Hvis vi ønsker stabilitet, må vi gi generasjon Z mer enn slagord.
De siste to årene har jeg gått gjennom gatene i verdens nye utålmodighet – fra Nairobi til Kathmandu, fra Lima til Casablanca. Ulike kontinenter, samme puls: unge mennesker – generasjon Z – er ferdige med å vente. De protesterer ikke bare mot inflasjon, korrupsjon eller sviktende systemer. De reagerer på noe dypere: et sammenbrudd i tilliten til lederskap og fraværet av en troverdig drøm som gjør oppofrelse verdt det.
Stormen var på vei. Alle som fulgte med, kunne se den bygge seg opp: stagnerte lønninger, sosial ulikhet, digital frustrasjon, korrupsjon og en tilhørighetskrise – alt mens den politiske eliten fortsatt spiller etter 1900-tallets regler i en verden som lever i det 21. århundre. Fra generasjon Z-protestene i Marokko til ungdomsopprør i Nepal, Peru, Kenya og Indonesia, er budskapet det samme: Hvis systemet ikke utvikler seg, vil det bli forkastet.
Advarslene vi overså
Økonomisk stagnasjon pakkes inn som optimisme-teater: myndighetene skryter av vekst, men de unge teller regningene – og tallene går ikke opp. Den sosiale trettheten vokser når millioner som gjorde «alt riktig» oppdager at fortjeneste ikke lenger garanterer verdighet, mens korrupsjon og nepotisme fortsatt lønner seg raskere. Politikken føles irrelevant; partiene snakker ikke lenger meningsfylt, og algoritmen overgår politikeren i å overbevise. Vi er vitne til en langsom uthuling av legitimitet – et stille forfall – der løftet om fremgang mister troverdighet.
Les også: Når trygghet blir et narrativ – og virkeligheten et varsel 🔒
Hvis vi ønsker stabilitet, må vi gi generasjon Z mer enn slagord. Vi må gi dem en drøm og en avtale. Drømmen er en ny samfunnskontrakt som knytter velstand til mening; vekst må måles ikke bare i BNP, men i tilgang, verdighet og rettferdighet. Lederskapet må skape en visjon som føles personlig, ikke abstrakt – en verden der talent og integritet virkelig teller.
Avtalen er reelle utviklingsmuligheter: ikke praksisplasser uten fremtid, men en helhetlig agenda for gode jobber, digital utdanning, åpen forvaltning og insentiver for innovasjon. Det er på tide å gå fra formynderi – «vent på tur» – til partnerskap – «led sammen med oss».
Hver protest jeg har vært vitne til, delte én usagt sannhet: problemet er ikke opprør, men oppgivelse. Ungdommen gjør ikke opprør fordi de hater samfunnet, men fordi de ikke ser noen plass for seg selv i det.
En ny global oppgave
Regjeringer, investorer og bedriftsledere må handle sammen. Privat sektor, spesielt i fremvoksende markeder, må være en del av denne nye avtalen; opplæring, mentorprogrammer og risikokapital for unge innovatører er ikke veldedighet – det er en forsikring mot sosialt og demokratisk sammenbrudd. Det internasjonale samfunnet må også tenke nytt om bistand: mindre byråkrati, mer kapasitetsbygging for ungdom. Energien til en milliard unge kan fortsatt drive fremgang – men bare hvis noen gir retning.
Ignorer dette øyeblikket, og vi vil møte en syklus av økonomisk lammelse og sosial oppsplitting. Uten en drøm og en avtale vil generasjon Z enten trekke seg unna eller rive ned – gjennom likegyldighet, migrasjon eller opprør. Demokratier vil svekkes, populismen vil vokse, og håpet vil flytte raskere enn talentet. Lærdommen fra gatene i Nairobi, Casablanca og Lima er klar: Du kan ikke styre det 21. århundre med løfter fra det 20. århundre. Verden trenger en oppdatering – og generasjon Z trykker nå Ctrl + Alt + Delete.
Oppskriften på gjenopprettet tillit
En ledermodell som gir unge mennesker makt til utvikling – ikke revolusjon – bygger på fem pilarer. Troverdighet betyr å lede med eksempel; tillit må fortjenes, ikke erklæres, og ledere må holde det de lover, innrømme feil og gjøre åpenhet til et tegn på prestisje. Klarhet betyr å gi retning, ikke forvirring; generasjon Z følger ikke støy, og mål og prioriteringer må formidles slik at unge vet hvor de passer inn og hvorfor deres bidrag betyr noe.
Les også: Flyt uten empati
Samskaping betyr å inkludere ungdom ved bordet; politikk bør utformes med dem, ikke for dem, fordi delt eierskap skaper ansvar og gjør frustrasjon om til deltakelse. Kompetanse betyr å utruste, ikke belære; investering i utdanning, digital kompetanse og entreprenørskap bygger broen fra ambisjon til oppnåelse.
Medfølelse betyr å menneskeliggjøre lederskap; økonomiske data styrer budsjetter, men empati holder samfunn sammen. Ledere bør lytte aktivt, beskytte psykisk helse og belønne mening like mye som prestasjon. Sammen kan disse fem pilarene gjenoppbygge tillitens arkitektur, gjøre opprør til ansvar og forberede en generasjon på utvikling – den bærekraftige veien fremover.
Vi har alle sett både sinnet og gløden hos denne generasjonen. De er idealistiske realister – utålmodige, tilkoblede, kapable. Det de mangler, er ikke mot, men en sammenhengende invitasjon til å bygge. Til ledere overalt: Gi generasjon Z en drøm de kan tro på og en avtale de kan kjempe for. Ellers må dere forberede dere på å være vitne til forfallet – ikke av en generasjon, men av systemene som nektet å lytte.
