De pågående prosessene i verden krever en grunnleggende, upolitisk og ikke-populistisk vurdering av Georgias utenrikspolitikk. Slike analyser er nødvendige for å forstå dybden og motsetningene i dagens utvikling, få et klarere bilde av sammenfiltringene, og tydelig se veien videre.
Det er tilrådelig å ta et kort steg tilbake og gjennomføre en såkalt «nullsum»-gjennomgang. Hva innebærer en slik analyse i praksis?
Først og fremst handler det om en nøktern gjennomgang – fri for ideologiske klisjeer og ubrukelige følelser – av tendensene som former den fremvoksende «uordnede verdensorden». En slik gjennomgang tar sikte på å:
(1) Vurdere den nåværende og utviklende situasjonen rundt Georgia objektivt og helhetlig;
(2) Klart definere kortsiktige, mellomlangsiktige og – så langt det er mulig – langsiktige mål;
(3) Enes om styrende prinsipper for hvordan utenrikspolitikken skal føres;
(4) Utvikle tekniske midler og metoder for å oppnå målene, samt foreta en oversikt over nødvendige ressurser.
«Null»-aspektet ved denne prosessen består i å vurdere tidligere perioder uten forskjønning, romantisering eller heltedyrkelse. Samtidig bør framtidsanalysen gjennomføres uten «rosenrøde briller» og uten å dele alt inn i «svart» og «hvitt».
Med andre ord skal en «nullsum»-gjennomgang bidra til å identifisere «våre» og «deres» interesser, og fastslå graden av overlapp og avvik mellom dem på en objektiv måte. Dette vil igjen bidra til å forme en politikk basert på Georgias realistiske muligheter, både nasjonalt og internasjonalt.
Hovedtemaer å fokusere på
Hovedspørsmålene eller temaene som bør behandles i den nevnte gjennomgangen, kan grovt deles inn slik:
- Vurdering av etablerte og fremvoksende maktsentra globalt;
- Analyse av stormaktenes roller;
- Utviklingen av allianser og andre multilaterale organisasjoner;
- Studier av strategiske partneres endrede politikk;
- Identifisering og prioritering av taktiske eller situasjonsbetingede partnere.
Samtidig bør det på kontinuerlig basis bygges opp institusjonell analyse av:
Les også: Georgias spiral mot autoritarisme: Kan landet trekkes tilbake fra stupet? 🔒
(a) Den russiske sivilisasjonssfæren;
(b) Den tyrkiske sivilisasjonssfæren;
(c) Den persiske sivilisasjonssfæren.
Dette er de sivilisasjonssentrene der Georgia befinner seg i krysningspunktet, og som direkte påvirker georgisk politikk.
Videre må observasjon og studie av to store geopolitisk sentra – USA og Kina – institusjonaliseres. Deres holdninger bør regelmessig testes gjennom en «stresstest» (med hensyn til støtte, skepsis eller motstand) på temaer som:
(a) Handel og forsyningsnettverk;
(b) Multilaterale institusjoner;
(c) Militær-politiske og økonomiske allianser.
Konklusjonene på disse områdene vil etter min mening gjøre Georgias utenrikspolitikk mer effektiv og resultatorientert. Derfor må den teoretiske delen av «nullsum»-analysen måles etter hvor praktisk anvendelig den er.
Nye utviklingstrekk
I tillegg til tradisjonelle temaer bør analysen også omfatte nyere utviklinger fra de siste tiårene. Uten disse vil vurderingen være ufullstendig og kunne føre til alvorlige feil i praktisk politikk. Blant disse nye utviklingene er:
(1) Fordeling eller omfordeling av makt mellom statlige og ikke-statlige aktører (særlig konserner og andre «uformelle» maktgrupper);
(2) Teknologiske endringers innvirkning på beslutningssentre;
(3) Politisk polarisering og de konfliktskapende prosessene dette medfører i moderne samfunn.
Det er nettopp denne typen grunnleggende forskning og analyse som vil gjøre det mulig å utforme et objektivt veikart for gjennomføringen av Georgias utenriks- (og innenriks-)politikk.
Det skal også bemerkes at en slik analyse gir et solid grunnlag for akademisk deltakelse i prosessen. Dette åpner for forsoning mellom ulike posisjoner og enighet om felles prioriteringer – en forutsetning for folkelig aksept av utenrikspolitikken.
Ressurser – og nok en gang ressurser
Oppnåelsen av relevante mål krever tilstrekkelige ressurser (menneskelige, materielle osv.). En «nullsum»-gjennomgang må derfor inkludere en kartlegging og klassifisering av ressurser. Uten dette ville øvelsen ligne et «intellektuelt selvplageri» som verken rettferdiggjør tidsbruk eller papir.
Kort sagt skaper formelen «realistisk mål + teknisk vei + tilhørende ressurser» et solid grunnlag for å føre en politisk linje som bringer landet fremover og samtidig minimerer risiko.
En klar forståelse av ressursgrunnlaget er viktig ikke bare for ansvarlighet overfor skattebetalerne, men også for å opprettholde disiplin i bruken av midler. I tillegg krever prosessen en særlig ferdighet: å oppnå maksimale resultater med begrensede ressurser. Det er ingen lett oppgave, men en nødvendig kunst.
Dette gjør det også mulig å tilpasse seg endrede prioriteringer og omfordele ressurser når eksterne prosesser endres. En slik tilpasningsevne vil gjøre det mulig for Tbilisi å følge en fleksibel «fremvoksende strategi» (særlig ved krisehåndtering) fremfor en rigid «storstrategi» – noe som fremmer større realisme og effektivitet.
Videre må ressurskomponenten, i tillegg til tradisjonelle mål som «større sikkerhet og velstand», også ta høyde for:
(1) Teknologisk sikkerhet – for å overvinne teknologisk etterslep og muliggjøre et sprang fra tredje til første verden;
(2) Demografisk sikkerhet – i lys av tydelige endringer i landets befolkningsstruktur;
(3) Intellektuell sikkerhet – knyttet til å bevare og styrke det intellektuelle potensialet som kreves for et slikt sprang.
Trump-faktoren
En gjennomgang av Georgias utenrikspolitikk har lenge vært nødvendig. Overgangen fra en «gammel orden» til en «uordnet orden» har gjort dette uomgjengelig. Donald Trumps andre presidentperiode – som ga internasjonale relasjoner en slags tabula rasa – har gjort behovet uunngåelig.
Denne nye epoken gjenspeiles i utenriksminister Marco Rubios utsagn om at den gamle orden ikke bare «er foreldet», men også har blitt «brukt som et våpen mot oss». Enda mer dramatiske vurderinger finnes hos eksperter som Robert Kagan, som advarer: «Uten den amerikanske supermakten vil kaotiske jungler oppstå.»
Les også: Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom “krig eller fred” 🔒
Jeg har skrevet tidligere om de nye standardene, men i sammenheng med Georgias «nullsum»-analyse vil jeg understreke ett prinsipp fra dagens amerikanske administrasjon: at USA nå baserer sitt diplomatiske engasjement på felles interesser – ikke nødvendigvis på felles verdier – og samarbeider med alle stater uavhengig av deres styreform.
I et bredere perspektiv innebærer Trumps andre periode (i hvert fall foreløpig) at USA har forlatt ideen om «hegemonisk stabilitet» som mål. Minst like tydelig ser vi en hegemon som trekker seg tilbake fra rollen som garantist for global stabilitet, til fordel for et mer «flerstatlig» system og overlappende praktiske interesser.
Dette markerer ikke bare en ny bølge, men en ny æra i internasjonale relasjoner (uten at jeg vil tidfeste den). Georgia må være forberedt på å «lytte til alle», «forstå hva de sier» og «formidle sitt eget synspunkt» for å finne berøringspunkter. Vi må også huske at i de nevnte «junglene» vil det bare være plass for dem som er sterke og selvstendige – ikke for de svake og avhengige.
Til slutt
Politikken bør bygge på prinsippet om «Georgia først», ikke «bare Georgia».
Det første – «Georgia først» – er en forutsetning for framgang, utvikling og modernisering.
Det andre – «bare Georgia» (som i dag forsøkes påtvunget oss) – er en oppskrift på å forbli fanget i fortiden, i fobier og stagnasjon.
