De økonomiske, sosiale og politiske risikoene ved å avslutte krigen i Ukraina er store for Kreml.
Russland er fortsatt ikke interessert i å få slutt på krigen i Ukraina, fordi landet ennå ikke har oppnådd alle sine strategiske mål, og på grunn av de påfølgende sosioøkonomiske følgene internt, som vil true regimet og maktforholdet mellom fraksjonene som slåss innad i Kreml.
Allerede før oppstarten av den «spesielle militæroperasjonen» så vi hvordan sammenbruddet i forhandlingene med Ukraina, som russisk propaganda og desinformasjon legger skylden for på den daværende britiske statsministeren Boris Johnson, i realiteten skyldtes at president Putin ikke ønsket å inngå noen avtale med Kyiv, betraktet som et lett bytte som kunne underkues i løpet av få dager.
Kremls lederskap, som i sin sammensetning og funksjon er blitt stadig mer likt politbyrået i det oppløste Sovjetunionen, frykter at slutten på krigen mot Ukraina kan føre til konsekvenser som ligner dem i 1989, da hjemkomsten av sovjetiske soldater fra krigen i Afghanistan fikk dramatiske sosiale følger.
Mange veteraner, som ikke klarte å reintegrere seg i det sivile liv, bidro til å destabilisere det russiske samfunnet, noe som utløste en økning i vold og kriminalitet, sosial fremmedgjøring, fattigdom og spesielt politisk aktivisme i de postsovjetiske samfunnene. Mange veteraner ble aktivister som var kritiske til myndighetene, deltok i protester og støttet nasjonalistiske og opposisjonelle grupper, og bidro dermed til den sosiale og politiske ustabiliteten i Russland på 1990-tallet.
Dette er et scenario Kreml frykter kan gjenta seg med veteranene fra krigen i Ukraina, også fordi den russiske hæren har rekruttert et stort antall fanger som sonet straffer for alvorlige forbrytelser, og hjemsendingen av disse individene vil helt klart skape et sikkerhetsproblem internt.
Den russiske økonomien nær kollaps undergraver bedriftenes stabilitet
Den russiske økonomien, som nå utelukkende er innrettet mot å støtte krigsinnsatsen i Ukraina, opplevde i 2024 en inflasjon på nærmere tolv prosent, noe som undergraver den sosiale stabiliteten. Forsvarsutgiftene har samtidig skutt i været til det enorme beløpet som tilsvarer 108 milliarder dollar: tre ganger så mye som i 2021, det siste året før invasjonen, og 70 prosent mer enn det som var budsjettert for 2023.
Denne økonomien, som takket være kinesisk støtte og brudd på sanksjonene fra enkelte vestlige land delvis forklarer den kortsiktige veksten i Russlands BNP, avdekker samtidig den makroøkonomiske ubalansen forårsaket av inflasjon og høye lånekostnader – et av de sentrale aspektene ved den dype krisen som rammer økonomien, og dermed også Russlands fremtid. De store vanskelighetene med å produsere primære forbruksvarer tvinger Moskva til å foreta svært krevende valg, som i tillegg til å kutte subsidier og velferd, varsler en særdeles vanskelig økonomisk gjenreisning uten opphevelse av de økonomiske sanksjonene og gjenopptakelse av vestlige investeringer.
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
På grunn av dette utnytter president Putin nå den «rehabiliteringen» han har fått av sin amerikanske venn, «president-tycoonen», for å maksimere fordelene og styrke sin popularitet og tillit på hjemmebane ved å fremheve en uventet diplomatisk og politisk seier. Denne rehabiliteringen innebærer, blant de viktigste kravene i den nylige gjenopptakelsen av dialogen mellom USA og Russland, tilbaketrekning av økonomiske sanksjoner og gjenopptakelse av handel med USA.
Dette ble omtalt av president Trump etter en telefonsamtale med president Putin 12. februar, samt i de påfølgende kontaktene mellom utenriksminister Sergej Lavrov og senator Marco Rubio og den russiske presidentrådgiveren Jurij Usjakov og representanten Michael Waltz. Et avgjørende øyeblikk i denne fornyede innsatsen var toppmøtet mellom USA og Russland i Riyadh 18. februar, som viste seg å være særlig fordelaktig for Moskva.
Washington anerkjente og godtok Russlands argumenter om de underliggende årsakene til Ukraina-krisen, nemlig NATOs utvidelse og beskyttelsen av russisktalende befolkninger i Ukraina. Som svar har den russiske presidentadministrasjonen, under ledelse Jurij Usjakov, formulert en rekke krav til sine internasjonale partnere, som forutsetninger for å avslutte konflikten.
Russlands betingelser for fredssamtaler
Gitt at Den russiske føderasjon til dags dato verken har noen interesse av eller intensjon om en «våpenhvile», benytter Russland en somle-strategi for å kjøpe mer tid og unngå å gjøre president Trump misfornøyd. Ved å stille betingelser som viser at landet ikke akter å vike en tomme fra kravene som lå til grunn for invasjonen av Ukraina, vil det forlenge forhandlingene uten å inngå avtaler om midlertidige og korte våpenhviler, med mindre det inngås konkrete avtaler om en endelig løsning. For Russland innebærer en slik løsning:
- Anerkjennelse av de territoriale kravene – internasjonal anerkjennelse av Russlands annektering av Krim, Sevastopol, de såkalte folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, regionene Kherson og Zaporizjzja, samt eventuelle områder som måtte bli erobret i mellomtiden.
- Opphevelse av ukrainske lover vedtatt etter den russiske invasjonen – avslutte de post-2014-tiltakene som tar sikte på å undertrykke det russiske språket, kulturen, mediene, tradisjonene og den russisk-ortodokse kristendommen.
- Ugyldiggjøring av dagens ukrainske institusjoner – «illegitimiteten» til president Zelenskyj og forbudet han innførte mot å forhandle med Russland (gyldig fra 30. september 2022). Russland foreslår å avholde president-, parlaments- og lokalvalg samtidig i Ukraina, med deltakelse fra alle politiske partier.
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
- Sikkerhetsgarantier (for Russland!) – demilitarisering og «denazifisering» av Ukraina og en tilbakevending til betingelsene skissert i Istanbul-avtalen. Eliminering av trusler mot Russlands sikkerhet forårsaket av NATOs kontinuerlige utvidelse, som Moskva anser som et brudd på tidligere avtaler og en direkte innblanding i landets geopolitiske innflytelsessfære. Forbud mot utplassering av utenlandske styrker – ingen tilstedeværelse av utenlandsk militært personell i Ukraina, heller ikke under FN-, EU-, OSSE- eller andre allierte koalisjonsflagg.
- Vestlig nedtrapping – USA, NATO og EU må forlate ideen om å oppnå «fred gjennom makt» eller en «strategisk seier» over Russland. Dette innebærer en stans i våpenforsendelser, etterretningsdeling, militær opplæring av den ukrainske hæren samt tilbaketrekking av sanksjonene mot Russland.
Kreml understreker at Moskva kun vil akseptere en fredsavtale dersom alle disse betingelsene blir oppfylt. Russiske tjenestemenn innrømmer imidlertid på privaten at fullstendig innfrielse av disse kravene sannsynligvis vil føre til avvisning fra amerikanske forhandlere og til ytterligere destabilisering av Ukraina.
Strategien er heller å legge fram disse kravene offentlig som et tegn på godvilje, og dermed tvinge Kyiv inn i en vanskelig diplomatisk situasjon og ytterligere delegitimere president Zelenskyj. Målet er å begrense Ukrainas handlingsrom til det punkt at de må avvise ytterligere innrømmelser, slik at Moskva kan erklære at Ukraina ikke er villig til å forhandle, og dermed rettferdiggjøre en ny militæroffensiv på et tidspunkt da de ukrainske styrkene kan være mindre forberedt på å slå den tilbake, særlig med hensyn til utstyr og forsyninger.
Betingelsene Kreml setter, utgjør nok et ultimatum som ikke har noe med diplomati å gjøre. De tar ikke sikte på fred, men på Ukrainas kapitulasjon. Den eneste måten å nøytralisere dem på, er å opprettholde internasjonal støtte og styrke forsvaret av Ukraina og Europa, og samtidig utøve størst mulig diplomatisk press også overfor Washington.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
