Honduras’ nye politiske ledelse overtar et land preget av institusjonell mistillit, økonomisk usikkerhet og sosial uro. Valgresultatet sier like mye om velgernes prioriteringer som regjeringens fall.
Det nasjonale valget 30. november 2025 markerte nok et politisk veiskille i Honduras’ historie. Fire år etter at den såkalte venstresiden «som skulle gjenreise staten», personifisert av partiet LIBRE, kom til makten, har landet valgt å vende tilbake i retning av høyre. Det skyldes en kombinasjon av økonomisk skuffelse, regjeringsslitasje, interne skandaler og en hittil uhørt utenlandsk innblanding. Her følger en gjennomgang av et maktskifte med store nasjonale og regionale konsekvenser.
Bruddet i 2025: Et maktskifte under høyt press
Presidentvalget i 2025 var mer enn en fornyelse av de politiske elitene i Honduras. Det stadfestet også nederlaget for president Xiomara Castros prosjektet (LIBRE), som ble valgt i 2021 på løftet om å bryte med det såkalte «narkodiktaturet» hun mente var etablert av Nasjonalpartiet (PNH), og gjenreise staten. Med bare 19,2 prosent av stemmene til hennes utpekte arvtaker Rixi Moncada i årets valg, led LIBRE et historisk nederlag, mens Nasjonalpartiet gjenvant makten gjennom Nasry Asfura.
Dette maktskiftet gjenspeiler en dyp tretthet blant velgerne med et revolusjonært budskap som oppfattes som lite effektivt i et land der sosial nød, behovet for sikkerhet og økonomisk stabilitet veier tyngre enn ideologiske løfter.
En regjeringsperiode undergravd av økonomi og korrupsjon
På det økonomiske området forsøkte Castro-administrasjonen å kombinere antony-liberal retorikk etter Juan Orlando Hernández’ svært omstridte presidentskap (2014–2022) med strukturelle begrensninger. Subsidier til strøm og drivstoff innført av regjeringen klarte ikke å hindre at kjøpekraften falt, samtidig som usikkerhet rundt skattepolitikken knyttet til loven om skattemessig rettferdighet virket nedkjølende på private investorer. Forvaltningen av det statlige energiselskapet ENEE (Empresa Nacional de Energía Eléctrica) ble stående som et symbol på regjeringens begrensninger: Foreldet infrastruktur, hyppige strømbrudd og løfter som ikke ble innfridd.
Enda alvorligere var det at etableringen av Den internasjonale kommisjonen mot straffrihet i Honduras (CICIH), som var blitt presentert som selve hjørnesteinen i kampen mot korrupsjon og maktmisbruk ble en fiasko. Det skuffet både sivilsamfunnet og de urbane middelklassene dypt. I manges øyne gikk LIBRE fra å være en løsning til å bli nok et problem.
Sikkerhet og nepotisme: en dobbel felle
I møte med volden fra maras – voldelige gjenger som rammer store deler av Mellom-Amerika – innførte president Xiomara Castro unntakstilstand etter modell av El Salvadors president Nayib Bukele. Tiltaket skapte i første omgang trygghet, men da den ble forlenget uten at det førte tydelige resultater økte kritikken, både fra høyresiden og menneskerettighetsorganisasjoner.
Les også: Fra oligarki til demokrati: Costa Rica og ustabiliteten i Mellom-Amerika 🔒
Samtidig førte maktkonsentrasjonen rundt familien (kalt el Familión, «den store familien») bestående av statsoverhodet og hennes ektemann Manuel Zelaya (2006–2009), den tidligere presidenten som ble styrtet i et kupp, til splittelser i regjeringsleiren. Oppfatningen av nepotisme undergravde den moralske troverdigheten hos en regjering som var valgt nettopp for å bryte med tidligere tiders praksis.
Tre kandidater, tre uforenlige visjoner
Presidentvalget i 2025 stilte tre klart forskjellige politiske retninger opp mot hverandre. For Nasjonalpartiet fremstod Nasry «Tito» Asfura, tidligere ordfører i hovedstaden Tegucigalpa, som et beroligende pragmatisk valg med løfter om sikkerhet, investeringer og en gjenopprettet strategisk allianse med Amerikas forente stater.
Salvador Nasralla, som var Honduras’ første visepresident fra 2022 til 2024 under Xiomara Castro, stilte for Det Liberale Partiet og satset på et teknokratisk og antikorrupsjonsrettet budskap. Samtidig forsvarte han en tydelig tilslutning til Taiwan i den diplomatiske konflikten mellom øystaten og Folkerepublikken Kina.
Castros arvtaker Rixi Moncada, tidligere forsvarsminister, inntok på sin side en hard ideologisk linje og forsvarte en videreføring og fordypning av det sosialistiske prosjektet, til tross for et ugunstig økonomisk bakteppe.
Trump-effekten og benådningen av Juan Orlando Hernández
Valget i Honduras i 2025 ble også preget av den direkte innblandingen fra USAs president Donald Trump, som forsøkte å gi Nasjonalpartiet et avgjørende løft i valgkampen. Benådningen av den tidligere presidenten Juan Orlando Hernández, som ble dømt i USA for narkotikahandel i 2024, snudde den politiske fremstillingen på hodet. Ved å omtale dommen som et «justismord» svekket Trump det viktigste moralske argumentet på den honduranske venstresiden og mobiliserte et konservativt velgerkorps som ønsket rehabilitering.
Hans åpne støtte til Nasry Asfura gjorde også valget til en folkeavstemning om forholdet til Washington – en avgjørende faktor i et land som er avhengig av remesas (pengeoverføringer fra emigranter i USA) og sikkerhetssamarbeid med amerikanerne.
Et valg svekket av institusjonelt kaos
Uavhengig av politiske preferanser ble valgprosessen i Honduras preget av det nasjonale valgorganets (CNE) sammenbrudd. Tekniske problemer i systemet for overføringen av resultatet – særlig TREP dvs. ordningen for tidlig kunngjøring av resultater – mangel på offisiell kommunikasjon i hele 27 timer og et anspent manuelt opptellingsarbeid ga grobunn for mistanke og desinformasjon. Det ble fulgt av demonstrasjoner og mobiliseringer av varierende omfang. Nasry Asfuras endelige seier (40,26 prosent), med mindre enn ett prosentpoengs forsprang over Salvador Nasralla (39,54 prosent), gir ham formell juridisk legitimitet, men gjør ham også politisk utsatt. Dette er særlig tilfelle i et land der presidentvalget avgjøres i én runde, og kandidaten med flest stemmer – uansett margin – utropes til statsoverhode.
Les også: USAs rolle i Latin-Amerika: Mellom destabilisering og støtte i kampen mot narkotika 🔒
En ny regional balanse
Samtidig fører Nasjonalpartiets seier til at Honduras plasseres i en regional utvikling preget av venstresidens tilbakegang og fremveksten av en mer selvsikker høyreside. Sammen med El Salvador (Nayib Bukele), Argentina (Javier Milei), Chile (José Antonio Kast) og Bolivia (Rodrigo Paz), for å nevne noen ferske eksempler, kan Tegucigalpa komme til å prioritere sikkerhet, økonomisk liberalisme og strategisk tilpasning til Washington på bekostning av de regionale forumene som har vært fremmet av den latinamerikanske venstresiden.
Spørsmålet om forholdet til Kina og Taiwan, som ble aktualisert gjennom anerkjennelsen av Beijing som eneste legitime representant for Kina under Xiomara Castros presidentskap, er fortsatt en av de mest følsomme sakene i den kommende presidentperioden, som etter planen formelt innledes 27. januar 2026.
Et land som trenger stabilisering mer enn gjenreisning
I dagene etter julen 2025 har Honduras derfor ikke feiret en «gjenreisning», slik tilfellet var med LIBRE, men landet håper først og fremst på stabilisering. Det Rixi Moncadas klare nederlag er en straff for fire år med uinnfridde løfter og indre stridigheter. For Nasry Asfura er utfordringen enorm: Han må styre et splittet land, gjenopprette institusjonell troverdighet og møte sterke sosiale forventninger, alt innenfor en geopolitisk ramme der Honduras forblir en perifer, men strategisk aktør i Mellom-Amerika.
Maktskiftet i Honduras i 2025 har ikke leget splittelsene. Det åpner for et nytt kapittel – mer pragmatisk, men like fullt preget av usikkerhet.
Argentinas økonomiske sjokkterapi vekker interesse i Europa 🔒
