Kreativ problemløsning er ikke bare forbeholdt lærere og studenter. Den kan også være nøkkelen til mer effektiv utenrikspolitikk.
Undervisning og geopolitikk kan ved første øyekast virke som to helt ulike verdener – den ene foregår i klasserom og auditorier, den andre på den internasjonale scenen blant stater og maktaktører. Likevel finnes det interessante paralleller. Begge handler om å løse komplekse problemer og ta beslutninger, enten det er en lærer som veileder studenter til å løse en oppgave, eller en politisk leder som navigerer en internasjonal krise. I akademia er det et grunnprinsipp at det ofte finnes flere løsninger på et problem, og læringsprosessen verdsetter utforsking av ulike svar og metoder.
I geopolitikken ser vi derimot ofte en tendens til å søke én “riktig” løsning – en enkel vei ut av komplekse konflikter. I denne refleksjonen skal vi utforske hvordan akademiske prinsipper som åpenhet for flere løsninger og kritisk tenkning kan overføres til politiske beslutningsprosesser. Vi drøfter hvordan undervisningens forståelse av mangfoldige svar kan utfordre geopolitikkens ofte ensidige løsningstenkning, med eksempler fra både skole og aktuelle internasjonale hendelser.
Undervisning: flere løsninger og kritisk tenkning
I utdanningssektoren er det velkjent at gode lærere oppmuntrer studenter til å se problemer fra ulike vinkler og finne flere mulige løsninger. Denne pedagogiske tilnærmingen bygger på at komplekse spørsmål sjelden har kun ett korrekt svar. For eksempel i matematikkundervisning kan studenter finne forskjellige metoder for å løse samme oppgave, og i samfunnsfag kan flere tolkninger og perspektiver være gyldige. Hensikten er å utvikle studentenes kritiske tenkning og kreativitet – ferdigheter som trengs for å håndtere virkelighetens kompleksitet. I moderne pedagogikk, som f.eks. design tenkning i skolen på høgskole- og universitetsnivå, blir studenter eksplisitt oppfordret til å idémyldre mange løsninger uten frykt for å feile. Slik læring legger vekt på prosessen framfor bare fasiten: Studentene lærer at gjennom utforsking og prøving og feiling kan man oppnå en dypere forståelse. Denne innsikten – at det fins flere veier til målet – skaper også toleranse for andres synspunkter. En åpen dialog i klasserommet, der ulike forslag diskuteres, speiler hvordan akademia som helhet opererer: gjennom debatt, kildekritikk og vurdering av alternative hypoteser.
Les også: Prisen av forstyrrelser
En foreleser involverer studentene i et eksperiment, noe som illustrerer den pedagogiske verdien av å utforske flere løsninger i fellesskap. Studentene oppmuntres til å delta aktivt og tenke kritisk, fremfor å få presentert én fasit.
Denne holdningen i akademia – at mangfold av ideer er en styrke – står i kontrast til en mer dogmatisk tilnærming hvor kun ett svar anses som gyldig. Når studenter erfarer at det kan finnes mer enn én riktig løsning, utvikler de også evnen til å håndtere usikkerhet og kompleksitet. Dette er evner som er høyst relevante utenfor universitetet. I akademisk forskning ser vi det samme prinsippet: forskere kan ha flere konkurrerende teorier om et fenomen, og kunnskapen går fremover ved at man tester og diskuterer disse kritisk. En slik tilnærming verdsetter kunnskapsbaserte vurderinger og nyanser. Hvordan kunne verden sett ut om politiske ledere adopterte noe av denne akademiske metoden i sin beslutningstaking?
Geopolitikk: tendensen til én løsning
I internasjonal politikk er beslutningsprosesser ofte preget av tidspress, nasjonale interesser og en søken etter klare svar. Geopolitiske konflikter blir gjerne framstilt i svart-hvitt-termer, der hver side hevder å sitte med den ene riktige løsningen – ofte sin egen. Slike situasjoner kan føre til enkle fortellinger og “monolittisk” tenkning, hvor kompleksiteten i problemene tones ned. For eksempel i krig og diplomati ser man ofte et nullsumspill-perspektiv: at én parts seier er den andres tap, og at det derfor bare finnes én akseptabel utvei (som oftest den totale seieren for egen side). Denne mentaliteten kan hindre kreativ problemløsing.
En illustrasjon på slik ensrettet tenkning var invasjonen av Irak i 2003. Beslutningen om å gå til krig ble tatt ut fra en overbevisning om at militær makt var den eneste løsningen på trusselen man mente eksisterte. I ettertid har mange pekt på hvordan alternative tilnærminger – som videre diplomati eller våpeninspeksjoner – ble nedprioritert eller ignorert. Den amerikanske administrasjonen fokuserte ensidig på regimeskifte som svaret, til tross for at det fantes stemmer som argumenterte for mer nyanserte strategier. Resultatet ble en langvarig konflikt med store utilsiktede konsekvenser, noe som antyder at en mer mangfoldig vurdering av løsningsalternativer kanskje kunne gitt et bedre utfall. Denne “søken etter én løsning” gjenfinnes også i andre geopolitiske sammenhenger.
Tilsvarende ser vi i dag hvordan komplekse konflikter risikerer å låses fast i forenklede valgmuligheter. Russlands krig mot Ukraina er et eksempel der ledelsen i Moskva tilsynelatende ansett krig som eneste utvei for å oppnå sine mål. President Putin anså et selvstendig, vestvendt Ukraina som en uholdbar trussel og konkluderte med at det ikke fantes alternativer til en invasjon. Dermed ble diplomatiske muligheter nesten ikke eksperimentert med, og konflikten eskalerte til full krig. Også på motsatt side av konflikter kan en slik tenkemåte opptre – der man insisterer på en fullstendig seier eller ingenting, og dermed overser mellomalternativer. Når aktører inntar absolutte posisjoner, minner det om en elev som nekter å vurdere andre løsninger enn sin første idé, til tross for lærers råd om å utforske videre. Geopolitikkens aktører er riktignok bundet av maktpolitiske realiteter og press som er annerledes enn i et klasserom, men poenget står: En for rigid overbevisning om én riktig vei kan blokkere dialog og innovativ problemløsning.
FNs generalforsamling er en arena der verdens ledere møtes for å diskutere globale problemer. Ofte preges den internasjonale debatten av faste posisjoner og leting etter én felles resolusjon, selv når sakene kunne hatt flere parallelle tilnærminger.
Les også: Trumps tollbombe: Et geopolitisk vendepunkt?
Konsekvensene av å ignorere alternative løsninger i politikken er tydelige. Konflikter forlenges, misforståelser forsterkes, og man kan gå glipp av muligheter til kompromiss. I verste fall leder det til humanitære katastrofer fordi man låser seg til ett handlingsspor. Under den kalde krigen var verden flere ganger nær storkrig nettopp fordi begge supermakter ofte tenkte i form av eneherskende løsninger – f.eks. ideen om at enten sprer vi vårt styresett, eller så taper vi globalt. Først da ledere begynte å tenke mer nyansert (som under Cuba-krisen i 1962 da man valgte en tredje vei – blokade og forhandling fremfor enten angrep eller passivitet) unngikk man katastrofe. Dette historiske eksempelet viser verdien av kreativ, mangesidig tenkning: Kennedy-administrasjonen vurderte flere scenarioer før de fant en løsning som begge sider kunne akseptere delvis.
Akademiske prinsipper inn i politiske beslutninger
Hvordan kan da prinsippene fra undervisning overføres til geopolitikken? En mer pedagogisk tilnærming i politiske beslutningsprosesser vil si å integrere verdier som åpen diskusjon, prøving av idéer, og aksept for mangfoldige løsninger. Konkret kunne beslutningstakere låne metode fra klasserommets gruppearbeid: involvere flere perspektiver før store avgjørelser tas. Allerede i dag har vi institusjoner som prøver på dette, for eksempel tenketanker og utvalg som inkluderer eksperter fra ulike fagfelt (økonomer, økologer, sosiologer) for å belyse et problem fra flere sider før politikk utformes. Dette ligner på tverrfaglige prosjekter i akademia, der samarbeid på tvers av disipliner ofte gir mer helhetlige løsninger på “vriene” problemer.
Et annet pedagogisk prinsipp er scenario-tenkning – en teknikk flittig brukt i akademia og næringsliv for å forberede seg på ulike mulige fremtider. I en politisk kontekst kan scenario-analyse hjelpe ledere til å se utover den ene planen de helgarderer seg på. Ved å spørre “Hva om…?” og lage flere hypotetiske utfall, tvinges de til å utvikle reserveplaner og kreative kompromisser. For eksempel kunne man i klimaforhandlinger unngått noe av stillstanden dersom alle parter erkjente at det finnes flere parallelle løsninger: utslippskutt må kombineres med teknologiutvikling, klimatilpasning og internasjonale støtteordninger – ikke enten eller. Klimaendringer er et typisk “ondt problem” som krever mangesidig tilnærming. Her har faktisk geopolitikken gradvis tatt lærdom av kunnskap: Paris-avtalen åpner for at hvert land bidrar med forskjellige tiltak (flere løsninger), fremfor å tvinge alle inn i én mal. En slik fleksibel modell reflekterer en pedagogisk forståelse av at ulike aktører kan nå samme mål gjennom ulike veier.
Når det gjelder akutte konflikter, en mer akademisk holdning kunne bety større vekt på diplomati, dialog og kreative mellomløsninger – selv når disse ikke gir en full løsning umiddelbart. Et ferskt eksempel er den midlertidige kornavtalen mellom Ukraina og Russland i 2022, fremforhandlet med hjelp av Tyrkia og FN. Midt under en intens krig klarte partene å bli enige om et avgrenset tiltak: å frakte ut korn og matvarer gjennom Svartehavet for å avverge global matkrise.
Dette var ikke den store løsningen, men en pragmatisk del-løsning som lindret et problem. Vi kan sammenligne det med hvordan en lærer løser en konflikt i klassen: man finner et konkret punkt av enighet eller et avgrenset tiltak alle kan enes om, som et steg på veien. Diplomatisk kreativitet, inspirert av pedagogikkens løsningsorienterte dialog, kan altså gi resultater selv om de store uenighetene består.
Les også: Ekte fornyelse kommer ikke med en emneknagg
En pedagogisk tilnærming legger også vekt på læring av feil. I klasserommet oppfordres studenter til å reflektere over hva som gikk galt på en prøve eller oppgave og prøve igjen. Tilsvarende kunne politikere i større grad innrømme og analysere feilslåtte strategier. Etter Irak-krigen tok det tid før man erkjente at premissene var feil, men når lærdommen først kom, påvirket den videre utenrikspolitiske holdninger (f.eks. større skepsis i befolkningen til militære intervensjoner uten bred støtte). Hadde en akademisk ydmykhet vært til stede tidligere – altså viljen til å justere kursen basert på evidens – kunne kostnadene blitt lavere. Det å “holde seg til fasiten” av prestisjehensyn er noe en god lærer advarer mot; det samme burde gjelde statsledere.
Oppsummering
Undervisningens verden og geopolitikkens arena har mye å lære av hverandre. Akademia lærer oss at sannheten ofte er sammensatt, at spørsmål kan besvares på ulike måter, og at veien mot en løsning er like viktig som selve løsningen. Geopolitikken, som tradisjonelt har søkt raske og definitive svar, kan dra nytte av denne erkjennelsen. En mer pedagogisk tilnærming i internasjonale beslutningsprosesser – kjennetegnet av flere perspektiver, prøving og feiling, og vilje til kompromiss – kunne gjort verdenssamfunnet bedre rustet til å løse komplekse utfordringer. Vi har sett at ensidige “én-løsning”-strategier ofte slår feil, slik tilfellet var i Irak-krigen, mens inkluderende og kreative prosesser kan åpne nye dører, som kornavtalen under Ukraina-krigen demonstrerte.
Avslutningsvis handler dette om å erkjenne kompleksitet: Akkurat som en foreleser vet at hver elev kan trenge en ulik tilnærming for å lære, må også beslutningstakere innse at internasjonale problemer sjelden har enkle svar. Ved å trekke veksler på akademiske prinsipper – kritisk tenkning, mangfold av løsninger og kontinuerlig læring – kan geopolitikken utvikle mer nyanserte og robuste strategier. Verdens utfordringer i dag, fra konflikter til klima, krever nettopp slike flerfoldige løsninger. Som i et klasserom der man samarbeider om å finne svar, bør verdens ledere i fellesskap utforske flere veier til fred og bærekraft, fremfor å låse seg til én sannhet. Denne refleksjonen har vist at parallellen mellom undervisning og geopolitikk ikke bare er teoretisk; den gir konkrete innsikter i hvordan vi kan undervise oss selv til bedre global styring.
