En anmeldelse av Russia and Modern Fascism: New Perspectives on the Kremlin’s War Against Ukraine. Redigert av Ian Garner og Taras Kuzio. Med forord av David Satter (= Soviet and Post-Soviet Politics and Society, bd. 292).
Betegnelsen «fascisme» har i stor grad blitt et meningsløst, polemisk skjellsord i politikken. Sovjetisk propaganda har spilt en viktig rolle ved å bruke ordet om alle motstandere – fra sosialdemokrater til sionister. Putins regime viderefører denne tradisjonen i sitt angrep på Ukraina. Når den samme anklagen rettes mot Putins egen politikk, skyldes det bare at rollene er snudd på hodet? Dette har vært gjenstand for debatt i lang tid, og selv forskere som på ingen måte forsvarer Russlands voldspolitikk, har tidligere uttrykt skepsis til «F-ordet» (eller til og med «F-bomben»).
Denne antologien med tolv bidrag fra forskere i Storbritannia, Polen, USA, Tyskland og Ukraina, diskuterer dette temaet. Tittelen – ikke «russisk fascisme», men Russia and Modern Fascism – gir uttrykk for en viss forsiktighet. Det samme gjør omslagsbildet, som er en nøye komponert collage: Ved siden av Putins portrett ser vi verken Hitler eller Mussolini, men Stalin; ingen hakekors eller fasces, men hammer og sigd. I stedet marsjerende mennesker i svarte eller brune skjorter, ser vi unge mennesker, hovedsakelig atletiske kvinner, i uformelle hvite klær.
Boken inngår i en serie der det, til tross for hovedvekten på (post)sovjetiske temaer, allerede i 2006 ble utgitt et sentralt essay om fascisme generelt: Fascism Past and Present, West and East: An International Debate on Concepts and Cases in the Comparative Study of the Extreme Right. Boken tok utgangspunkt i et begrep utviklet av Roger D. Griffin om fascisme som «palingenetisk[1] ultranasjonalisme», og var blant annet preget av framveksten til Aleksandr Dugin.
Innledningen til Russia and Modern Fascism, skrevet av redaktørene Ian Garner og Taras Kuzio, bygger videre på denne oppfatningen. For dem representerer ideen om gjenfødelsen av en forfalt nasjon gjennom voldelig forløsning fra og med 2020 en moderne form for fascisme i Russland. I sitt eget grunnleggende bidrag viser de hvordan den nådeløse ødeleggelsen av Mariupol i 2022 illustrerer «en syklus av ødeleggelse og fornyelse» i en tilstand av evig krig. Denne tolkningen av vold som uttrykk for en fascistisk forestilling om død og gjenfødelse er forståelig. Men er ødeleggelsen av byer i Tsjetsjenia eller Syria også uttrykk for «fornyelse»? Og innebærer den planlagte bosettingen av hundretusener av russere i Mariupol virkelig en «gjenfødelse» av Russland selv?
Les også: Demokratiets plass i Russlands historie 🔒
Det eneste systematiske forsøket på å nærme seg spørsmålet på grunnlag av klare kategorier er skrevet av fra Alexander J. Motyl. Autoritært diktatur, massestøtte, personkultus og en personlig lederstil er, ifølge Motyl, de avgjørende kjennetegnene ved fascistisk styre. I en typologi som spenner fra demokrati til delvis og fullt utviklede autoritære systemer, inkludert fascisme, oppfyller Putin alle kriterier for et autoritært styresett. I tillegg er han en personlig diktator med bred folkelig støtte. Dermed blir Putins autoritarisme en form for fascisme, slik i Motyl ser det.
I sitt bidrag legger Andreas Umland stor vekt på palingenese-formelen, som Motyl avviser fordi den er for generell. Men selv Putins regimes promotering av fascistisk tankegods – særlig Ivan Iljins ideer – og framveksten av Dugin, fører ikke til full fascisme, men snarere til «kvasifascisme». Umland har rett når han understreker at fullskalainvasjonen av Ukraina ikke bare skyldes en dreining mot ultranasjonalistisk revolusjonær glød, men også kynisk maktpolitikk og feilvurderinger.
Joanna Getka og Jolanta Darczewska argumenterer for at det finnes en marginal russisk fascistisk tradisjon, både i emigrantmiljøer og innenlands etter Sovjetunionens sammenbrudd. Som tegn på en gradvis «fascisering» – det vil si en ikke fullt utviklet fascisme – peker de på de beryktede pamflettene om «avnazifiseringen» av Ukraina: en fascisme med antifascistisk maske, men også bare en karikatur av fascismen, som riktignok er farlig og aggressiv. På lignende vis pendler Michał Wawrzonek i sin analyse av Den russisk-ortodokse kirkens rolle i dagens russiske imperialisme mellom å kalle systemet fascistisk og mer forsiktige formuleringer om at den panrussiske ideologien «trolig» kan sammenlignes med italiensk fascisme og tysk nazisme i mellomkrigstiden.
Andreas Heinemann-Grüder fremhever motivet om «hellig krig» i anti-ukrainsk propaganda og konkluderer med at dette ikke er en gjentakelse av 1900-tallets totalitære modeller, men snarere uttrykk for en «religiøs-fundamentalistisk» statsideologi. Fortellingen om forsvaret av Russland i forlengelsen av andre verdenskrig spiller en sentral rolle, og i et «ny-totalitært» samfunn håndheves dette som den eneste tillatte tolkningen. Viktigere enn en entydig merkelapp er erkjennelsen av at disse kvasi-religiøse forestillingene fungerer som en legitimering – ja, et krav – om permanent krig.
Det kommer også til uttrykk i utdanningspolitikken under Putin, som Maria Domańska beskriver som «fascistisk utdanning» i et regime hun også kaller «ny-totalitært». Militærkulten siden 2008 har fremmet historiske myter, blant annet demoniseringen av ukrainere som «nazister». Overgangen fra å omtale fienden som «fascistisk» til primært «nazistisk» er i seg selv en språklig nydannelse som fortjener nærmere analyse. Kan det være slik at betegnelsen «ny-nazist» har erstattet «fascist» fordi for mange i Russlands eget leir åpent identifiserer seg med fascistiske eller beslektet tankegods?
Boken klarer ikke fullt ut å belyse hvor effektiv propagandaen faktisk er. Et interessant funn fra en studie i 2024 som Domańska viser til, er at krigsretorikken ikke er særlig populær blant yngre generasjoner. Samtidig er Jaroslava Barbieris funn om indoktrineringen av unge i russisk-okkuperte områder urovekkende. Her brukes trusler, tvungen assimilering og lærere hentet fra Russland; ukrainsk nettundervisning når bare ut til et mindretall.
I sine avsluttende bemerkninger erkjenner Paul D’Anieri at boken neppe vil sette punktum for debatten om bruken av begrepet fascisme i beskrivelsen av Russland. Likevel er en slik merkelapp som tar høyde for forherligelse av vold, krig og maskulinitet nødvendig, fordi Russland – i motsetning til i 2015 – ikke lenger bare er «enda en autoritær stat». Alt i alt reiser boken flere spørsmål enn den gir svar. Gang på gang dukker det opp vurderinger som peker mot alternative klassifiseringer. Selv Motyl, den tydeligste forkjemperen for at Russland kan beskrives som fascistisk, omtaler på et tidspunkt Putin som en ny «tsar».
Les også: Et reisebrev fra Russland 1578 🔒
Redaktørene konstaterer i sitt kapittel om Mariupol at et sentralt element i imperial nasjonalisme slik den eksisterte under tsarene og blant «hvite» emigranter, er fornektelsen av den ukrainske nasjonen. Men hvordan harmonerer dette med opplysningen om at bymuseet i Mariupol skal oppkalles etter Stalins nære medarbeider Andrej Zjdanov? Boken diskuterer ikke i hvilken grad fascismen allerede var til stede i stalinismen – noe enkelte fascistiske ledere tidvis har erkjent. På overflaten kan betegnelsen stalinisme virke selvmotsigende fordi dagens terror ikke først og fremst rettes mot landets egen befolkning, slik den gjorde under stalinismens høydepunkt. Men det kan vurderes annerledes: Betrakter ikke Putin ukrainerne som han fører krig mot på grunn av deres påståtte «forræderi», som sine rettmessige undersåtter? Og vil ikke en ny form for fascisme innebære langt mer enn bare å rangere ulike etniske grupper?
Ukrainerne som er mål for fiendtligheten, framstilles ikke som grunnleggende annerledes, men som likestilte i verdi med russerne. I kapitlet om Mariupol viser redaktørene hvordan russisk propaganda anklager ukrainere for å ville være selvstendig, at de er «forvirret» av vestlige propagandister. Den utbredte homofobien framstår derimot som klart «fascistisk», i motsetning til det nesten totale fraværet av antisemittisk propaganda – et tema som heller ikke diskuteres i boken. Den russiske føderasjonens påstand om enhet mellom folkslagene – som ifølge redaktørene ble bygget inn i monumenter under gjenoppbyggingen av Mariupol – er heller ikke typisk for fascismen.
Dette svekker likevel ikke bokens verdi. De påpekte motsetningene er uunngåelige og gjenspeiler åpenheten i en pågående søken. Det er ikke svarene som er viktigst, men spørsmålene. Diskusjonen av begreper og kategorier bidrar til å skjerpe og utdype observasjoner og vurderinger. Også Andreas Umland understreker at slike betegnelser ikke kan være entydig sanne eller gale, men alltid bygger på konvensjoner. I tillegg til en akademisk klassifisering finnes det også en subjektiv dimensjon, den er særlig tydelig i ukrainernes egen opplevelse av situasjonen. Å provosere fram motargumenter er ikke en svakhet, men en styrke. Slik sett kan boken igangsette mange fruktbare diskusjoner. Den som vil tenke grundigere over «putinismen», bør lese bidragene i antologien.
Sluttnoter
[1] Begrepet palingenetisk brukes i teksten i tråd med forskningen på fascismen og viser til forestillingen om nasjonal «gjenfødelse» gjennom renselse, vold eller krig. Ordet stammer fra gresk (palingenesia – gjenfødelse), og er særlig knyttet til historikeren Roger D. Griffins definisjon av fascismen som en ideologi basert på myten om nasjonal fornyelse etter et forfall.
Russlands fremtid: Mellom sivilisasjon og stormaktsambisjon 🔒
