Bak Sveriges såkalte neutralitetspolitik under andre verdenskrig finner vi en nasjonalistisk og fascistisk bevegelse som ikke stod tilbake for Vidkun Quisling her i Norge.
Blant den nasjonalistiske bevegelsens mer fremtredende medlemmer var Elof Eriksson, som ikke bare var sosialt reaksjonær og motstander av demokratiet, men som fremfor alt har gjort seg kjent som jødehater.
Eriksson, født 1883, var sterkt grepet av datidens forestillinger om raserenhet som forutsetning for politisk lederskap – en tro som han forente med brennende antisemittisme. Som redaktør av Nationen agiterte Eriksson mot «jødisk marxisme,» og gav ut det antisemittiske skriftet Zions vises protokoller på svensk.
Denne ytterliggående formen for nasjonalisme rettet seg imidlertid ikke bare mot påståtte ytre fiender av riket. I 1930-årene gikk Eriksson til kamp for å erstatte Sveriges adel med et nytt aristokrati med såkalt raserent blod. Der skulle ikke grever og baroner, men bønder, arbeidere og middelklassen innta sin plass.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
