteknologiske og sosialt segmenterte nasjon.
Les også: Frankrike vurderer å anerkjenne en palestinsk stat for å legge press på Israel
Det nåværende politiske landskapet, karakterisert ved Israels høyreekstremistiske regjering og Hamas’ dominans i Gaza, gir lite håp om forhandlinger og fred. Araud kritiserer den manglende internasjonale innsatsen for å adressere konflikten og oppfordrer til en kollektiv tilnærming for å revitalisere fredsprosessen gjennom en tostatsløsning.
Videre peker Araud på den potensielle rollen Frankrike kan spille i fredsprosessen, gitt USA sin politiske paralyse og splittelsen innad i EU. Han fremhever også den voksende pro-palestinske holdningen blant amerikanske velgere, som kompliserer USAs posisjon ytterligere og illustrerer den avtagende vestlige innflytelsen i en stadig mer multipolar verden.
I tillegg til disse observasjonene, understreker Araud behovet for en ny forståelse av internasjonalt diplomati i lys av de seneste års hendelser. Han påpeker at det internasjonale samfunnet må innse at tradisjonelle metoder og antagelser ikke lenger holder mål i møte med nye geopolitiske realiteter. Denne erkjennelsen bør lede til en grundig gjennomtenkning av hvordan nasjoner engasjerer seg med hverandre på den globale arenaen, med et økt fokus på flerpartssamarbeid og kreative løsninger for å håndtere både gamle og nye utfordringer. Arauds refleksjoner gir derfor ikke bare et vindu inn i det israelsk-palestinske dilemmaet, men også en kritisk vurdering av den nåværende tilstanden av global politikk og diplomati.
