«Den som nekter å kjempe, fortjener ikke frihet.» – Besik Kharanauli.[1]
I gatene i dagens Tbilisi er dette ikke lenger bare ord. Ben knekker mot asfalten, lunger som kjemper for o få luft gjennom gass og giftig røyk, ansikter slått blå av motstand.
Frihet er ikke en gave man mottar. Det er en ild man bærer, og bare de med brente hender kan våge å kalle den sin.
Et menneske lammes når frykten får overtak, en nasjon oppstår når frykten brytes.
I ett helt år, hver kveld, hver helg, i regn eller sol, og under en skur av politikøller, har gatene i Tbilisi ikke vært stille. Studenter, lærere, leger, kunstnere, mødre og besteforeldre står skulder ved skulder. Det som begynte som en protest mot en lov importert fra Kreml, ble til noe mye større: Et nasjonalt opprør av verdighet mot myndigheter maskert som demokrati.
Vi kjenner alle Winston Churchills ord fra Storbritannias mørkeste time: «Vi skal kjempe på strendene. Vi skal kjempe på landingsplassene. Vi skal kjempe i jordene og i gatene. Vi skal kjempe i åsene. Vi skal aldri overgi oss.»
Jeg lurer på om han kunne ane at en dag ville en liten nasjon i Kaukasus realisere disse ordene i sin råeste, mest bokstavelige form. At de ville runge, ikke i Londons bomberom, men på Tbilisis Rustaveli-aveny – gjennom tåregass, gummikuler og politiladninger som ligner en grotesk parodi på Black Friday-kaos, men utført med importert opprørsutstyr.
Ord som en gang bidro til å redde Europa og hele verden, oppildner til ny kamp for verdighet og frihet. Og denne kampen i Georgia er ikke bare for georgiere. Det er en kamp for verdiene i hele den siviliserte verden.
Hvis friheten faller her, faller også en del av friheten overalt. Sammenbruddet vil spre seg globalt med lysets hastighet, og bli kringkastet som et billig realityprogram.
Kampen som utspiller seg i Georgia i dag, er ikke lokal. Den er ikke regional. Den er frontlinjen i en global strid mellom demokrati og tyranni.
Det som skjer her, vil gi ekko langt utover våre grenser.
Les også: Georgias spiral mot autoritarisme: Kan landet trekkes tilbake fra stupet? 🔒
Så hvorfor står vi her på Rustaveli-avenyen i ett år, i en sammenhengende maraton av fredelige protester?
Fordi Georgia, en gang det klareste demokratiske håpet i det postsovjetiske området, trekkes tilbake inn i autoritært mørke. Ikke med stridsvogner denne gangen, men med konstruerte juridiske feller, kontrollerte domstoler, statlig styrt fjernsyn, trollfabrikker, korrupsjon, kakistokrati[2] og politikøller som fortsatt er varme av et «Made in Moscow»-stempel.
«Nasjoner mislykkes når politisk makt erobres av eliter som bruker den til å lage institusjoner laget for å bevare sitt eget herredømme.»[3]
Mine damer og herrer, velkommen til Georgisk Drøm – den uoffisielle georgiske filialen av Kreml-franchisen, stolt spesialist i utvinningsinstitusjoner, importerte fortellinger og hjemlig undertrykkelse.
Dette er ikke en metafor, og det er heller ikke et manus på en dystopisk roman. Det er min families personlige erfaring. På et tidspunkt i denne fredelige kampen for verdighet hadde vi «æren» av å teste regimets «brutale gjestfrihet» på kroppen, for forbrytelser som å tenke annerledes og tenke uten frykt.
«Frykt er dreper tanken.» Noen i regimet har sannsynligvis lest Frank Herberts Dune, men dessverre sluttet de å lese halvveis og gikk glipp av den viktigste delen.
Nylig fengslet regimet til og med Nino Bardzimashvili, som oversatte F. Herberts mesterverk til georgisk: «Jeg skal møte min frykt. Jeg skal tillate den å passere over meg og gjennom meg … Bare jeg skal stå igjen.»
Regimet forsøker å inngi oss frykt. Vi svarer med solidaritet. De prøver å skremme familier, i stedet har de vekket et helt land.
Så, oppriktig: Takk. Brutaliteten har gjort mer for å vekke georgisk samfunnsbevissthet enn noen EU-finansiert kampanje eller organisasjon noensinne kunne ha gjort.
I ett år har Rustaveli-avenyen og gater over hele Georgia vært en sta, fredelig frontlinje. I løpet av dette året har Georgias beste borgere:
båret flagg i stedet for steiner;
brukt sanger i stedet for hatspråk;
delt vann, te og førstehjelpsutstyr i stedet for Molotov-cocktailer;
vunnet hjerter, ikke territorium;
skrevet dikt, manifester og heroiske historier som en dag vil få sin plass i bibliotekene i fjerne fremtidige galakser.
Da regjeringen satte inn vannkanoner, gummikuler og propagandaplakater, satte vi inn humor, kreativitet og det som medisinsk bare kan beskrives som et kronisk avslag på å gi opp – «ikke-gi-opp-isme»-syndrom.
Hvis det fantes en Nobels fredspris for fredelig stahet, ville Georgia vært en seriøs og udiskutabel kandidat.
Det som skjer i Georgia er ikke en «lokal hendelse i et lite, fjernt land». Det er en frontlinjekamp for Europas fremtid, utkjempet uten våpen, av vanlige borgere hvis eneste «forbrytelse» er ønsket om å leve i en fri, europeisk, demokratisk stat.
«Hvis vi mislykkes, kan hele verden synke ned i en ny mørk tidsalder.» (Churchill)
Les også: Georgia: Rettsstaten rakner i det stille 🔒
Bytt ut «verden» med «region», for Georgias 3,7 millioner innbyggere kan virke ubetydelig (for diktatorers statistikker) i global målestokk, men innsatsen er klar. Skal Svartehavet og Sør-Kaukasus være et område for regler, åpenhet og demokrati, eller bare en gråsone der Moskva og dets stedfortredere dikterer?
Georgia i dag er et levende kapittel av Why Nations Fail, skrevet i sanntid. Inkluderende institusjoner og sivilt mot på den ene siden, utvinningsmakt, korrupsjon og frykt på den andre.
En liten, sta nasjon som står mot et imperium og har nektet å bøye seg i over 300 år.
«We Will, We Will Rock You!» Ikke fordi vi er større, rikere eller sterkere på papiret, men fordi vi har noe autoritære systemer aldri kan produsere:
humor som overlever tåregass;
enhet som overlever propaganda;
kjærlighet til et land som er sterkere enn deres kjærlighet til makt; og
lojalitet til hverandre og tro på at morgendagen kan bli bedre.
Så lenge borgere står fredelig i gatene, er Georgia ikke tapt.
Så lenge georgiske familier er villige til å betale en pris og fortsatt si «vi er ikke redde», er ikke denne historien over.
Vi kan være slitne. Vi har blå merker. Men vi er ikke beseiret.
Vi vil aldri overgi oss.
En dag vil noen i London, Brussel eller Washington spørre: «Hvordan vant dere?» Svaret vil være enkelt: «Vi sto. Hver dag. Sammen. Og vi ga aldri opp.»
Frihet er en vane. Vi øver på den hver dag.
Vi sees i kveld på Rustaveli. Med flagg, med sanger, med humor og med troen på at Georgias siste kapittel ennå ikke er skrevet.
Sluttnoter
[1] En av Georgias mest anerkjente samtidspoeter.
[2] Styre av de minst kompetente eller mest udugelige.
[3] Daron Acemoglu og James Robinson, Why Nations Fail, 2012.’
