Når kritikk av systemet avfeies som svartmaling, mister vi muligheten til å rette opp feil før de får katastrofale følger. Det er ikke kritikerne som er problemet – det er stillheten og ønsketekningen.
Jeg blir ofte kritisert for å være for hard, for direkte – eller for å svartmale. Men la det være helt klart: jeg driver ikke med svartmaling. Jeg fremlegger fakta. At disse faktaene ikke passer inn i andres narrativ, er ikke mitt problem – det er deres. Når jeg skriver krast, er det fordi jeg driver systemkritikk. For det er ikke enkeltpersoner, men systemene som svikter: politikken, beslutningsprosessene og en offentlig sektor som ikke evner å se helheten.
Historien gjentar seg
Norge har opplevd konsekvensene av naivitet før. Før 9. april 1940 var regjeringen kjent med trusselen, men unnlot å handle. Resultatet ble fem år under fremmed okkupasjon.
I dag ser vi det samme mønsteret. Handlingslammelse preger politikken, reelle trusler undervurderes, og kortsiktige symbolsaker prioriteres fremfor strategisk beredskap. Forskjellen er at dagens trusler er mer sammensatte: hybridkrig, cyberangrep, kontroll over kapitalstrømmer, energi og kritisk infrastruktur. Dette krever systemforståelse – og det mangler Norge.
Olavsvern – et lærestykke i systemsvikt
Olavsvern-basen i Tromsø er selve symbolet på denne systemsvikten. Basen ble bygget som en strategisk NATO-installasjon til en kostnad på rundt 4 milliarder kroner. I 2012 ble den solgt for bare 38 millioner (Aftenposten, 2014a). Kort tid etter ble den leid ut til russiske «forskningsfartøy» som av eksperter ble omtalt som rene spionskip (Aftenposten, 2014b).
Les også: Norge ved et veiskille: Fra idealisme til realpolitikk
Dette var ikke bare en feilvurdering. Det var en systemkollaps. Systemet behandlet en NATO-base som overskuddseiendom. Ingen ble stilt til ansvar. Ingen lærdom ble tatt. Kritikken av Olavsvern er derfor ikke svartmaling, men en påpekning av hvordan et system uten helhetlig sikkerhetstenkning sviktet fundamentalt.
Svalbard – når systemet overser virkeligheten
Svalbardtraktaten fra 1920 gir Norge suverenitet, men under klare rammer: likebehandling av borgere og selskaper fra traktatlandene, ingen særfordeler og strenge begrensninger på militær aktivitet (Regjeringen, 2016).
Likevel omtales Svalbard som om Norge hadde full handlefrihet. Dette er ikke en bagatell, men et eksempel på hvordan systemet overser realitetene i internasjonale avtaler. Det er ikke svartmaling å si at denne arrogansen kan utløse konflikter. Det er en nøktern vurdering av hva traktaten faktisk sier.
Kritisk infrastruktur – symptomet på et sviktende system
Det samme gjelder kritisk infrastruktur, fra ferger til ambulansebåter rundt kysten av Norge. Norge har overlatt sentrale samfunnsfunksjoner til utenlandske eiere og globale teknologiselskaper. Regjeringen selv har erkjent at vår digitale infrastruktur er tett sammenvevd med systemer utenfor norsk jurisdiksjon (Regjeringen, 2016). NSM har advart mot at utenlandske oppkjøp kan være sikkerhetstruende (Eiendomswatch, 2023).
Samtidig viser Norges tilstand 2025 at vedlikeholdsetterslepet i strømnett, jernbane, veier og vannforsyning er på flere tusen milliarder kroner (RIF, 2025). Å peke på dette er ikke å svartmale. Det er å beskrive realiteten slik den faktisk er.
Formuesskatt, kapitalflukt og utenforskap
Også på det økonomiske området svikter systemet. Formuesskatten rammer ikke utenlandske konsern, men norske eiere med verdier bundet i virksomheter. Konsekvensen er kapitalflukt og svekket evne til å finansiere industri og infrastruktur.
Dette har sosiale ringvirkninger. For det er ikke staten eller det offentlige som driver arbeidsinkludering. Det er de lokale norske virksomhetene. Det er de som gir en sjanse til ungdom med hull i CV-en, innvandrere uten nettverk og mennesker som har falt utenfor. Når vi jager ut de lokale eierne med et skattesystem som straffer dem, svekker vi ikke bare næringslivet – vi forsterker utenforskapet.
Det er ikke svartmaling å peke på dette. Det er å vise hvordan økonomisk politikk, arbeidsmarked og sosial inkludering henger uløselig sammen.
Systemkritikk – hvorfor det misforstås
Når jeg fremfører kritikk, blir jeg ofte møtt med påstanden om at jeg svartmaler. Men svartmaling er å tegne et bilde mørkere enn virkeligheten. Jeg gjør det motsatte: jeg beskriver virkeligheten slik jeg oppfatter den – gjennom et solid forankret analytisk rammeverk tilpasset den nye geopolitiske virkeligheten vi har gått inn i – uten å pynte på sannheten. Faktaene er ubekvemme fordi de bryter med etablerte narrativ. Men at fakta ikke passer andres fortellinger, gjør dem ikke mindre sanne.
Det norske problemet er at systemkritikk altfor ofte tolkes som personangrep eller negativitet. Dermed blir de som peker på svakheter, møtt med bagatellisering eller latterliggjøring i stedet for reell diskusjon. Det er farlig. For når kritiske stemmer skyves til side, mister vi muligheten til å korrigere kursen før det er for sent.
Geopolitikk og økonomi – alt henger sammen
Sikkerhet og økonomi kan ikke skilles. Kapitalflukt svekker norsk industri og gjør oss mer avhengige av utenlandske eiere. Utenlandske eiere kontrollerer i dag over 90 prosent av fergetrafikken langs kysten. Når eierskap og kapital flyttes ut, reduseres Norges evne til å stå imot press fra stormakter.
Les også: Europas sikkerhetsdilemma i en multipolar verden
Dette viser hvordan systemkritikk ikke bare handler om militær beredskap eller skatteregler, men om helheten. Norge taper handlefrihet når vi mister kontroll over våre ressurser, våre selskaper og våre samfunnsfunksjoner.
Konklusjon
Olavsvern ble solgt fordi systemet ikke så helheten. Svalbard forvaltes feil fordi systemet ikke respekterer traktatens rammer. Kritisk infrastruktur forfaller fordi systemet ikke prioriterer redundans. Formuesskatten driver kapital og eiere ut fordi systemet ikke evner å se sammenhengen mellom skatt, arbeidsplasser og sosial bærekraft.
Alt henger sammen. Når vi mister kontrollen over baser, infrastruktur, energi og kapital, mister vi strategisk handlefrihet. Når vi jager ut lokale eiere som driver arbeidsinkludering, øker vi utenforskapet. Når vi undervurderer internasjonale avtaler som Svalbardtraktaten, risikerer vi unødvendige konflikter.
Naivitet har en pris. I 1940 var prisen fem år med okkupasjon. I dag kan prisen bli et Norge som mister både suverenitet og sosiale sammenhengskraft. Dette er ikke alarmisme, men hvordan moderne geoøkonomi og geopolitikk påvirker vårt land og samfunn. Det er virkelighet – og det er systemkritikk. Vi ignorerer det og driver med ønsketenkning på egen risiko.
Referanser:
Aftenposten. (2014a). Bygde for 4 milliarder – solgte for 38 millioner. https://www.aftenposten.no/norge/i/w2Mo/bygde-for-4-milliarder-solgte-for-38-millioner
Aftenposten. (2014b). Russisk bruk av norsk marinebase vekker oppsikt. https://www.aftenposten.no/norge/i/je9A/russisk-bruk-av-norsk-marinebase-vekker-oppsikt
Eiendomswatch. (2023). NSM advarer: utenlandske oppkjøp kan være sikkerhetstruende. https://eiendomswatch.no/nyheter/article16363886.ece eiendomswatch.no
Regjeringen. (2016). Meld. St. 32 (2015–2016): Svalbard. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-32-20152016/id2499962/
Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF). (2025). Norges tilstand 2025. https://rif.no/norges_tilstand.pdf Rådgivende Ingeniørers Forening+1
Europa har mistet plassen ved bordet – nå står det på menyen 🔒
