I en verden der ressurser brukes som strategiske våpen, kan Norges mineraler bli enten vårt sterkeste maktmiddel – eller et sikkerhetspolitisk handikap.
Under Arendalsuka 2025 presenterte Forskningsrådets direktør Mari Sundli Tveit en plan for å styrke norsk bergverk og mineralutvinning, med mål om å dekke Europas behov for kritiske råvarer til grønn og digital omstilling. På papiret er ambisjonene riktige. Men i geoøkonomiens verden teller ikke løfter – bare gjennomføring. Erfaringen fra Svalbard viser hvorfor.
Svalbard: et geopolitisk varsel
I over hundre år har gruvedriften på Svalbard vært mer enn en næring – den har vært en strategisk forankring av norsk suverenitet. Den har sikret bosetting, infrastruktur og et kontinuerlig økonomisk fotfeste i Arktis.
Nedleggelsen av Gruve 7 i 2025 er et geopolitisk varsel. Når økonomisk aktivitet forsvinner i et strategisk område, oppstår et tomrom. I Arktis er det alltid aktører som står klare til å fylle det – Russland, Kina, eller begge.
Svalbard er et speilbilde av hva som kan skje på fastlandet – bare i miniatyr og med forsinkelse. Om vi lar mineralressurser bli liggende ubenyttet, svekker vi vår nasjonale kontroll, vår økonomiske styrke og vår forhandlingsposisjon i internasjonale fora.
Historisk linje: Fra Kongsberg til Fen-komplekset
Norge har historisk forstått verdien av ressurser. Kongsberg sølvverk finansierte store deler av staten på 1600-tallet. Ilmenittutvinning i Sokndal og jernmalm i Rana var industrielle ryggrader på 1900-tallet.
I dag står vi med Fen-komplekset i Telemark – Europas største kjente forekomst av sjeldne jordarter – og et globalt marked som roper etter dem. Forskjellen fra fortiden er at ressurskampen i dag ikke bare er økonomisk, men sikkerhetspolitisk.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
