Geopolitika fortsetter å utvide og styrke staben: Denne gangen ser vi mot Øst-Middelhavet – nærmeste bestemt Tyrkia og Balkan – som vil gi oss helt unike perspektiver.
Det er med stor glede at vi kan annonsere det nyeste tilskuddet til vår faste redaksjon: Dr. B. Yüksel Hoş. For dem som har lest Geopolitika regelmessig siden lansering, er Yüksel et velkjent navn, ettersom han både har stilt til dybdeintervju om Erdogans Tyrkia og skrevet flere leserinnlegg for oss.f
Yüksel en tyrkisk humangeograf med spesialisering i politisk geografi, etnokulturell geografi, militærgeografi og geopolitikk. Han fullførte bachelor-, master- og doktorgraden i geografi ved Universitetet i Istanbul, og arbeidet senere som faglærer ved Fırat-universitetet og som førsteamanuensis ved Balkanforskningsinstituttet ved Trakya-universitetet. Han er kjent for sitt omfattende feltarbeid på Balkan, i Midtøsten, Kaukasus og Sør-Asia. I løpet av mer enn to tiår har han gjennomført feltarbeid i nærmere 3 000 bosettinger og bygget opp et betydelig arkiv med geografiske observasjoner og fotografisk materiale.
Hans akademiske arbeid er publisert i en rekke internasjonale vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering, med vekt på regional politikk, etnisk geografi, grenseregimer, militær-strategiske romanalyser, demografiske endringer og spørsmål om maritim jurisdiksjon. Hoş er kjent for metodisk forankrede og feltbaserte vurderinger, og har bidratt med rådgivning til militære institusjoner, sikkerhetsorganer og ulike statlige etater. Hans analyser av store konflikter som Bosnias og Hercegovinas maritime korridor, Russland–Ukraina-krigen, Karabakh-krigen og konflikten mellom Iran og Israel har vakt oppsikt for å forutse strategiske utfall lenge før de inntraff. Tilsvarende analyser har ofte vært omtalt i nasjonale og internasjonale medier.
Yüksel er språkmektig og snakker engelsk, tyrkisk, albansk og serbo-kroatisk flytende, og lærer for øyeblikket norsk. Utover sitt akademiske og analytiske arbeid er Hoş også aktiv innen idrett; han er profesjonell fjellklatrer.
Med Yüksels inntreden i som fast medlem av Geopolitika-redaksjonen, får vi unik og overlegen innsikt innen en rekka relevante temaer. Ikke bare innen Yüksels fagfelt – militærgeografi, etnokulturell geografi, politisk geografi og geopolitikk –, men også hans dyptgående kjenskap til politikk og geopolitikk på Balkan- og i Tyrkia. Yüksel skal derfor fokusere på å skrive om disse temaene fremiover, men ikke utelukkende. Som resten av vår faste redaksjon, vil Yüksel først og fremst bidra på en frivillig basis.
Under er et intervju med Yüksel, slik at våre lesere kan lære ham litt bedre å kjenne. Velkommen om bord, Yüksel!
– Hva er bakgrunnen din? Med over 166 000 følgere på X er du utvilsomt en ganske fremtredende og innflytelsesrik person i Tyrkia. Hvordan skjedde det?
– Jeg begynte egentlig helt enkelt, som en akademiker som delte korte, lettfattelige notater om menneskelig geografi på Twitter. I Tyrkia hører mange ordet «geografi» og tenker bare på kart og stedsnavn, men geografi er langt mer enn det – det er studiet av hvordan rom påvirker samfunn, makt, kultur, krig om dominans, naturlige eller menneskeskapte grenser og til og med regjeringers valg. Derfor sier jeg ofte: «Geografi uten historie er et kart uten kompass, og historie uten geografi er en fortelling uten scene.»
– Etter hvert begynte jeg å utvide forklaringene mine steg for steg. Jeg introduserte politisk geografi, befolkningspolitikk, energigeografi, og senere militærgeografi. Dette er felt som hjelper folk å forstå ikke bare hvor de bor, men hvordan rommet rundt dem påvirker livet deres. For eksempel forklarer befolkningsgeografi hvorfor demografiske strategier ofte er en nasjons skjulte våpen, og militærgeografi viser hvorfor fjell, sund og hav kan bestemme skjebnen til hele land.
– Jo mer folk lærte, desto mer begynte de å se virkeligheten i landet under føttene sine – og systemet som styrte dem. På et vis hjalp jeg dem med å «dekode matrisen» i sin egen geografi. Jeg tror dypt på at bevissthet er et skjold og kunnskap er et sverd; når du bruker dem sammen, går du mye sterkere gjennom verden.
– Etter hvert som foredragene og innleggene mine fikk større oppmerksomhet, begynte tyrkiske politikere, høytstående offiserer og pensjonerte generaler å dele dem – noen ganger med retweets, andre ganger med direkte sitater. Jeg var allerede av og til på TV, men så ble invitasjonene hyppigere. Alt dette fortsatte, selvfølgelig, frem til øyeblikket da jeg begynte å kritisere regimet åpent. Etter det fikk synlighet en helt annen betydning.
Les også: USA megler mellom Israel og Tyrkia i nytt maktspill 🔒
– Jeg ble til og med personlig invitert og tatt imot av Mustafa Şentop, parlamentspresidenten og den nest viktigste personen i landet etter Erdoğan (se bildet under).
– Men gjennom hele denne reisen forble målet mitt det samme: å vise at geografi ikke bare er et skolefag – det er politikkens, maktens og skjebnens tause motor. Og å gi folk analytisk innsikt slik at de forstår hvilken verden og hvilket land de lever i. Når folk innser det, forstår de også at det første steget til å forstå seg selv er å forstå landet sitt.
– Når det gjelder bakgrunnen min, tok jeg en bachelorgrad i geografi, fullførte en mastergrad og senere en doktorgrad i samme fag. Jeg deltok på mange konferanser og symposier rundt om i verden, også enkelte UNHCR-toppmøter. I tillegg til engelsk snakker jeg også albansk og serbokroatisk–bosnisk, så jeg kan si at jeg er en dedikert spesialist på Balkan. Faktisk begynte min interesse for geografi nettopp på grunn av min fascinasjon for Balkan. Hvis du virkelig er nysgjerrig på denne regionen, finnes det nesten ingen disiplin utenom geografi som kan tilfredsstille den interessen fullt ut. Det samme gjaldt Jovan Cvijić – lidenskapen hans for Balkan førte ham til slutt inn i geografifaget.
– For å forstå Balkan skikkelig trenger man langt mer enn fysisk geografi. Du må forstå religion, etniske strukturer, styresett, og fremfor alt komponentene i politisk geografi. Først da kan du forstå hvorfor denne regionen har vært et veikryss for konflikter, kultur, imperier og identiteter i århundrer. Som jeg ofte sier: «Et kart kan vise deg grenser, men politisk geografi viser deg kreftene som tegnet dem.»
– Jeg mener at det i dagens Tyrkia ikke finnes en annen spesialist på Balkan-geografi, og i hvert fall ingen innen militærgeografi. Etter at jeg forlot landet, var det simpelthen ingen igjen som arbeidet med disse feltene på samme nivå. Dessverre har geografer i Tyrkia blitt skjøvet ut i et ubetydelig hjørne de siste tjue årene. Selv geografioppgavene på den nasjonale opptaksprøven til universitetet har blitt redusert – et symbolsk tegn på hvordan faget er blitt nedvurdert.
– På et vis begynte det tyrkiske samfunnet å forstå geografiens betydning gjennom det jeg skrev. Folk innså at geografi ikke er å pugge hovedsteder. Det er vitenskapen som forklarer hvorfor historien utvikler seg som den gjør, hvorfor nasjoner kolliderer, og hvorfor seire eller nederlag skjer. Derfor fikk jeg følgere ikke bare på Twitter og TV, men også som spaltist for den tyrkiske utgaven av The Independent (IndyTurk), der artiklene mine ble blant de mest leste.
– Tyrkere er tradisjonelt vant til å lese historikere som minner dem om tidligere seire – fordi det er den følelsesmessige komfortsonen i den nasjonale hukommelsen. Men jeg gikk en annen vei. Jeg fortalte dem også om nederlagene, feilene og tapene – fordi de fleste av dem stammet fra mangel på geografisk forståelse eller fra å ignorere de grunnleggende rammene i politisk geografi.
– Og det er sannheten i kjernen av arbeidet mitt: Hvis du ikke leser geografi, vil geografi før eller siden skrive skjebnen din for deg.
– Hvordan endte du opp i Norge?
– Jeg kunne helt enkelt ha unngått å komme til Norge. Jeg kunne ha blitt i Tyrkia, undervist timene mine, fått lønnen min og holdt munn – for det er det systemet forventer av deg. Men kunnskap har en merkelig natur. Når den vokser i deg, presser den seg utover. Slik en milliardær kan føle seg drevet til å finansiere et tankesmieprosjekt eller opprette en stiftelse, føler en forsker behov for å dele det han vet. Du ønsker å dele, forklare, bidra. Og etter et visst punkt, selv om det finnes en mekanisme som prøver å bringe deg til taushet, slutter du å se den. Kunnskap tvinger deg fremover. Den gjør deg, på et vis, til en Sokrates – en som ikke klarer å slutte å si sannheten bare for å bevare sin egen komfort.
– Aristoteles, Platons elev (og Sokrates’ elevs elev), skrev en gang i «Den nikomakiske etikk»: «Platon er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere.» Denne setningen uttrykker nøyaktig hvordan jeg følte det. Jeg elsket jobben min. Jeg bodde i en av de vakreste delene av Istanbul og hadde et liv mange ville misunne. Men å gjøre arbeidet mitt som en ren byråkratisk rutine, der jeg bare sa halve sannheter og unngikk det som virkelig måtte sies, ble for tungt å bære. På et tidspunkt måtte jeg ære sannheten fremfor komforten.
Les også: Tyrkia og Trumps maktbalanseinstinkter
– Så jeg begynte å skrive og snakke åpent, noen ganger gjennom ironi, andre ganger direkte, men alltid forankret i vitenskapelig resonnement. For eksempel analyserte jeg myndighetenes «Kanal Istanbul»-megaprosjekt. Jeg forklarte, steg for steg, hvorfor det var uforenlig med regionens geografi – hvordan det ville ødelegge vannbassenger, ikke ville redusere Bosporus-trafikken på en meningsfull måte, skade økosystemer og til og med svekke Istanbuls forsvarsgeografi. Jeg hevdet at hvis et prosjekt ikke gir geografisk, økonomisk eller logistisk mening, måtte det finnes et annet motiv – sannsynligvis eiendomsspekulasjon og jakt på profitt. Og ganske snart så vi hvordan områdene rundt kanalen ble kjøpt opp, noen ganger med tvang, og deretter solgt til Gulf-investorer, inkludert den qatarske kongefamilien.
– Å kjøpe et hus eller en villa er én ting – det er normalt overalt. Men å kjøpe 100 eller 500 hektar, gjerde det inn og bygge lukkede områder for rike utlendinger midt i Istanbuls siste fruktbare jordbruksområder, skoger og vannkilder – mens tyrkiske borgere holdes utenfor – er verken normalt eller forsvarlig. Geografi lærer oss én tidløs regel: Hvert folk må forbli forankret i sitt eget land; ellers skifter landet hender, og det gjør også fremtiden. Kultur utvikler seg, som jord, på sin egen hjemmegrunn. Hvis du tar jorden fra ett sted og flytter den til et annet, kan mikrofaunaen i den slite med å tilpasse seg og til og med skade det nye miljøet. Kultur er det samme: den formes gjennom tusener av år i sitt naturlige rom, og når den flyttes gjennom masseinnvandring, kan den både true kulturen som flyttes, og samfunnet den kommer til.
– Jeg kritiserte også den ukontrollerte bosettingen av rundt 15 millioner syrere, afghanere, pakistanere og andre i Tyrkia. Disse gruppene ble ikke plassert i midlertidige mottakssentre, men sluppet direkte inn i bylivet uten strukturert tilpasning, utdanning eller språkopplæring. Uunngåelig oppsto sosiale spenninger, sikkerhetsproblemer, infrastrukturpress og belastning på helse- og utdanningsinstitusjoner, og kulturelle konflikter fulgte. Jeg vurderte alt dette ikke emosjonelt, men gjennom menneskelig geografi og demografi. Noen analytikere gikk så langt som å hevde at regjeringen ønsket å «erstatte» den tyrkiske befolkningen og skape en ny politisk identitet støttet av grupper med arabisk bakgrunn. Jeg godtok ikke fullt ut denne teorien, men én observasjon var klar: makteliten beholdt mange av disse syriske militsene som en politisk sikkerhetsventil. Hvis makten noen gang ble alvorlig truet, kunne regjeringen – slik Assad gjorde i Syria – støtte seg på væpnede lojalistgrupper for å forme utfallet.
– Dette er ikke spekulasjon; vi så hvordan propagandaen begynte å endre seg. Plutselig dukket påstander opp om at «arabere kjempet sammen med tyrkere i Gallipoli og hjalp til med å redde republikken». Men tapstallene fra Gallipoli er godt dokumentert, både i tyrkiske og britiske kilder: Det var ingen arabiske styrker som kjempet der, og de eneste enhetene som faktisk kom, trakk seg tilbake da slaget snudde. Den tyrkiske hæren kjempet og vant, og uavhengighetskrigen var den samme.
– Samtidig gjorde omtrent 70 % av araberne under osmansk styre opprør – et historisk faktum dypt inngravert i tyrkisk kollektiv hukommelse. Men i dag omskriver regjeringen den historien, i forsøket på å forme den nasjonale hukommelsen til noe mer politisk nyttig for et nytt regionalt prosjekt. Resultatet er at vi nå ser grupper født i utlandet som hevder: «Vi var med på å bygge dette landet.» Til og med enkelte kurdiske grupper – hvis stammeledere nektet å bli med i den nasjonale hæren for et århundre siden – presenterer seg nå som grunnleggende aktører basert på den samme revisjonistiske fortellingen.
Les også: Tyrkia vender tilbake til Palestina
– Land omskriver ikke historien sin hundre år senere bare fordi det er politisk beleilig. Historien er det den er – allerede levd, dokumentert og avsluttet. Å forfalske den med vilje gagner verken tyrkere, kurdere, arabere eller noen andre. Hvis du visker ut den historiske sannheten, visker du også ut lærdommene som beskytter fremtiden.
– Tyrkia er en sivilisasjonsbro – og som enhver bro har den en maksimal bæreevne. Hvis du overbelaster den, kollapser den enten eller slutter å være en bro i det hele tatt. Demografi, bosettingsmønstre, kulturell kontinuitet og territoriell stabilitet er alle deler av politisk geografi. Når de ignoreres, betaler en nasjon til slutt prisen.
– Og det er til syvende og sist derfor jeg endte i Norge. Jeg dro ikke fordi jeg ønsket komfort. Jeg dro fordi jeg valgte sannhet fremfor taushet. Og når du velger den veien, er det noen ganger geografien – selve disiplinen jeg underviser – som avgjør skjebnen din. Hvis du ikke leser geografi, skriver geografi til slutt historien din for deg.
– Etter å ha forklart alt dette offentlig, forsto jeg noe viktig: Jeg sa det de fleste i Tyrkia var redde for å si høyt. Og det er nettopp derfor ordene mine fikk så stor oppmerksomhet. Tragedien er at det tyrkiske samfunnet ikke er feigt overfor fiender – en tyrker vil ikke nøle med å kaste seg inn i en gruppe på fem grekere som brenner et tyrkisk flagg. Den typen fysisk mot er nesten instinktiv. Men den samme personen kan forholde seg taus i møte med tyveri, urett, korrupsjon eller ødeleggelse av institusjoner – bare fordi han frykter å få en melding fra politiet på telefonen sin. Tyrkere kan være fryktløse i krig, men fryktsomme når det gjelder å forsvare sine egne sivile rettigheter.
– Jo dypere jeg forsto det tyrkiske samfunnet, desto mer følte jeg at tyrkerne oppfører seg som om Gud skapte dem utelukkende for å kjempe. De stormer mot døden, men nøler ofte med å storme mot et bedre liv. Og jeg skrev fordi jeg ønsket å leve – og fordi jeg ønsket at tyrkerne også skulle leve med verdighet. Det var motivasjonen min.
– Så om kvelden 16. oktober 2023, etter å ha tilbrakt en fantastisk dag med min kone, kom politiet til hjemmet vårt og tok meg med til et ukjent sted. Jeg ble avhørt, og jeg visste ikke engang hvorfor før morgenen på den tredje dagen. Halvt i søvne ble jeg hastet inn i et nytt avhør og deretter sendt til fengsel.
– Under varetekten hadde politiet beslaglagt telefonen min og tvunget meg til å gi dem passordet. De gikk gjennom mine private WhatsApp-meldinger og fant en samtale med søsteren min der jeg, uformelt, hadde skrevet «fuck Erdoğan». Den ene private setningen ble brukt som grunnlag for en formell tiltale for å ha fornærmet presidenten. Tenk deg: en privat samtale mellom søsken gjorde plutselig presidenten til «offeret», og meg til tiltalte. Den dag i dag står Erdoğan som klager i rettsdokumentene – og jeg som den anklagede.
– De la også artiklene og tweetene mine til saksdokumentene. For eksempel ble jeg avhørt om en tweet der jeg siterte det offisielle tallet på syrere i Tyrkia – en statistikk publisert av Innenriksdepartementet selv. Jeg spurte etterforskerne: «Hvorfor avhører dere meg for å sitere tall fra deres egen regjering?»
Les også: Tyrkias lange spill
– En annen absurd anklage var «internasjonal våpensmugling». Fordi jeg tidligere hadde blitt invitert til å orientere tyrkiske forsvarsindustrier, så myndighetene min e-postkorrespondanse med forsvarsfirmaer og prøvde å gjøre det om til en fabrikert tiltale. Etter 28 dager i varetekt avviste dommeren dette fullstendig og slo fast at det ikke fantes noen bevis. Jeg ble løslatt mens rettssaken for «å oppildne til hat og spre falsk informasjon» fortsatte – en klassisk anklage som brukes i Tyrkia mot journalister, akademikere og kritikere av regjeringen. Reisen min ble begrenset i én til to måneder, og saken om «fornærmelse av presidenten» pågår fortsatt. Jeg mistenker sterkt at en dom allerede er avsagt i mitt fravær.
– I Tyrkia, når du skriver sannheten, får du tre mulige utfall: du blir fengslet, du blir sendt i eksil, eller du blir drept. I mitt tilfelle ble jeg arrestert 16. oktober og løslatt 13. november. I desember og januar var jeg fortsatt under utreiseforbud. Deretter ble jeg advart av personer i etterretningen som fortsatt var sympatiske: «De kommer til å arrestere deg igjen snart – og neste gang vil det vare mye lenger.»
– Så jeg la en visumetikett i passet mitt, tok med familien min og reiste til landet der tankefrihet står høyest: Norge.
– Det var geografien, nok en gang, som formet skjebnen. Hvis du sier sannheten i Tyrkia, skriver sannheten før eller siden veien din for deg – og min førte hit.
– Hva gjorde deg interessert i global geopolitikk?
– Jeg ble født i en by som en gang hadde vært hovedstad til et fallende imperium. Min far ble født bare elleve år etter at den osmanske staten gikk under – noe som betyr at historien i min familie ikke er noe fjernt eller abstrakt; den er levende, nylig og personlig. I Østen sier vi: «Den vanlige mannen tenker i dager, det edle sinn tenker i århundrer.» Hvis man har kunnskap, hvis man har perspektiv, begynner man ikke å tenke i valgsykluser, men i sivilisasjonstider.
– For meg er enhver politisk struktur som har eksistert på disse landene – bysantinsk, romersk, osmansk og den moderne tyrkiske republikken – en del av vår felles arv. Jeg har aldri trodd at sivilisasjonen begynte med tyrkerne. Historien her ligger i lag: som å kjøpe et gammelt hus og male det gult, bare for å skrape på veggen og oppdage lag med rosa, hvitt, rødt og oransje under. Hvis du er samfunnsviter – og særlig hvis du er geograf – plasserer det å bo i Tyrkia deg uunngåelig i geopolitikkens verden.
– For det første sitter vi ved det østlige Middelhavet. Vi kommer fra en nasjon som kjempet mot korsfarere i århundrer, og det skaper en viss historisk refleks: Vesten er ikke en fiende, men det er alltid en kraft som må forstås og balanseres. Samtidig arvet vi en imperial tradisjon der muslimer, kristne og jøder levde som likeverdige samfunn under loven. Muslimer hadde ikke overlegne rettigheter – de betalte ingen personskatt, men tjenestegjorde fire år i hæren, mens kristne betalte ti prosent skatt og var fritatt for militærtjeneste. Alle hadde sin plass i systemet. Også dette er geopolitikk – forvaltning av mangfold på strategisk territorium.
– Les også: Hakan Fidan: Fra etterretning til utenrikspolitikk 🔒
– Å leve i Tyrkia tvinger deg til å spørre: Hvorfor er jeg her? Hva gjør dette landet så viktig? Hvorfor har imperier levd og dødd ved disse sundene? Slike spørsmål vekker geopolitisk bevissthet. Når landskapet i barndommen din omfatter Istanbul og Dardanellene, verdens veikryss, og når identiteten din verken er helt europeisk eller helt midtøstlig, men en kulturell bro, slutter geopolitikk å være et akademisk fag og blir en del av hvem du er.
– Selv Balkan viser dette. Balkankulturen ble formet betydelig av tyrkerne, men tyrkerne er i dag ikke lenger fullt ut en del av Balkan kulturelt, fordi Tyrkia de siste tjue årene har blitt skjøvet, kulturelt og politisk, dypere inn i en midtøstlig identitet av sin nåværende regjering. Slike endringer er ikke personlige, de er sivilisatoriske. Nasjoner utvikler seg. Noen driver fra øst mot vest; andre i motsatt retning.
– I en alder av 48 år har jeg sett slike forandringer på nært hold. Og det var dette som trakk meg dypere inn i politisk geografi, militærgeografi og geopolitikk. Når du ser et samfunn endre seg – dets demografi, verdensbilde, allianser, kulturelle koordinater – kan du ikke annet enn å dykke under overflaten. Geografi er ikke bare land. Det er vitenskapen om hvorfor nasjoner blir det de blir.
– Som ekspert på Tyrkia og Balkan-landene skal du fokusere på å skrive om deres geopolitiske utfordringer. Hvordan ser du den geopolitiske utviklingen for disse landene fremover?
– Geografier som bryter ut av de viktigste maktaksene som har styrt dem over lange perioder, går inn i det man ofte kaller en periode med «uavhengighet». Men for småstater finnes egentlig ikke ekte uavhengighet. Hvis du ønsker å overleve som en liten og virkelig selvstendig enhet i dagens sammenvevde verden, må du i praksis ligne på North Sentinel Island: avskåret fra sivilisasjonen, bitteliten i omfang, med bare noen hundre innbyggere. En ekte liten suveren uavhengighet, ja – det er det.
– Når befolkningen din vokser, må du håndtere ressurser, styre mennesker, sikre grenser, gi utdanning og livsgrunnlag, og samtidig bevæpne borgerne – alt mens du danner allianser. Og i slike allianser er likhet nesten aldri garantert. En liten stat som løsriver seg fra en større, faller uunngåelig inn i en annen stats innflytelsessfære.
– Dette har vi sett igjen og igjen. Afrikanske land som har forsøkt å distansere seg fra vestlig innflytelse, har drevet inn i Kinas krets. Arabiske stater forblir i stor grad under Storbritannias, Frankrikes og USAs skygge. Eritrea prøver å isolere seg, men langsiktig overlevelse under slike forhold er nærmest umulig. Samfunn tåler ikke tre eller fire generasjoner med isolasjon og avsavn. Så småstater, hvis de ønsker å overleve, går naturlig inn i allianser. De best fungerende alliansene er de som bygger på kulturell nærhet, delt velstand og en felles oppfatning av sikkerhet. Andre allianser eksisterer mest på papiret.
– Balkan gir tydelige eksempler. Jugoslavia var det mest vellykkede av disse eksperimentene: en multietnisk føderasjon holdt sammen av et ideal, en ånd og en visjon om delt styring, til tross for historiske fiendskap mellom folkegruppene. Men det var også en geopolitisk konstruksjon, støttet av Vesten og Sovjetunionen for å hindre sovjetisk tilgang til Middelhavet. Da Sovjetunionen kollapset, mistet Jugoslavia sitt strategiske formål.
– Hellas var på sin side i stor grad en britisk konstruksjon, etablert for å sikre ruter til Egypt og India. Som historikeren Dimitris Kitsikis hevder, var Hellas en kunstig stat; landets etablering reduserte den greske sivilisasjonens livsrom i Anatolia med en faktor på seks og svekket den greske tilstedeværelsen som historisk hadde sameksistert i det osmanske riket. Lignende argumenter kan fremføres for Bulgaria, Makedonia, Albania og andre Balkan-stater, men i dag er de uavhengige og anerkjente nasjoner. Likevel er økonomiene deres skjøre, og de rammes av kontinuerlig utvandring: Bulgaria har mistet 3 millioner mennesker siden 1989, Kroatia har gått fra 5 millioner til 3,5 millioner, og Albania har falt fra 3,5 millioner i kommunisttiden til 2,5 millioner i dag. Balkan fortsetter å eksportere befolkning og sliter med å skape stabil velstand, til tross for et landskap som i teorien er ideelt for slik utvikling.
– Feilen er ikke geografisk; den er strukturell og kulturell. Overlegenhetsnasjonalisme har gjentatte ganger blokkert forsøk på regionalt samarbeid. På 1930-tallet bidro den rumenske statsmannen Nikolae Titulescu og den tyrkiske politikeren Hamdullah Suphi til å opprette Balkan-ententen, den første moderne alliansen av Balkan-land, inkludert Romania, Tyrkia, Kongeriket Jugoslavia og Hellas. Den hadde sitt eget flagg, postsystem, frimerker og en felles hymne. Likevel, uten tid til å bygge sterke nasjonale hærer, ble disse statene (med unntak av Tyrkia) raskt overkjørt av fremrykkende fascistiske makter.
– Balkan har alltid hatt en usynlig innflytelseslinje. Historisk tilhører den sørlige delen av halvøya naturlig den romersk-tyrkiske sfæren, mens nord tilhører det latinsk-vestlige Europa – det historikerne kaller «Jireček-linjen», fastslått av Konstantin Jireček.
– Denne linjen merkes fortsatt i dag: selv når du kjøper vanlige dagligvarer, legger du merke til at produkter sør for linjen kommer fra Tyrkia, mens de nord for kommer fra Tyskland, Østerrike, Slovenia og Italia. Den tyrkiske sfæren har utvidet seg litt (100–150 km) nordover, en endring som delvis forklarer hvorfor EU har økt tempoet i utvidelsespolitikken mot Balkan.
Les også: Opposisjonens svikt former Tyrkias geopolitiske kurs
– Nasjonalistisk sjåvinisme er tilflukten for nasjoner som ikke klarer å produsere ressurser og hvis befolkning er sulten. Hvis en befolkning kjemper for å sette mat på bordet, er det lett å bli revet med av myter: serbere kan omfavne profetien om å være en «himmelsk nasjon» (nebeski narod), bulgarere kan lovprise det gamle bulgarske riket og dets 1 200 år lange arv, mens enkelte tyrkere kan tro at de er utvalgt til å bringe orden til verden. Godt ernærte nasjoner er derimot likegyldige til slike fortellinger. I virkeligheten pirrer disse mytene fantasien til de som er fratatt et verdig liv, og fyller tomrommet som skapes av fattigdom og ustabilitet.
– Videre, i denne regionen, skifter innflytelsessfæren din – den gamle Jireček-linjen – i takt med makt og velstand. Tenk på det som en elektromagnet: en pol med et bredt omland og rikelig energi kan skyve maktbalansen dypere inn på motstanderens territorium. Lærdommen er klar: sann styrke kommer ikke fra myter, men fra bærekraftige ressurser, solide institusjoner og evnen til å projisere innflytelse som er forankret i virkeligheten.
– Kort sagt formes den geopolitiske utviklingen til disse landene like mye av historisk treghet og geografi som av moderne økonomiske og politiske valg. Uavhengighet er aldri absolutt; allianser, innflytelse og strategisk posisjonering avgjør overlevelsen – og Balkan forblir et tydelig eksempel på hvordan geografi, historie og politikk møtes på de mest skjebnesvangre måter.
– Som ekspert på militærgeografi og politisk geografi bringer du svært relevant kompetanse til bordet. Hva kan leserne våre forvente fra deg når det gjelder disse temaene?
– For det første er jeg ikke her for å komme med humanitære budskap. Jeg tror på humanisme, men fagområdet jeg representerer har sine egne regler, og jeg må snakke innenfor disse reglene. Når en lege sier: «Jeg beklager, du har kreft og seks måneder igjen å leve», uttrykker han ikke sin personlige sorg – han gir en diagnose så profesjonelt og objektivt han kan. Jeg snakker i samme ånd: når jeg sier at Russland vil fortsette å kjempe og at Ukraina sannsynligvis vil tape, er det ikke fordi jeg ønsker et slikt utfall. Jeg er selv etterkommer av flyktninger som flyktet fra Russlands ekspansjon både østover og vestover. Poenget mitt er ikke emosjonelt – det er analytisk.
– De geografiske og demografiske rammene er det de er. Russland har et enormt strategisk omland og en befolkningsstruktur som tåler tap. Selv om tusen soldater dør på én dag, vil det ikke komme masseprotester i gatene. Selv om den etnisk russiske befolkningen eldes, henter Russland yngre soldater fra grupper som buryater, basjkirer, tatarer, kalmukkere, dagestanere, tsjetsjenere og andre. De høye fødselstallene i disse gruppene blir dessverre et reservoar for den russiske krigsmaskinen. Etter hvert som disse gruppene ofres, endrer den demografiske balansen seg i Russland og den etnisk russiske andelen blir forholdsmessig mer dominerende. Samtidig fortsetter Russland å rykke frem på slagmarken.
– Og vi må huske: Russland har fortsatt ikke mobilisert fullt ut. Det fører denne krigen i tomgang. Belarus er fortsatt ubrukt – kanskje, som en reservert sjakkbrikke, spart til en bredere opptrapping, særlig hvis Polen går inn i krigen. Som Sun Tzu minner oss om: «Den kloke krigeren vinner først og går så i krig.» Russland forbereder seg sosialt, mentalt og militært på en lang konflikt. Et samfunn som har tilbrakt mange år nærmere vestlig forbrukskultur – køene foran McDonald’s og Levi’s – blir sakte herdet igjen. Det vestliggjorte Russland finnes stort sett bare i Moskva og St. Petersburg. Lenger øst lytter folkemengder til Oleg Gazmanovs «Rossiya» på full styrke og drømmer om imperial gjenfødelse bak sin ortodokse fanebærer, Vladimir Putin.
Les også: Den tyrkisktalende verden som et nytt sivilisatorisk maktsenter i Eurasia
– Den samme psykologiske mekanismen finnes andre steder. Også i Tyrkia glemmer folk ofte de harde vilkårene de lever under når de føler at de hever seg symbolsk med lederen sin. Forskjellen er at Russland har tusenvis av atomstridshoder bak sin nasjonale fortelling.
– Europa står derimot overfor en alvorlig motsetning. Store deler av befolkningen nyter høye levekår, og mennesker som er vant til komfort, melder seg ikke frivillig for å dø i skyttergraver. Samtidig har millioner av innvandrere kommet for å søke et bedre liv. Hvis vestlige samfunn tilpasser seg slik Romerriket en gang gjorde – ved å sende utenlandsfødte legionærer til fronten mens pretorianerne ble igjen – kan balansen endre seg. Som den romerske historikeren Vegetius skrev: «Den som ønsker fred, må forberede seg på krig.» Forskjellen er at dagens sosiale klasser og demografiske realiteter i moderne Europa gjør det vanskelig å sende egne borgere i offensiv krigføring.
– Derfor er NATO, selv med større total befolkning enn Russland, i en ufordelaktig posisjon når det gjelder viljen til å føre en aggressiv krig uten amerikansk militær støtte. Nasjoner med lav fruktbarhet, høy komfort og individualiserte livsstiler er psykologisk mindre forberedt på å tåle tap på slagmarken. Å sende en mann med et vakkert hus med havutsikt i Bergen, to biler i oppkjørselen og et trygt liv ned i en gjørmete skyttergrav med et gevær, krever ikke bare overtalelse, men en tro på dødens hellighet – noe som knapt gir gjenklang i land som Norge. Men en nyankommen migrant som har opplevd ustabilitet, kan se militærtjeneste som en billett til trygghet og sosial mobilitet.
– Ingenting av dette er ment som forakt for menneskeliv. Som jeg sa: jeg snakker som en lege som vurderer virkeligheten med tilgjengelige data. Geografi, fødsels- og dødsrater, fordeling av nasjonalinntekt og samfunns psykologiske terskler taler tydelig. Kartet forteller oss alt, hvis vi vet hvordan vi skal lese det.
– Gitt dagens utviklingstrekk, og med mindre store eksterne faktorer griper inn, vil Russland sannsynligvis presse Ukraina tilbake til en stabil forsvarslinje langs Dnepr-elven. Ukraina har i praksis blitt brukt som en buffer for å slite ut Russland, mens NATO har flyttet innflytelsen sin nærmere Moskva. Det neste logiske steget ville være å åpne en sørlig akse via Tyrkia og trekke Russland inn i en annen stor front, mens det aldrende Vest-Europa holdes i reserve til den avgjørende fasen.
– Igjen – jeg argumenterer ikke for disse utfallene. Jeg beskriver hva militærgeografi, demografisk aritmetikk og politisk logikk tilsier. Som den prøyssiske strategen Helmuth von Moltke sa: «Krig er ikke et selvstendig fenomen, men fortsettelsen av politikk med andre midler.» Og politikken formes igjen av de harde realitetene: land, ressurser og menneskelig kapital. Og dette er til syvende og sist det viktigste punktet i geopolitikken: å forutse fremtiden.
– Det er ikke mye penger å tjene, og du vil bli eksponert for offentligheten. Hvorfor ønsker du å være en del av Geopolitika?
– Hvis målet mitt i livet var komfort og lettvint økonomisk gevinst, kunne jeg ha åpnet et bettingselskap eller drevet med menneskesmugling langs migrasjonsrutene jeg kjenner godt. Jeg er altfor konservativ til å gjøre det første, fordi jeg ikke anser det som etisk, og jeg ville aldri gjort det andre, fordi det fullstendig bryter med prinsippene mine. Som de gamle grekere ville sagt: «Karakter er skjebne», og min karakter tillater meg ikke å tjene penger på andres bekostning. Jeg har verken vinger som fugler eller klør som løver; de eneste verktøyene jeg besitter, er kunnskapen min om geografi og geopolitikk.
– Til syvende og sist er ikke målet mitt rikdom eller berømmelse, men jakten på kunnskap og dens meningsfulle anvendelse – å forstå verden, forutse geopolitiske skift, og dele disse innsiktene på en ansvarlig måte. Ekte innflytelse og anerkjennelse kommer naturlig når arbeidet styres av faglig nøyaktighet, prinsipper og en forpliktelse til sannhet. Historien lærer oss at de største tenkere – Kant, Humboldt, Ritter, Ratzel – ikke levde av luksus eller komfort, men av disiplinert nysgjerrighet og ustoppelig studium. Jeg streber etter å legemliggjøre den samme holdningen: å forbli produktiv, tenke kritisk, dele kunnskap og bidra til en dypere forståelse av verden, i tillit til at materiell belønning er et biprodukt – ikke formålet – med genuint intellektuelt arbeid.
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
– Det er nettopp denne kunnskapen som har gjort det mulig for meg å forutse store geopolitiske hendelser lenge før de utspiller seg. For eksempel forutsa jeg Ukraina-krigen nesten ett år i forveien, og jeg angav til og med hvilken måned den ville starte. Da Russland invaderte Ukraina, uttalte mange generaler i Tyrkia selvsikkert at Ukraina ville falle på tre til fem dager. Jeg, derimot, forutså at Ukraina hadde kapasitet til å holde ut i fem år. Mens andre antok at russisktalende ukrainere i det sentrale Ukraina ville støtte Russland, identifiserte jeg dem korrekt som russisktalende, men tydelig ukrainske, og jeg forutså at Kharkiv ville yte sterk motstand.
– Helt ærlig mener jeg at enhver økonomisk belønning eller anerkjennelse vil komme i forhold til det jeg bidrar med og hvilken virkning jeg skaper, men jeg kan ikke forutse den nøyaktige størrelsen på noe av dette ennå. Å selge krydder i India gir betydelig fortjeneste, i Midtøsten en god gevinst, på Balkan en moderat gevinst og i Vest-Europa nesten ingenting. På samme måte vil arbeidet jeg gjør her, over tid vise hvor mye påvirkning og anerkjennelse jeg kan oppnå.
– Å forklare geopolitikk i regioner der folk har høy trusseloppfatning, er noe annet enn å presentere de samme innsiktene i samfunn som ikke har opplevd krig på hundre år – men krig kommer plutselig, og de uforberedte er alltid sårbare. Å være forberedt, og å lære å leve med muligheten, er den første regelen.
– Historisk sett har noen av de største tenkere ikke samlet rikdom eller komfort. Immanuel Kant var ikke rik og levde mellom universitetet og hjemmet sitt i Königsberg, uten noen gang å forlate byen. Alexander von Humboldt reiste verden rundt og utførte geografiske studier. Carl Ritter holdt seg stort sett i Berlin. Selv Friedrich Ratzel, grunnleggeren av politisk geografi, levde beskjedent. Luksus kveler produktiviteten for folk som oss. Gi meg en treetasjes villa med tjue tjenere, og jeg ville sannsynligvis ikke skrevet noe – jeg ville ha tilbrakt dagene mine i spaet. Mennesker er mest produktive i en tilstand av målt tilstrekkelighet. En av grunnene til at de velstående Gulf-samfunnene har slitt med å produsere internasjonalt anerkjente lærde og intellektuelle, er at ekstrem komfort svekker skaperevnen. Det er individets ansvar å forbli produktiv og dele kunnskap. Pengene vil komme; et samfunn der kunnskap ikke kan bære seg selv økonomisk, er allerede på en vanskelig kurs.
– Som en tyrker som har bodd i Norge det siste året: Hva mener du Norge kan lære av Tyrkia – og hva kan Tyrkia lære av Norge?
– Jeg mener at Tyrkia har mye å lære av Norge. I Tyrkia har mange vokst opp med en politisk kultur der staten er hellig, ledere står over kritikk, og vanlige borgere føler seg sekundære. Mange av oss vokste opp med å se statsråder reise rundt med dusinvis av offisielle biler og kortesjer. Dette ble normalt for tyrkere, så når vi så skandinaviske eller vestlige politikere gå av på grunn av et lite misbruk av offentlige midler – til og med en sjokolade kjøpt med feil kredittkort – ble vi forbløffet. Denne kulturen for ansvarlighet, respekt for skattebetalere og den moralske helligheten i offentlige verv er dessverre noe Tyrkia fortsatt mangler.
– Norge, på den andre siden, kan også lære noe av Tyrkia – men ikke kulturelt eller moralsk; heller innen geopolitikk og demografi. Tyrkia er en nasjon som lever i et av de tøffeste geopolitiske miljøene på jorden. Norge, selv med sine egne utfordringer – grenser mot Russland, samiske spørsmål, Svalbard-avtaler, et enormt territorium å forsvare – nyter godt av en geografi som er naturlig lett å forsvare. «Geografi er skjebne.»
Les også: Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒
– De dype fjordene, fjellene og den kloke bruken av hydrokarbonressurser gjør at Norge kan nyte sikkerhet uten militarisering. Det grunnleggende problemet for Norge er noe annet: befolkning. For å opprettholde velstand, sikkerhet og velferdssystemet på lang sikt, trenger Norge flere mennesker – ideelt sett en befolkning på rundt 7 til 7,5 millioner med minst 40 % unge (for perioden 2025–2050). Ellers vil Norge forbli avhengig av begrensede inntekter fra olje og gass for å støtte pensjonssystemet. (Selvfølgelig er alt dette basert på mine egne antakelser og beregninger og åpent for kritikk.)
– Tilbake til hovedtemaet: Ja, også Tyrkia står overfor en lignende demografisk nedgang. Det moderne livet har senket fruktbarheten. Menn og kvinner som utdanner seg og bygger karrierer, gifter seg senere, og familier med mer enn to barn er sjeldne. Denne trenden finnes i hele den vestlige verden. Ironisk nok er det ofte lukkede religiøse samfunn som opprettholder høye fødselstall – Amish, mennnonitter, mormonere. I Tyrkia fungerer Nakşibendi-ordenen demografisk på lignende måte, om enn ikke med samme produktivitet eller samfunnsbidrag. Som vi politiske geografer ofte sier: «Befolkningen er statens hjørnestein.»
– Men selv om det er viktig å øke befolkningen, betyr det også noe hvor migrantene kommer fra. Norge har de siste tiårene tatt imot migranter fra land med høye analfabetismrater og i hovedsak fra rurale områder. Mange av muslimene jeg har snakket med her, har aldri levd i sine egne hovedsteder; mange kommer fra svært avsidesliggende landsbyer. Dette fører til kulturelle misforhold. For eksempel ser jeg somaliske jenter på 4–5 år som bruker hijab i Norge, selv om islam ikke krever at barn før puberteten dekker seg til. I stedet for å akseptere dette som et rent kulturelt trekk, ville det vært bedre å konsultere lærde som forstår islamske kilder korrekt. Hadde Norge vært mer selektiv – prioritert migranter som bedre samsvarer med norsk samfunnsliv – ville den langsiktige tilpasningen vært enklere. Hvis dette ikke gjøres, vil befolkningen fortsatt komme, men ikke nødvendigvis den befolkningen du ville ha valgt, og du vil måtte håndtere konsekvensene.
– Migrasjon til Norge følger generelt flere ruter: å gjemme seg i lastebiler i Tyrkia på vei til Europa, krysse fra Hellas og nordover, eller reise fra Bosnia – særlig byen Velika Kladuša – over den kroatiske grensen. Andre reiser gjennom Serbia og deretter Ungarn til Tyskland før de drar nordover. Og noen krysser hele Middelhavet i båter, som vi vet.
– Før de kommer inn i Norge, passerer de seks eller sju trygge og velstående land. Dette viser at i det minste en del av bevegelsen ikke bare handler om å flykte fra fare, men om å søke større velstand. For å håndtere dette effektivt, trenger Norge en dypere geografisk og demografisk tilnærming – en som analyserer migrasjonsruter, flaskehalser, press og langsiktige konsekvenser. Når jeg ser på Norges politiske agenda, ser jeg en tung vekt på klimaendringer og global oppvarming – som om det er den eneste store trusselen. Men demografiske endringer og masseinnvandring fra kulturelt fjerne regioner diskuteres ikke med den alvorlighetsgraden de fortjener. Temaer som lakselus blir nasjonale debatter mens titusenvis av nye ankomne hvert år forandrer samfunnsstrukturen. Dette er ikke bærekraftig; det er også en fremtidig sikkerhetsrisiko.
– Historien gir oss lærdommer. Romerriket, på høyden av sin makt, kollapset under presset fra folkevandringer. Roma finansierte til og med byggingen av den store Derbent-muren i dagens Dagestan, bygget av det persiske riket, i håp om å stanse folkevandringer fra Asia. Det fungerte en stund – til migrantene simpelthen gikk rundt muren via nye ruter. Folkevandringer er som vann; de finner alltid en vei. I dag gjør EU samme feil: ved å finansiere Tyrkia tror man at man har «stanset» migrasjonen. Men strømmen fortsetter gjennom andre korridorer. Bare geografibasert, vitenskapelig grense- og migrasjonspolitikk kan håndtere dette. «Krig er fortsettelsen av politikk med andre midler», slik Carl von Clausewitz understreket.
Les også: NGO-en i spissen for fremme interessene til det nye Tyrkia 🔒
– Kort sagt: Tyrkia trenger Norges åpenhet, offentlige moral og politiske ansvarlighet. Norge trenger Tyrkias geopolitiske realisme, demografiske bevissthet og strategiske forståelse av migrasjon. Hvis begge lærer av hverandre, blir de sterkere, mer balanserte og bedre forberedt på et århundre der de største stormene ikke alltid vil komme fra klima – men fra mennesker på vandring. «Sivilisasjon er prosessen med å frigjøre mennesket fra mennesker.» Et nydelig sitat som ofte tilskrives Ayn Rand.
– Derfor er det avgjørende å beskytte en nasjon som har levd i fred og vært stort sett fri for traumer, mot plutselig å bli eksponert for befolkninger som bærer dype arr og overlevelsesatferd fra krigsherjede og hungersrammede områder. Jeg observerte en gang en kvinne fra Midtøsten i et mottakssenter som plasserte 8–10 kilo kylling og 10–12 store brød i det felles kjøleskapet, slik at nesten ingen plass var igjen til andre. Da ukrainere og andre beboere ba henne gjøre plass, ble hun sint, og konflikt oppsto, selv om hun til slutt motvillig reduserte lageret sitt. Hun kom fra en region der hamstring av mat var en innlært nødvendighet. I Norge ville hun kjøpe alt som var på tilbud – «tilbud»-hyllen eller varer merket 50 % – fordi denne atferden var en overlevelsesmekanisme. Disse menneskene bærer de psykologiske og kulturelle konsekvensene av knapphet og krig. Å slippe dem rett inn i samfunnet uten riktig veiledning kan føre til problemer både for fellesskapet og for individene selv.
– Et mer subtilt eksempel viser hvordan sosiale normer og samarbeidskulturer kan forstyrres utilsiktet. Ved å bruke appen Finn gir jeg noen ganger bort ting og får andre ting gratis. Den 4. november ga jeg bort en skostativ jeg ikke lenger trengte. Den ble hentet umiddelbart, men mottakeren la senere ut den samme stativet for 299 kroner samme dag, sammen med andre gjenstander han hadde fått gratis – alt lagt ut for salg. Denne personen, trolig en migrant som mottok sosiale ytelser, ble en mellommann som undergravde sirkulasjonen av gjensidig hjelp. Én eller to personer gjør kanskje liten forskjell, men når hundrevis eller tusenvis gjør dette, påvirkes dynamikken av tillit og samarbeid i et samfunn betydelig. Lignende mønstre finnes ved gjenvinningsstasjoner, der de samme individene okkuperer plassen hele dagen med matboksene og termosene sine, og forstyrrer det tiltenkte formålet.
– Historisk sett hadde Tyrkia sosiale mekanismer som sikret rettferdighet. I moskeer fantes almissebokser av marmor eller stein der de rike kunne gi og de trengende kunne ta det de trengte. Dette systemet ble etter hvert misbrukt og kollapset, særlig etter at det osmanske «mürüv tezkiresi» (migrasjonsbevis) ble avskaffet. Landlige befolkninger strømmet til byene, tømte almissebokser og stjal dem til og med. Hver sivilisasjon begynner i en barbarisk fase og bygger gradvis orden; den tyrkiske sivilisasjonen i Anatolia brukte tusen år på å etablere seg, bare for å bli destabilisert først av intern migrasjon fra landsbygda, og senere av nye migrasjonsbølger fra Syria, Afghanistan og andre steder.
– Mennesker er like i prinsippet, men deres sosioøkonomiske og kulturelle utvikling varierer. Ett samfunn kan være jordbruks- og religiøst preget, et annet handelsorientert, et tredje industrielt, et fjerde kulturelt avansert. Migrasjon blander disse ulike stadiene og forstyrrer ofte sosial sammenheng på en voldsom måte. Når mennesker fra Kandahar, som har vokst opp med svært restriktive kjønnsnormer, plutselig plasseres ved siden av norske kvinner med synlige ansikter, armer og hår, er potensialet for sosial friksjon uunngåelig. Dette er ikke en umiddelbar krise, men det er en fremtidig.
Les også: Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
– Nylige observasjoner forsterker dette poenget. Jeg fulgte en norsk kvinne på X, hvis innlegg først inneholdt rimelige argumenter, men som senere begynte å uttrykke anti-Midtøsten og anti-islamske holdninger, til og med ved å anklage Profeten og Aisha for pedofili. Selv om jeg la ved forskning publisert av Oxford som klargjorde Aishas alder, fikk innlegget mitt mindre oppmerksomhet – sannsynligvis fordi profilen min ikke visuelt samsvarte med lokale forventninger. Neste gang, spøkte jeg, kan jeg prøve et mer «passende» profilbilde for å få større rekkevidde. Humor til side: dette viser at kulturelle gap blant migranter kan utløse reaksjoner selv i svært utviklede samfunn. Menneskelig mangfold er ikke svart-hvitt; det består av hundrevis av nyanser. Hvis man prøver å tvinge én ytterlighet inn i en annen, forstyrres systemet. Migrasjon fungerer på samme måte, med både fordeler og risikoer som må håndteres med varsomhet. Som Charles Darwin sa: «Det er ikke den sterkeste arten som overlever, heller ikke den mest intelligente, men den som tilpasser seg best til endring.»
– Hva slags samfunn ønsker du å se i Tyrkia – og hvor sannsynlig er det at vi får se det i vår levetid?
– Jeg ønsker å se det vakre landet mitt styrt av ledere som kan stilles til ansvar og av institusjoner som er sterke nok til ikke å bli manipulert av én enkelt person. Tyrkia oppnådde dette én gang, om enn kortvarig, i den 15 år lange perioden under Atatürks ledelse fra 1923 til 1938. I årene som fulgte forsøkte İnönü å opprettholde kontrollen, men presset fra andre verdenskrig og behovet for å bevare et demokratisk Tyrkia mot kommunismen førte gradvis til glorifisering av høyreorientert politikk. I dag har landet vårt blitt et slags nasjonalistisk inferno, der selve DNA-et i nasjonal stolthet er blitt fordervet. «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt», som Lord Acton sa.
– Selv en person med sosialistiske idealer—som tror på en sosial stat som kunne lykkes og inspirere håp på Balkan—kan ofte være mer nasjonalt orientert og mer til nytte for nasjonen enn en som har sverget livslang troskap til en forvrengt form for nasjonalisme. Likevel lever vi nå under «guddommelige konger», ikke ulikt dem i det gamle Egypt: ledere som viser makt gjennom prangende prosjekter, finansiert med borgernes penger. Europas største flyplass, den største flaggstangen, den største moskeen, og til og med Europas største sykehus og tinghus—alt finnes i Tyrkia. Og Ankara alene huser det 1 150 rom store presidentpalasset, bygget ulovlig på statlig skog, til en kostnad av milliarder av dollar, og som bruker mer strøm på én dag enn en liten tyrkisk by gjør på en hel måned. Flere andre palasser finnes også, alle i samme stil, tegnet av den samme arkitekten knyttet til ledelsen, og de ligner på presidentkomplekset i Pyongyang. Tragikomisk, men sant. Det er bare å google det.
– Under slike forhold er Tyrkias evne til selvfornyelse sterkt begrenset. Når fisk råtner, salter du den—men hva om selve saltet er råttent? Dette er tilstanden for rettsvesen og akademiske institusjoner i Tyrkia: professorater, doktorgrader og faglige sertifikater som selges for profitt. I fjor ble disse misbrukene avslørt, bare for å bli sensurert kort tid etter, sannsynligvis for å beskytte dem som hadde kjøpt slike kvalifikasjoner. Uten kollektivt sivilt engasjement er systemisk reform nesten umulig. Folk anklager i økende grad hverandre for å være forrædere, utenlandske agenter eller medlemmer av hemmelige organisasjoner, fordi det er farlig å kritisere regjeringen direkte.
– Istanbul, på gatenivå, bærer sporene av et traumatisert samfunn: pendlere i T-banen har ansikter preget av fortvilelse; slåsskamper bryter ut på busser og i trafikken; og voldelig oppførsel er blitt normalisert. Løshunder og -katter finnes i milliontall, og selv om noen mener at det å mate dem er medfølelse, skaper mangelen på offentlig ansvar helsefare. For eksempel tar rabies—som stort sett har forsvunnet fra India—fremdeles liv i Tyrkia hvert år. Universiteter glorifiserer til og med tilstedeværelsen av løsdyr på campus som et symbol på fremgang, og ignorerer praktiske sikkerhets- og helsemessige hensyn.
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
– Likevel finnes det fortsatt mennesker hvis intellekt og visjon skinner gjennom og gir håp for fremtiden. De eksisterer i private sirkler, hemmet av frykt for represalier, ute av stand til å påvirke offentlig diskurs åpent. Det finnes håp: vi kan gjenoppbygge demokrati og sterke institusjoner fra råte og korrupsjon, men ikke i løpet av de neste tjue årene. En råtten tann kan ikke redde kjeven—den må fjernes, ellers vil den råtne hele strukturen. En korrupt regjering ødelegger ikke bare Tyrkia, men truer stabiliteten og fremtiden til hele regionen.
– Med respekt er dette samfunnet jeg ønsker for Tyrkia: ansvarlig, etisk, rasjonelt og robust—et samfunn som tar vare på sine innbyggere, beskytter sine institusjoner og endelig realiserer sitt potensial, og blir en modell for stabilitet i regionen og for seg selv.
– Hvilke geopolitiske temaer tror du vil være mest relevante for Norge og resten av Europa i nær fremtid?
– Norges største geopolitiske fordel, slik jeg ser det, ligger i avstanden fra verdens befolkningssentra og kriseområder, fjellene som beskytter landgrensene, og de nærmest uinntakelige fjordene. At nabolandene Sverige og Finland nylig ble NATO-medlemmer, reduserer Norges eksponering ytterligere, fordi det strategiske presset blir fordelt over et større område. Som i fysikken: hvis du fordeler trykk over en større flate, reduseres belastningen på hver enhet. Norges kontaktlinje med Russland innen NATO er i praksis blitt mindre, noe som er positivt; likevel forblir Nordsjøen og Russlands potensielle sjøveier realiteter som ikke kan ignoreres. Jeg ser et mulig angrep på Norge som svært sofistikert, kostbart og i siste instans ulønnsomt.
– Etter min mening er Norges viktigste utfordring å opprettholde lav demografisk og sosioøkonomisk sårbarhet. For øyeblikket forblir landet robust på dette området. Energi-, mat- og institusjonell sårbarhet er ikke akutte trusler, men små justeringer kan styrke systemet ytterligere. For eksempel er landbruksmessig diversifisering nødvendig selv innenfor Norges 2 % dyrkbare areal. Langsiktig stabilitet krever også global tenkning: millioner av hektar dyrkbar jord i Afrika kunne vært irrigert for å redusere tvungen migrasjon. Under mitt besøk i Mongolia så jeg 20 millioner trær plantet av sørkoreanske organisasjoner. Da jeg spurte hvorfor, forklarte de: «Støvstormene fra Mongolia skader avlinger i Sør-Korea, så vi planter skog for å redusere dem ved kilden.» På samme måte er de menneskelige stormene fra Afrika sør for Sahara og Midtøsten strategiske trusler som må håndteres ved kilden. «Et samfunn som ikke kan brødfø sine naboer, kan ikke sikre sin egen fremtid.»
– Derfor mener jeg at Europa og Norge kan redusere fremtidig migrasjonspress ved å investere i vann- og landbruksprosjekter i sårbare regioner, slik de har investert i energiinfrastruktur. Middelhavselver som renner gjennom Italia, Frankrike, Balkan og Spania, kunne omdirigeres til deler av Afrika og på sikt redusere migrasjonspresset. Migrasjon, som vann, finner alltid veien med minst motstand; bare proaktive og strategiske løsninger vil hindre kriser. Og demokrati kan ikke «eksporteres» uten riktige forutsetninger—forsøk på å tvinge frem politiske systemer fører ofte til kaos.
Les også: Sudan i kryssilden mellom Tyrkia og Emiratene 🔒
– Vi kan se resultatene av demokratieksport i Irak, Libya, Jemen og Afghanistan. I dag står Irak på randen av fragmentering, Afghanistan har falt tilbake til en middelaldersk epoke, Libya er delt i tre, og Jemen i to eller tre. Selv nå forsøker emiratiske- og saudi-støttede militser det samme i Sudan. Disse intervensjonene presenteres med blankpolert retorikk—«beskytte menneskerettigheter» og «etablere demokrati»—men enhver som leser geopolitikk nøye, ser de egentlige motivene: maktkamp og suverenitet. Det er nettopp derfor geopolitikk eksisterer. Å lese politiske hendelser ut fra geografi, forstå alle scenarier og deres årsaker, og forutsi utfall uten å bli manipulert, er avgjørende. Makt uten fremsyn er som en elv uten bredder: den flommer ukontrollert og ødelegger alt den berører. Det jeg frykter, er at mens Europa og Russland utmatter hverandre, vil Kina bli enda sterkere. En Midtøsten-region svekket utelukkende for Israels interesser og et ustabilt Tyrkia og Iran kan, i en fjern fremtid, føre Kina til Europas dørstokk. Israels geopolitiske egoisme, irredentisme og ønske om å dominere hele Levanten forstyrrer ikke bare sine egne omgivelser, men hele regionens balanse og strategiske parametere.
– Avslutningsvis må jeg oppsummere synspunktene mine: For Norge og Europa er det å forstå disse globale dynamikkene ikke bare akademisk—det er overlevelse. Hvert land må analysere hendelser utenfor sine egne grenser og handle strategisk, ellers risikerer det at andres agendaer dikterer dets sikkerhet, samfunnssammenheng og velstand. Årvåkenhet, planlegging og fremsyn er de beste garantiene for et stabilt og robust samfunn. Norges naturlige forsvar, kombinert med gjennomtenkt globalt engasjement, kan sikre fremtiden. Men årvåkenhet og proaktiv planlegging forblir avgjørende. Hvis Europa ignorerer årsakene til migrasjon og demografisk press, kan selv de tryggeste fjordene ikke beskytte samfunnet mot langsiktig ustabilitet. Fred arves ikke fra geografien alene; den skapes gjennom strategi, empati og fremsyn. Historien har vist dette, fra folkevandringene i historien til dagens flyktningkriser. Geografien former menneskeheten, men menneskelig fremsyn former geografien også.
