14. juli, 2024

Geopolitikk i Norge: Følelser foran fakta?

Share

Et lite land som Norge er avhengig av geopolitisk samarbeid. Men hva vet egentlig nordmenn om geopolitikk?

Mange nordmenn kjenner lite til de komplekse årsakene bak geopolitiske hendelser, og får sin informasjon hovedsakelig fra hovedstrømsmediene. Kunnskapen er ofte overfladisk, og påvirket av media som kan være ensidig i sin dekning. Den begrenses ofte til det løpende nyhetsbildet, der nyansene i internasjonale konflikter sjelden får plass. Mye er preget av følelser og enkle narrativer, mens de komplekse årsakene ofte forblir ubelyst.

Det presenteres et overforenklet bilde, som kan påvirke nordmenns forståelse av internasjonale forhold. En generell forståelse i Norge om geopolitikk baseres derfor i mindre grad på kunnskap, men mer følelser i dualismen mellom godt og ondt. I det norske debattklima om geopolitikk defineres man enten som god eller ond.

– Godhetstyranniet har i perioder dominert denne debatten, med store konsekvenser for landets evne til å håndtere helt nye politiske utfordringer. Det kan ikke erkjenne at bildet er ufattelig mer komplekst enn empati kontra kynisme, skriver professor Terje Tvedt.

Hva er geopolitikk?

Det er media som er hovedleverandøren av informasjon til befolkningen. Dette gjelder også geopolitikk, men det er noen utfordringer knyttet til hvor utfyllende og balansert denne dekningen er. Den kan noen ganger virke ensidig ved å gjenspeile storsamfunnets konsensus, spesielt i saker som angår Norges allianser, som NATO, og Norges forhold til stormakter som USA og EU, samt konflikter som engasjerer norsk utenrikspolitikk. Dette kan føre til at kritiske perspektiver og alternative analyser blir marginalisert eller underrepresentert, noe som igjen kan gi en overforenklet fremstilling av svært kompliserte geopolitiske utfordringer.

En forenklet definisjon av geopolitikk er internasjonal politikk, forholdet mellom stater og dynamikken mellom dem. De har interesser. Norge er medlem av NATO og EØS, fordi det er i Norges interesse. USA vil være alliert med Norge på grunn av vårt lands strategiske plassering. EU trenger vår energi, og så videre. Forståelsen av geopolitikk kan gjenspeile seg i konseptet årsak-virkning.

Krigen mellom Russland og Ukraina er virkningen. Men årsaken har som regel to sider, og gjenspeiles sjelden i den geopolitiske informasjonen som vi får. Den er sort-hvitt. Men hva er årsaken til at Russland handlet slik de gjorde? Som regel blir svaret gitt av vestlige eller norske eksperter – ikke av russere – og da blir analysen deretter. Men det er viktig å gi et balansert bilde av dynamikken som driver geopolitiske konflikter fremover. Skal ikke begge sider belyses så man forstår årsaken, slik at man kan motvirke virkningen?

Israel og Palestina engasjerer

Av de mange konflikter i verden er det spesielt Israel og Palestina som engasjerer nordmenn mest. I konflikten mellom Palestina og Israel så er virkningen en løpende nyhetssak, og den fokuserer på det som skjer. Mens årsakene er sprikende, men likevel er virkningen den som gjentas og årsaken nevnes sjelden.

Les også: «Hysteriokratiets» fremvekst

Palestina var en koloni i det Osmanske imperiet. På 1800-tallet begynte det å flykte jøder fra Øst-Europa på grunn av forfølgelse. De slo seg ned i Palestina og kjøpte eiendom der. Etterhvert kom det flere, og under Første verdenskrig ble jødene lovet en egen stat om de bidro, gjennom Balfour-erklæringen. Men da freden kom ble det glemt, selv om tilstrømmingen av jøder til Palestina tiltok. Det osmanske rike gikk til slutt i oppløsning og Palestina ble et britisk protektorat. Etter andre verdenskrig, og de grusomheter som fant sted, kom det en ny stor tilstrømming av jøder til territoriet. Britene så at denne tilstrømmingen skapte en konflikt, så Storbritannia forsøkte å stoppe opprettelsen av staten Israel og jøder ble internert.

FNs medlemsstater, inkludert Norge, vedtok likevel i 1948 å opprette staten Israel. Norge stemte for å dele Palestina opp i en jødisk og palestinsk stat. Da ble det krig. De andre arabiske landene angrep Israel for å fjerne den jødiske staten fra kartet, men de tapte. Etter tre angrepskriger for å eliminere Israel med påfølgende nederlag, ga de arabiske nabolandene, Egypt og Jordan, til slutt opp og anerkjente Israel. Men det er få nordmenn som kjenner til dette. De følger det løpende nyhetsbildet og engasjerer seg i øyeblikket.

Selv om det finnes konflikter som er langt verre, som forbrytelser mot menneskeheten i Sør-Sudan eller folkemordet mot uigurene i Xinjiang, blir de knapt nevnt. Det er bare denne ene saken som engasjerer. Det finnes flere årsaker til dette, og én er sosialiteten. Det er et emne hvor alle kan være enige, og da blir den geopolitiske forståelsen deretter. Da diskuterer folk i stedet graden av enighet de kan oppnå.

Det er også lett å komme seg til Israel, da det går direktefly til Israel fra Norge. De har høy standard på hotellene og det er lett å leie bil for å utforske og se konflikten med sine egne øyne. I konfliktene i Sør-Sudan og Xinjiang kan «vertslandene» derimot ikke tilby en slik standard eller åpenhet.

Godhetstyrann

Professor Terje Tvedt uttalte at å bombe er å kjempe for menneskerettigheter. Det var De gode som ville bombe, mens de som var motstandere av bombing, var kynikerne; de egoistiske, de som ikke følte nok for de forfulgte i Libya. Han sier at det er uhyre samfunnsmessig interessant at de synes å være så blindet av forestillingen om sin egen godhet at de ikke er i stand til å se, og enda lenger fra å erkjenne, dette paradokset.

Les også: Conflits’ sjefsredaktør: Samfunnsledere trenger geopolitisk trening 

Tvedt skriver i Aftenposten at bistanden var god og bistandsarbeideren drev med gode ting. Kritiske analyser av dens praksis måtte derfor fordømmes, i siste instans, fordi det kunne føre til at liv gikk tapt. Han forteller derfor at han innførte godhetstyrannbegrepet for å kunne analysere og definere Godhetsregimets ervervede moralske makt, hvor kritiske stemmer blir avskrevet som «ekstremisme».

– Det kunne fortolke offentlige debatter om utviklingshjelp hvor alt reduseres til og blir målt «med en moralsk målestokk, en godhetsmålestokk». Det gjør det mulig å fange opp hva som skjer når bestemte bistandsprosjekter blir pidestallisert som selve «den moralske handling», og når moralsk tilhørighet blir «måleenheten som brukes på den sosiale virkelighetens problemer», skriver Tvedt i Aftenposten, og legger til.

– Begrepene godhetsregime og godhetstyranni innebærer å sette søkelys på en uhyre sentral form for makt i det postmoderne, mediale samfunn, noe makt- og demokratiutredningen lyktes i. For der godhetstyranniet hersker vil ikke bare reelle, saklige diskusjoner om hva som skal være statens politikk undertrykkes, men meningsfulle samtaler om individuell og kollektiv moral gjøres umulig.

Hva er egentlig geopolitikk? Conflits’ sjefsredaktør gir svar 🔒

Einar Hammer
Einar Hammer
Forfatter og skribent. Grunnlegger av Riksjournalen.no

Les mer

Siste nytt