Et sjeldent ærlig vitnesbyrd fra innsiden av systemet avslører hvem som hindret reformene og hva som må skje for at Libanon skal komme på fote igjen.
Den tidligere generaldirektøren i Libanons finansdepartement og forkjemperen mot korrupsjon, Alain Bifani, stod midt i libanesisk politikk helt til han trakk seg tilbake i 2020. I et nytt intervju med Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits, stiller han i dag en klinisk diagnose av sedertrestatens (red. amn. refererer til sedertreet på Libanons flagg, som også er et symbol på landet) økonomiske, politiske og diplomatiske situasjon.
– Du har hatt en av de mest strategiske stillingene i det libanesiske maktapparatet som generaldirektør i finansdepartementet. Du stod bak en redningsplan for landet, forhandlet frem med IMF, som dessverre strandet og førte til din avgang i 2020. Hvordan ser du i dag på landets utfordringer og muligheter i denne skjebnesvangre tiden?
– Jeg vil først understreke at grunnloven fra 1989 – slik den har blitt praktisert – har fratatt generaldirektørene sine fullmakter ved å eliminere deres handlingsrom, som nå helt og holdent er absorbert av ministrenes. I tillegg er ministrene blitt hevet over loven og står ikke til ansvar for rettsvesenet eller kontrollorganene. På tross av dette, og i lys av krisens enestående omfang, nektet jeg å slutte opp om den rådende passiviteten som passet en bestemt politisk-økonomisk elite, og jeg la fram, som du sier, en redningsplan.
– Planen omfattet restrukturering av banksektoren og sentralbanken, strukturelle reformer og offentlige finanser, pengepolitikken, sosiale sikkerhetsnett samt restrukturering av statsgjelden. Viktigst for folk flest var at planen garanterte full tilbakebetaling av alle innskudd inntil 500 000 amerikanske dollar, og en betydelig del av beløpene over dette nivået, forskjellen skulle omgjøres til aksjer for å rekapitalisere banksektoren. Den gang betød det at 96 % av antallet innskudd var helt sikret. Videre ble det libanesiske pundet stabilisert til 5 000 LL per amerikanske dollar.
– For folk flest var dette en velsignelse. Landets bilaterale og multilaterale partnere jublet over at Libanon endelig la frem en troverdig redningsplan. Entusiasmen var så stor at ministerrådet godkjente planen enstemmig. Samtidig ble de korrupte elitene skremt – særlig fordi vi ville hente tilbake milliardene sentralbanksjefen urettmessig hadde delt ut til sine forbindelser, som bankfolk og andre. Vi ønsket også en grundig rettslig og finansiell gjennomgang, og vi insisterte på å følge prinsippet om tapsrekkefølge – at aksjonærene tar tapene før kundene.
Les også: Hizbollahs nederlag gir nytt håp for Libanon 🔒
– Ved hjelp av disse milliardene – og ved å sikre kapitalflukt for visse innflytelsesrike personer, mens vanlige borgere ble holdt nede av uformell kapitalkontroll – klarte elitene å kjøpe støtte fra korrupte medier og parlamentsmedlemmer for å sabotere redningsplanen. De lyktes med å presse regjeringen til retrett på alle punkter. Da bestemte jeg meg for å gå av. Siden den gang blir man i Libanon, når man hever fornuftens stemme, utsatt for en nådeløs mediekampanje via skruppelløse aktører som gjør alt for å få betalt for sin bakvaskelse.
– Hvordan er situasjon i dag?
– I dag, fem år senere, har mye både endret seg og stått stille. Når det gjelder restruktureringen av banksektoren, tilbakeføringen av innskuddsmidlene eller de lenge utsatte reformene, har det rett og slett ikke skjedd noe vesentlig. Den samme politisk-finansielle eliten holder fortsatt landet og dets ressurser i jerngrep. Sikkerhets- og regionalt sett har Libanon derimot opplevd en ny ødeleggende israelsk krig som har krevd tusenvis av liv og lagt hele regioner i ruiner. Hizbollah er blitt betydelig svekket, og dermed bortfaller elitens argument om at bevegelsen alene blokkerer reformene. Det holder ikke lenger.
– Tidsdimensjonen er glemt i Libanon. Utfordringene hoper seg opp uten å bli håndtert. Landet må bevare og styrke den sivile freden og det nasjonale samholdet, noe som er avgjørende for stabilitet som skaper vekst. Vår regjering må reintegrere den sjiamuslimske befolkningen i et samfunn hvor alle føler seg rettferdig behandlet. Den må gjenoppbygge ødelagte områder, ikke bare de som nylig ble lagt i grus. Den offisielle libanesiske staten må bli synlig igjen, sikre slutt på de nesten daglige israelske angrepene og skape ro ved grensen mot Syria.
– Det forutsetter også at landets forsvarsstrategi – som avgjør Hizbollahs våpen – endelig avklares. Vi må finne varige løsninger for andre væpnede grupper, særlig i de palestinske leirene, som må demilitariseres og reorganiseres. Det sier seg selv at syriske flyktninger må håndteres på en ansvarlig måte, og returløsninger må etableres. Så reiser de grunnleggende strukturspørsmålene seg: Hvordan opprette effektiv infrastruktur i landet? Hvordan etablere bærekraftige sosiale sikkerhetsnett i møte med økende fattigdom og usikkerhet?
– Det sier seg selv at rettsvesenet fortsatt venter på en dyptgripende reform, at offentlig administrasjon må gjenreises, at de libanesiske væpnede styrker må styrkes og moderniseres i lys av utfordringene de står overfor. Videre må vi gjenreise statens sekulære legitimitet, håndtere de økonomiske og sosiale konsekvensene av Syria-krisen, utarbeide et oppreisningsprogram «Made in Lebanon» som grunnlag for forhandlinger med IMF og/eller bilaterale og multilaterale långivere, bygge opp en ny, transparent og tillitsskapende banksektor, sikre rettferdighet for innskytere og borgere, stanse den økologiske katastrofen og redde utdanningssystemet.
– Libanon er tross alt et lite land med svært store muligheter. Hvem er mer egnet enn Libanon til å bli et førsteklasses turistmål, et senter for spesialiserte, produktive nisjer – særlig takket være en eksepsjonell diaspora som kunne hjemføre deler av sin virksomhet dersom forholdene bedres? Hvorfor ikke gjøre kysten, fjellene og slettene til noe helt unikt igjen? Muligheten for religiøs og kulturell turisme er enorm, og hvorfor ikke gjøre landet til et senter for religiøse- og sivilisatoriske dialoger? Kulturlivet venter bare på å gjenoppstå, og i motsetning til det mange tror, har Libanon vært et svært produktivt land før og ønsker bare å bli det igjen.
Les også: Fjellene i Midtøsten: Bruddlinjer, opprør og integrasjon 🔒
– Bare det å dekke behovene i hjemmemarkedet bak høyere tollbarrierer gir god mening, med tanke på det høye forbruket. Og hvem er bedre egnet enn libaneserne til å tilpasse teknologi til den arabiske verden? Og pengene finnes – både offentlige og private – så lenge rammevilkårene for arbeid og næringsliv er på plass. I stedet for å fremstå som tiggere, har vi mer enn nok ressurser til å komme i gang selv, før noen støtte eventuelt kommer. Krisen har vært brutal, voldsom og umenneskelig, men enhver krise bærer også med seg muligheter – og nå er tiden inne.
– Libanon følges nøye av de internasjonale institusjonene som på mange måter er nøkler til landets økonomiske gjenfødelse. Hvilken rolle bør de etter din mening spille i å støtte landet?
– Internasjonale institusjoner har lenge vist skadelig ettergivenhet overfor Libanon, grunnet politiske bånd mellom våre og institusjonenes ledere, iblant via lederne i vennskapelige land. Paradoksalt nok bad jeg dem før om mindre ettergivenhet. Men la oss anta at den tiden er forbi siden 2019, og at IMF nå må være streng når et program blir mulig. I flere år har hele det internasjonale samfunnet gjort omfattende bistand betinget av et IMF-program, lei av våre politikeres brutte reformløfter. Den eneste redningsplanen IMF straks aksepterte som forhandlingsgrunnlag var den jeg presenterte for regjeringen i 2020.
– Jeg er fortsatt overbevist om behovet for en helhetlig plan, utarbeidet av libanesere – for det er bare de som kan vurdere hva som faktisk er mulig å gjennomføre – og som samtidig er akseptabel for det internasjonale samfunnet. Passiviteten som venter på at andre skal påtvinge oss løsninger er uheldig. Vår aktive innsats vil gjøre livet lettere for de internasjonale institusjonene.
– Libaneserne må også innse at det viktigste er å gjennomføre reformene, ikke å motta pengene. Når systemet først er renset og en klar visjon rulles ut, kommer pengene av seg selv. Vi må ikke være tiggeren, men den som vet hva han gjør og har mot til å gjøre det; vi må oppfylle vår del av avtalen. Institusjonenes rolle er derfor å legge til rette for og støtte reformprogrammene, bidra til at de utformes på en god måte og følge dem opp – for pengene kommer først når tiltakene er riktig gjennomført.
– I dag lever én av tre libanesere under fattigdomsgrensen. Hvilke reformer er, etter ditt syn, de mest akutte for å få «mannen i gata» ut av den dype nøden?
– Det kreves et helt spekter av reformer, først og fremst oppbygging og styrking av sosiale sikkerhetsnett. Men før alt annet må banksystemet restruktureres på en mest mulig rettferdig måte. Dette vil allerede hjelpe noen ut av nød, og i tillegg la økonomien vokse bærekraftig og skape kvalitetsarbeidsplasser – uten dem kan de fattigste aldri tre inn i middelklassen.
– Jeg understreket allerede i 2020 hvor viktig det var å fullføre bankrestruktureringen for å gi økonomien nytt liv. Videre vil alle vekstfremmende tiltak og strukturelle reformer som blir vedtatt, skape vekst som løser en del av problemet og finansierer sikkerhetsnettene for resten. Offentlig sektor må prioritere kompetanse fremfor klientelisme – det vil gjøre en betydelig forskjell.
– Ditt land befinner seg i dag midt i en region preget av motstridende krefter og vedvarende usikkerhet: Krigen mellom Israel og Hamas fortsetter, Sør-Libanon rammes av IDFs bombetokter, og styrtingen av Bashar al-Assad i Syria har åpnet en ny og urolig periode – til tross for løftene fra det nye regimet. Hvilke løsninger ser du for å skape stabilitet i regionen?
– Situasjonen i Levanten er rett og slett katastrofal. Den siste krigen har allerede kostet rundt seksti tusen liv, de fleste uskyldige, hovedsakelig i Gaza, men også i Libanon, Syria, på Vestbredden og i Israel. De ekstreme på begge sider næres gjensidig. Likevel vil det ikke komme noen løsning fra endeløs vold. Palestinerne må få sin egen stat, og bombingen av sivile må aldri mer tolereres.
Les også: Midtøsten stilt overfor utfordringene med Trump 2.0 🔒
– Det trengs en reell fredsdynamikk mellom partene i denne uendelige konflikten, og til det må man ha en ærlig mellommann – noen som virkelig er upartisk og kan lede frem til en rettferdig, og dermed bærekraftig, løsning. Kun en god løsning som gir en reell palestinsk stat vil stabilisere situasjonen og Jordan i samme slengen.
– Når det gjelder Syria, krever situasjonen stor fingerspissfølelse. De konkurrerende interessene fra Tyrkia og gulfstatene, den israelske okkupasjonen i sør, og de påfølgende interkommunale og interetniske konfliktene utgjør en eksplosiv blanding som krever en maktstruktur som er troverdig, legitim og åpen for dialog med alle parter. La oss ikke glemme at det fortsatt er russiske og amerikanske tropper i Syria, og Iran beholder enkelte kort der.
– Løsningen forutsetter at Syria forankres i den arabiske sfæren og at det etableres en maktstruktur som skaper trygghet for alle parter. Det krever samordnet innsats og sterk økonomisk og militær støtte til en legitim regjering. Ødeleggelsen av den syriske hæren var svært skadelig, og alle må forstå at å skyve faren bort fra egne grenser ikke gir langsiktige løsninger. Israel burde, etter den katastrofale erfaringen med den okkuperte sonen i Sør-Libanon, forstå at okkupasjon av Sør-Syria er en svært dårlig idé.
– Tyrkia må vite at det kurdiske spørsmålet ikke kan løses med makt, og den nye makten har interesse av å finne støtte fra alle deler av nasjonen hvis den vil vare. For å få dette til å spille sammen trengs en allianse av ærlige mellommenn, og man må gjøre anstrengelsen med å etablere den så raskt som mulig. Det gjelder å utnytte den nøkterne realismen som råder for tiden.
– I dette spente klimaet, hvilken utenrikspolitikk bør Libanon utforme for å bli en uunnværlig regional aktør?
– Selv om Libanons diplomati i de siste tiårene har vært hemmet av ulike innblandinger, er tiden nå inne for å ta initiativet tilbake. Det som åpenbart må stå i sentrum for vår utenrikspolitikk er sakene som angår oss direkte, som den israelsk-palestinske konflikten og situasjonen i Syria med deres ringvirkninger på hjemmebane.
Les også: Libanons mørke fluktruter: En menneskesmuglers bekjennelser 🔒
– Vi har nå mulighet til å føre et ukomplisert og pragmatisk diplomati, som først og fremst må være avdempet overfor de interne faktorene som splitter oss, langt fra enhver opptrapping av interne konflikter. Libanon kan spille en aktiv rolle i utviklingen av den palestinske situasjonen, bidra til sterkere arabisk samhold og legge til rette for regional avspenning – også i Den arabiske gulfen (red. anm. Persiabukta) – gjennom interne kanaler med nære bånd til ulike aktører, så lenge vårt diplomati bygger på nasjonal legitimitet og ikke er preget av særinteresser.
– Vår utenrikspolitikk kan bare være en avspenningspolitikk, noe som vil hjelpe oss å bli kvitt rollen som regionens ekkokammer (uttrykket stammer fra Georges Corm) og dempe våre interne spenninger. Den gang var Libanon nærmest persona non grata internasjonalt, og da Deauville-partnerskapet ble lansert i kjølvannet av de arabiske revolusjonene, fremmet jeg Libanons kandidatur til Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling (EBRD) for å bryte isolasjonen og slippe landet inn i varmen.
– Det lyktes, selv om vårt diplomati da var i dårlig forfatning – noe som viser at når man tar initiativ på konkrete områder, kan man faktisk fremme sin sak. I dag står vi langt sterkere, og det er på høy tid at Libanon igjen markerer seg på den regionale og internasjonale scenen, med støtte fra vår enestående diaspora, spredt over hele verden.
