Avtalen som ble signert i Washington har utløst både eufori og uro. For noen er den et fredsprosjekt – for andre et strategisk minefelt.
Som kjent fant det 8. august sted et trepartsmøte i Washington mellom lederne for Aserbajdsjan, Armenia og USA. Etter møtet signerte Nikol Pasjinian og Ilham Alijev en felles erklæring med Donald Trumps velsignelse. Et eget punkt i erklæringen er viet åpningen av transportforbindelser og sikring av uhindret kommunikasjon mellom Aserbajdsjans hovedterritorium og den autonome republikken Nakhitsjevan.
Et spesielt prosjekt, «Trump Route for International Peace and Prosperity» (TRIPP), skal gjennomføres på armensk territorium, med amerikansk bistand til å sikre denne ruten. I realiteten gir Armenia USA eksklusive rettigheter til å utvikle transittkorridoren på lang sikt. I 99 år skal ruten drives i henhold til armensk lov, og USA skal fremleie arealet til et konsortium for infrastruktur og drift. Med andre ord vil TRIPP skape en transittforbindelse gjennom Sør-Armenia som sikrer Aserbajdsjan uhindret tilgang til Nakhitsjevan.
Videre er det planlagt at korridoren etter hvert også skal omfatte jernbane, olje- og gassrørledninger samt fiberoptiske kabler, slik at man kan frakte varer, og senere også mennesker.
Flere internasjonale medier og politiske miljøer har raskt omtalt dette trepartsmøtet og avtalene som et «historisk gjennombrudd» og begynnelsen på en ny fredsæra i Sør-Kaukasus.
Samtidig reises spørsmålet om avtalen, signert i Washington under Donald Trumps ledelse, faktisk vil bidra til stabilitet – eller om den tvert imot kan bli en kilde til nye spenninger i regionen.
Endring av nøkkelaktører i regionen
Først og fremst viser møtet i Washington at startoppstillingen av politiske aktører i Sør-Kaukasus er i ferd med å endres.
I årevis har Sør-Kaukasus vært ansett som et innflytelsesområde for Russland og Iran. Opprettelsen av korridoren gjør den til et objekt for internasjonal kontroll, med høy risiko for å bli en fremtidig «krigsårsak». Spørsmålet om Aserbajdsjan skal få en korridor eller vei gjennom Armenia oppstod med punkt 9 i avtalen om oppgjøret i Artsakh, signert 9. november 2020.’
Les også: Armenia (og andre små nasjoner) må ikke tvinges til å velge mellom Vesten og Russland 🔒
Punkt 9 handler om en «uhindret» vei mellom de østlige og vestlige (Nakhitsjevan) delene av Aserbajdsjan, via Armenia (antatt gjennom Syunik-regionen). Aserbajdsjan og Tyrkia tolket dette som en «Zangezour-korridor». Deretter oppsto en rekke ulike tolkninger av hva «uhindret» vei betyr.
Det er bekymring for at konsekvensene av Washington-erklæringen vil gå utover bilaterale relasjoner. Russland, som i 1997 signerte en strategisk traktat som garanterer Armenias territorielle integritet, mister gradvis innflytelse i Sør-Kaukasus, svekket av krigen i Ukraina og en uklar politikk. Både Iran og Russland vil i utgangspunktet ikke akseptere den komplekse regionale situasjonen som nå oppstår.
Iran har de siste årene tydelig erklært at landforbindelsen mellom Iran og Armenia er en rød linje. Ideen om en korridor gjennom Syunik – uavhengig av om den kalles «korridor», «TRIPP» eller «rute» – oppfattes i Teheran som et forsøk på å isolere Iran og styrke den tyrkisk-aserbajdsjanske transportaksen på Irans bekostning. Dette utgjør allerede en økonomisk, politisk og til og med militær trussel mot Iran. Straks etter møtet i Washington kom det truende uttalelser fra iranske toppledere.
Irans utenriksminister Abbas Araghchi minnet igjen om at Iran ikke vil akseptere noen endring av internasjonale grenser. Tidligere utenriksminister Ali Akbar Velayati, rådgiver for Irans øverste leder i utenrikspolitikk, uttalte at «Iran vil blokkere den amerikanske korridoren til Kaukasus, med eller uten Russland».
Revolusjonsgardens general Yadulla Javani advarte både Aserbajdsjan og Armenia: «Vi er klare til å gjenta Ukrainas skjebne for dere.» En av Ayatollah Khameneis nærmeste rådgivere skrev på X: «Den islamske republikken vil ikke tolerere politikk eller planer som fører til stenging av grensen mellom Iran og Armenia.»
Russlands og Tyrkias reaksjoner
Russlands reaksjon er langt mer tvetydig enn Irans. Utenriksdepartementets talskvinne Maria Zakharova ønsket avtalen fra Washington velkommen, men sa at Russland vil analysere uttalelsene om åpning av regionale forbindelser nærmere. Hun minnet samtidig om at «trepartsavtalene med Moskvas deltakelse fortsatt gjelder».
Russland kan føre bak-kanaldiplomati med Tyrkia, slik de har gjort før. Selv om Russland nå ikke viser samme fasthet som Iran, ønsker de ikke å miste fotfeste i Syunik-regionen. Samtidig er det mulig at de kan inngå en stille intern avtale i bytte mot den vestlige avtalen, dersom de får kompensasjon på andre områder – for eksempel i Ukraina-spørsmålet.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan kalte avtalen fra Washington et historisk skritt mot varig fred i Sør-Kaukasus. Faktum er at Tyrkia kommer styrket ut av dette. TRIPP-programmet, uansett navn, vil gjøre Tyrkia til det viktigste bindeleddet i regionen mellom Aserbajdsjan og Sentral-Asia, utenom Iran.
Det pan-turanistiske (red. anm. en politisk idé om å forene tyrkisktalende folk i en felles kulturell og politisk enhet, fra Anatolia til Sentral-Asia) prosjektet Erdogan fremmer, blir dermed befestet. Tyrkia kan også overtale Russland til ikke å blokkere prosessen, ved å la russiske økonomiske eller energirelaterte interesser flyte inn i Tyrkia og videre til Europa.
At Sør-Kaukasus nå befinner seg i en svært kompleks geopolitisk situasjon, og at det er rom for avtaler – enten mellom Russland og Tyrkia, USA og Tyrkia, eller til og med USA og Iran – er ubestridelig.
Risiko for Armenias suverenitet
Og hva vil Washington-avtalene bringe Armenia? Først bør det påpekes at Washington-avtalen verken tar opp spørsmålet om løslatelse av armenske krigsfanger som holdes i Aserbajdsjan, eller rettighetene til befolkningen i Karabakh, som har blitt ofre for etnisk rensing. I stedet gjentar den nesten fullt ut Bakus hovedkrav, inkludert revisjon av den armenske grunnloven og oppløsning av Minsk-gruppen – det eneste internasjonale forumet der denne konflikten fortsatt ble diskutert.
Etter forhandlingene mellom lederne av Armenia, USA og Aserbajdsjan i Washington, kom en gruppe medlemmer av Europaparlamentet med en uttalelse der de understreket behovet for å løse spørsmålet om armenske fanger i Aserbajdsjan og de uløste problemene til de fordrevne armenerne fra Karabakh. De fremhevet også behovet for at de aserbajdsjanske styrkene trekkes fullstendig ut fra Republikken Armenias territorium i nær fremtid.
Det som noen omtaler som et skritt mot fred, kan bli en kilde til langvarig ustabilitet for Armenia og en farlig presedens for landets suverenitet. Denne oppfatningen deles særlig av den armenske opposisjonen. Når det gjelder avtalene som ble inngått i Washington, er vurderingene fra den armenske regjeringen og opposisjonen diametralt motsatte. Opposisjonen er overbevist om at den felles erklæringen som ble undertegnet i Washington av USA, Armenia og Aserbajdsjan, ikke bare ikke gjenspeiler republikken Armenias statlige og nasjonale interesser, men også er et slag mot landets suverenitet. Ifølge deres uttalelser skaper disse avtalene nye sikkerhetsutfordringer og trusler, forstyrrer den militærpolitiske balansen i regionen og setter spørsmålstegn ved republikken Armenias territorielle integritet og statens eksistens.
Myndighetene forsikrer på sin side at prinsippene om territoriell integritet, suverenitet, jurisdiksjon og gjensidighet, som er viktige for Armenia, vil bli bevart med denne erklæringen. Statsminister Pasjinian understreket også på pressekonferansen etter møtet at uansett hvilke løsninger som måtte komme i fremtiden – som det vil bli samtaler, forhandlinger og detaljer om – må de holdes innenfor rammene av suverenitet, territoriell integritet og jurisdiksjon, og prinsippet om gjensidighet må gjelde.
Les også: Etter tapet av Nagorno-Karabakh: Hva nå for Armenia? 🔒
Mens de armenske myndighetene fremstiller Washington-erklæringen i euforiske ordelag og ser på den som en stor prestasjon, mener amerikanske ekspertmiljøer at det skjuler seg store farer bak den. De betrakter den først og fremst som amerikansk innblanding i Kaukasus-regionen. Tidligere rådgiver i det amerikanske utenriksdepartementet, James W. Carden, mener at Trump gjør dette for på et vis å vinne Nobels fredspris, men at reaksjonene fra Iran viser at avtalen ikke fører til fred – tvert imot. Ifølge Carden er neste fare om undertegnelsen av erklæringen vil presse Armenia og Aserbajdsjan mot NATO-medlemskap. «Dette er et svært viktig spørsmål som selvsagt vil krysse røde linjer for Iran og Russland. Hvis Pasjinian prøver å føre Armenia inn i NATO, vil det utløse en forferdelig regional krig. Provestlige og anti-vestlige krefter vil kollidere: Russland og Iran på den ene siden, Tyrkia og NATO på den andre. Det vil være svært farlig for Armenia, og i så fall kan Ukraina- eller Syria-scenarioet gjenta seg,» mener James W. Carden.
Den amerikanske økonomen og Columbia-professoren Jeffrey Sachs mener også at USAs handlinger i Sør-Kaukasus er destabiliserende og svært farlige. «Ikke tro at USA, spesielt under Donald Trump, på noe vis vil redde dere fra naboene deres. De vil føre dere ut i alvorlige problemer. USA er overhodet ikke interessert i Sør-Kaukasus – de spiller andre spill,» advarer Jeffrey Sachs.
Armenske ekspertmiljøer mener at dokumentet, som er fremforhandlet av USA, i tillegg til sine geopolitiske og regionale særtrekk, også har innenrikspolitiske trekk: Med dette vil Pasjinian forsøke å bli gjenvalgt ved parlamentsvalget som forventes i 2026. Pasjinian trenger ethvert dokument han kan «selge» i landet, til sine velgere, Armenias borgere, som en fredsavtale og en garanti for fred.
Samtidig tror flertallet av den armenske befolkningen ikke på muligheten for fred mellom Aserbajdsjan og Armenia. Meningsmålinger gjennomført i ulike måneder det siste året viser at minst to tredeler av befolkningen ikke ser noen utsikt til varig fred. Ifølge den siste telefonundersøkelsen fra ARAR-stiftelsen tror om lag 65 prosent av armenerne ikke at en stabil og varig fred kan oppnås gjennom forhandlinger med Aserbajdsjan. Bare 34 prosent anser fred som mulig.
Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
