Geopolitika fortsetter å styrke den faglige bredden i redaksjonen. Denne gangen vender vi blikket mot Øst-Asia og Indo-Stillehavsregionen – et geopolitisk tyngdepunkt som i økende grad former global maktbalanse, sikkerhet og økonomi.
Det er derfor med stor glede vi kan ønske Stephen Nagy velkommen som fast redaksjonsmedlem i Geopolitika. Nagy er professor ved Department of Politics and International Studies ved International Christian University i Tokyo. For Geopolitikas faste lesere er Nagy et velkjent navn, ettersom han allerede har publisert flere dybdeartikler og meningsinnlegg hos oss.
Han regnes som en av de mest anerkjente vestlige analytikerne av japansk politikk, forholdet mellom Kina og Japan, østasiatisk geopolitikk og stormaktsrivalisering i Indo-Stillehavsregionen. Han dukker derfor opp ofte som kommentator på anerkjente engelskspråklige medier som ABC News, CNN, CNBC, CNA, BBC, osv., for å diskutere overnevnte forhold.
Stephen er også seniorforsker ved den velkjente canadiske tenketanken MacDonald Laurier Institute, forsker ved Canadian Global Affairs Institute, gjesteforsker ved Japan Institute for International Affairs, tilknyttet forsker ved Institute for Security and Development Policy, seniorforsker ved East Asia Security Centre, samt medlem av forskningskomitéen ved Research Institute for Peace and Security. I perioden 2017–2020 var han utnevnt seniorforsker ved Asia Pacific Foundation of Canada.
Stephen har i tillegg en sentral rolle i skjæringspunktet mellom akademia, politikk og næringsliv. Han er direktør for policy- og analysearbeid ved Yokosuka Council of Asia Pacific Studies, hvor han leder instituttets Indo-Pacific Policy Dialogue Series. Parallelt sitter han som styremedlem (Governor) i Canadian Chamber of Commerce in Japan.
Stephen er språkmektig og er flytende i engelsk, fransk og japansk. Han har også ferdigheter i kinesisk (mandarin), Det gir ham et særlig sterkt grunnlag for å analysere politiske, strategiske og institusjonelle dynamikker i Øst-Asia.
Med Stephens inntreden som fast redaksjonsmedlem vil Geopolitika har overlegen dekning av japansk politikk, østasiatisk sikkerhet og den strategiske utviklingen i Indo-Stillehavsregionen. Hans bidrag vil gi leserne dypere innsikt i stormaktsdynamikken, regional maktbalanse og samspillet mellom USA, Kina, Japan og deres partnere.
Som resten av Geopolitikas faste redaksjon vil også Stephen bidra på frivillig basis. Velkommen om bord, Stephen! Vi gleder oss til fortsettelsen!
Her følger et intervju med Stephen slik at våre lesere kan bli litt bedre kjent med vårt nyeste tilskudd.
– Som en canadisk-ungarsk professor som har vært bosatt og undervist i Øst-Asia i flere tiår, har du en svært sammensatt bakgrunn. Hvordan har dette formet deg både som forsker og som menneske?
– Ved å bo, studere og arbeide i Øst-Asia i nesten 27 år har jeg, sett gjennom et canadisk-ungarsk blikk, vært vitne til de enorme endringene som har funnet sted i regionen. Denne tiden og erfaringen kombinert med studier av japansk og i mindre grad mandarin og kantonesisk, har hjulpet meg til å forstå regionen på en mer helhetlig og nyansert måte.
– Jeg så Kina for første gang tidlig på 1990-tallet. Det var et helt annet land enn i dag. Japan var fortsatt verdens nest største økonomi, og ASEAN var så vidt i gang med sin utvikling. India, på sin side, var ikke det landet det er i dag.
Les også: Hvordan sensasjonalistisk journalistikk undergraver demokratiet
– Min fascinasjon for Japan startet i ung alder da jeg så Shogun, som åpnet døren til en annen kultur, et annet språk og en annen måte å tenke på. Som ung mann, da jeg ankom Japan for første gang i 1991, kort tid etter lanseringen av Blade Runner, ble jeg slått av hvordan modernitet og tradisjon sameksisterte i landet.
– Under oppholdet i Tokyo, og skiopplevelser i Akita og Tazawako, ble kontrasten mellom landsbygdas storslåtte natur og eldgamle tradisjoner, og det travle, ultramoderne Tokyo med hurtigtog og skyskrapere tydelig. Det var slik jeg forelsket meg i Japan.
– Under bachelorstudiene tok jeg et kurs i samtidens kinesiske politikk og økonomi, som inkluderte et tre måneders opphold i Kina, med mellomlanding i Japan. Denne erfaringen tidlig på 1990-tallet gjorde meg oppmerksom på den økende betydningen av Indo-Stillehavsregionen, særlig innflytelsen fra Japan, Kina, Korea og økonomiene i Sørøst-Asia på global politikk og diplomati. Erkjennelsen drev meg til å fordype meg i regionen – studere, lære språkene, ta grader og arbeide der – for å forstå den kulturelle, politiske og økonomiske dynamikken.
– Interessant nok finnes det mange eksperter på Kina og Japan hver for seg, men få som spesialiserer seg på begge. Min forståelse av disse to asiatiske stormaktene, som ligger geografisk nær hverandre, men er svært ulike, har vokst gjennom mine erfaringer i begge land.
– Begge land ansees i dag som veldig moderne, men hvordan skiller de japanske og de kinesiske moderniseringsprosessene seg fra hverandre?
– Japan moderniserte seg raskt etter å ha kommet ut av isolasjonen i Edo-perioden ved å ta i bruk vestlig teknologi. Det ledet til landets imperialistiske fase, som inkluderte invasjonen av Kina og Asia-Stillehavskrigen. Perioden endte tragisk med atombombene over Hiroshima og Nagasaki, samt brannbombingen av Tokyo. Likevel klarte Japan å reise seg og fornye seg; landet arrangerte sommer-OL i 1964 – en helt bemerkelsesverdig historie.
– Kinas omstilling er minst like fascinerende. Da jeg først besøkte landet i 1992 eller 1993, fantes det knapt private kjøretøy, få bygninger høyere enn tre eller fire etasjer, og det var fortsatt matrasjonering med kuponger. I dag er Kina et helt annet land, med hurtigtog og enorme storbyer som Shanghai, Nanjing, Beijing og Guangzhou, som kan måle seg med Osaka, Tokyo eller Seoul i modernitet.
– Utviklingen og omformingen av disse østasiatiske landene til moderne samfunn er historier om motstandskraft og nyskaping. Selv om de har blitt moderne på ulike måter, er historiene tett sammenvevd gjennom krig, samarbeid og nå rivalisering. Det er en historie jeg ønsker å være en del av.
– Du har bodd og undervist i internasjonal politikk i Kina i 5 år og i Japan i 22 år, og er en internasjonalt anerkjent ekspert på Japan, østasiatisk geopolitikk og stormaktsrivalisering. Hvordan har regionen endret seg siden du først kom dit?
– Maktbalansen har endret seg på en måte som var utenkelig for 30 år siden. Kinas vekst har vært mirakuløs. Landets politiske forpliktelser under Kinas kommunistparti i mer enn 40 år, kombinert med enorme investeringer for å bygge opp Kinas produksjonsnettverk fra land som Japan, har bidratt til regionens økonomiske integrasjon. Den økonomiske integrasjonen preger alle sider av regionens utvikling, relasjoner og sikkerhetsutfordringer.
– I denne perioden har Japan gjenoppdaget betydningen av lederskap og har lykkes i å fremme sitt FOIP-konsept (fritt og åpent Indo-Stillehav). Kina er det Susan Shirk kaller en proaktiv og selvsikker «skjør makt» som har vokst enormt, men som nå er inne i en lang periode med samlet stagnasjon.
Les også: Pekingand-doktrinen: Hvordan Kina truer Japans suverenitet
– ASEAN – og den konsensusbaserte samarbeidsmodellen – har blitt språket for regionale relasjoner. India er snart verdens fjerde største økonomi og tar til orde for multipolaritet og flere parallelle samarbeidslinjer. Til slutt har USA gått inn i en fase med transaksjonsbasert diplomati og maksimal byrdefordeling i Indo-Stillehavsregionen for å kunne konkurrere med Kina på en effektiv måte.
– Hva var det som først trakk deg mot studiet av internasjonale relasjoner og geopolitikk?
– Jeg tok et intensivkurs i kinesisk samtidspolitikk, økonomi og internasjonale relasjoner, etterfulgt av et studieopphold i Kina i 1994. Professoren var tidligere ambassadør for Pakistan til Kina på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, som senere ble canadisk statsborger. Hans historier, akademiske bakgrunn og erfaring fra politikkutforming åpnet øynene for internasjonale relasjoner og geopolitikken i regionen. Det reiste så mange spørsmål om staters utviklingsbaner, utvikling, konflikt, historie, forsoning og maktens bærebjelker, at jeg følte meg trukket mot å forske på internasjonale relasjoner og geopolitikk.
– Hva kan Europa og den bredere vestlige verden lære av Japan?
– Japan lykkes fordi landet balanserer engasjement, motstandskraft og avskrekking i forholdet til Kina. Denne balansen bygger på et svært sterkt partnerskap med USA, kombinert med en sikkerhetspolitikk i flere nivåer som omfatter allianser, mindre samarbeidsformat som QUAD og SQUAD, samt handelsavtaler som CPTPP, RCEP og den økonomiske partnerskapsavtalen mellom Japan og EU. Japan er heller ikke bundet til mange av de politiske prioriteringene som EU har låst seg til, blant annet svært ambisiøs miljøpolitikk, migrasjon og teknologi som kunstig intelligens. EU må gjøre det samme, og det vil kreve omfattende omstrukturering og nye prioriteringer i hvert enkelt EU-land, både samlet og individuelt.
– I Geopolitika ønsker vi å være en bro mellom akademia og mediene. Hvordan balanserer du analytisk grundighet med tilgjengelighet når du formidler komplekse geopolitiske spørsmål til et bredere publikum?
– Borgere trenger analyser som er forståelige, upartiske og faglig solide. Uten denne typen analyser av høy kvalitet kan ikke leserne ta informerte valg. For å bidra til det leser jeg bredt og bruker så mye data som mulig, sammen med historisk kontekst. Det som i dag kan fremstå som en grunnleggende endring i atferd eller utvikling, er det ikke nødvendigvis hvis vi ser det i et bredere historisk perspektiv.
– Hva motiverte deg til å bli fast medlem av redaksjonen i Geopolitika?
– Jeg møtte sjefredaktøren på en konferanse, og han introduserte meg for Geopolitika. Jeg likte analysene og begynte å skrive flere artikler for Geopolitika. Jeg følte at jeg kunne bidra til redaksjonen dersom det var behov.
Les også: Smilet som skjuler en dolk
– Hvilke perspektiver eller analytiske bidrag håper du å gi Geopolitikas lesere?
– Mitt analytiske blikk er formet av min lange erfaring i regionen, nettverk med regionale tenketanker og arbeidet i såkalte spor 1.5- og 2.0-dialoger rundt i regionen. Jeg ønsker å omsette disse erfaringene til skriftlige og muntlige bidrag for å gi bedre innsikt til borgere, myndigheter og næringsliv.
– Å analysere geopolitikk gjennom politisk realisme er fortsatt uvanlig i Norge, selv om verden i økende grad beveger seg i den retningen. Hva vil du si til skeptikerne?
– Jeg kommer fra Canada. Landet strever fortsatt med å erkjenne at verden har endret seg enormt mye over de siste tiårene, og at vi nå lever i en verden preget av stormaktspolitikk og en stadig mer krevende nabo.
– Putin har invadert Ukraina. USA under president Trump har bombet Iran, Syria og Nigeria. De hentet president Maduro og hans kone midt på natten i et forsøk på å forvandle Venezuela fra en narkostat til en fungerende, demokratisk stat. Kina gjør krav på hele Sør-Kinahavet, deler av det himalayiske platået, øyer i Øst-Kinahavet og selvfølgelig Taiwan. Av og til hører man også kinesiske forskere snakke om Øst-Sibir.
– Nordmenn og folk i Vesten generelt må forstå at verden beveger seg bort fra et regelbasert system og mot en ny orden som ennå ikke er definert. Det krever politisk realisme for å forstå hvor verden er på vei, og hvordan man kan unngå å stå på menyen og i stedet sitte ved bordet.
Japans veivalg: Stå imot kinesiske tvangstiltak eller betale prisen 🔒
