Cyril Ramaphosas nylige avvisning av løsrivelsesprosjektet i Western Cape har tydeliggjort de svake punktene i et land som fortsatt strever med å finne enhet og stabilitet.
Tretti år etter apartheidsystemets fall er Sør-Afrika fortsatt preget av dype brudd på kryss og tvers. Nye territorielle krav, først og fremst ideen om uavhengighet for provinsen Western Cape kommer i tillegg til den økonomiske og sikkerhetsmessige krisen. President Cyril Ramaphosa avviste nylig enhver tanke om folkeavstemning om denne saken og understreket at han vil bevare landets konstitusjonelle enhet.
Bak den institusjonelle enheten ligger det imidlertid en større vanskelighet: Nasjonen klarer fortsatt ikke å forene historisk rettferdighet, sosial samhørighet og politisk stabilitet.
Ramaphosa – kompromissløs vokter av den konstitusjonelle enheten
I slutten av desember 2025 valgte Cyril Ramaphosa i parlamentets høytidelige sal, å sette punktum for spekulasjonene som i flere uker hadde preget den sørafrikanske politiske debatten. På spørsmål fra Thapelo Mogale, parlamentsmedlem for Economic Freedom Fighters (EFF), om muligheten for en folkeavstemning om løsrivelse av Western Cape eller opprettelsen av en autonom afrikandsk stat (Volkstaat) på kort sikt, var statsoverhodets svar et kategorisk avslag.
– De grunnleggende bestemmelsene i vår grunnlov fastslår at Republikken Sør-Afrika er en suveren og demokratisk stat, fastslo han, og minnet om at hans fremste oppgave er å håndheve landets øverste lov og fremme nasjonal enhet. Ingen folkeavstemning, ingen institusjonelle innrømmelser vil bli gitt til prosjekter om løsrivelse, understreket han.
Denne klare og utvetydige erklæringen som ble bredt omtalt i nasjonale medier, tar sikte på å lukke en debatt som regjeringen anser som farlig. President Cyril Ramaphosa har ingen intensjoner om å gi etter for kravene fra deler av afrikander-minoriteten, men uttalelsen fjerner ikke spenningene som preger landet.
Western Cape – en politisk særstilling
Western Cape har en særegen plass i Sør-Afrikas historiske og politiske struktur. Det var her, på 1600-tallet, at de første nederlandske kolonistene gikk i land for å grunnlegge Kappkolonien. De ble snart fulgt av franske og tyske grupper, og dannet afrikandernasjonen, som var et identitetsmessige fundamentet. Det var også fra «moderstaden» at en historie i sort-hvitt ble skrevet. To hundre år senere ble Sør-Afrika britisk, det ble etablert et segregeringsregime i 1948, og i 1960 ble ble det selvstendig. Etter Berlinmurens fall, og under press fra USA, ble afrikanderne – i en smertefull prosess preget av nærmest borgerkrigslignende tilstander – tvunget til demokratisk å overlate makten til det svarte flertallet representert av African National Congress (ANC) under Nelson Mandela (1994).
Les også: Mulige islamist-forbindelser i Sør-Afrika
Som den eneste provinsen som aldri har gitt ANC flertall, styres Vestkapp i dag av Democratic Alliance (DA), et liberalt parti som har bygget sin troverdighet på løfter om strengere, mindre klienteistisk og mer effektiv styring enn sentralmakten. Siden 2018 har partiet vært ledet av Alan Winde, en rendyrket representant for den afrikandske borgerlige eliten.
Den valgpolitiske særstillingen har over tid gitt grobunn for en følelse av politisk utenforskap. Uavhengighetsbevegelsen Kapp oppsto ikke av intet. Den har røtter tilbake til 2007 med etableringen av Cape Party, som sprang ut av en Facebook-gruppe drevet av borgere som var skuffet over situasjonen i Sør-Afrika. Det var lenge marginalt, men gradvis har denne strømningen organisert seg, drevet frem av en rekke kriser som har svekket ANC politisk.
Fra andre halvdel av 2010-tallet har økonomisk stagnasjon, blant annet i energisektoren i et land preget av hyppige strømbrudd, tap av politisk lederskap innen BRICS+, samt korrupsjonsskandaler helt opp til statens øverste nivå bidratt til nye uavhengighets- og autonomibevegelser. Det er forsterket av Democratic Alliances manglende evne til å vinne frem utenfor sitt kjernegrunnlag – hovedsakelig den hvite og svarte middel- og overklassen – samt fremveksten av identitetspolitiske strømninger på begge sider: CapeXit, Gatvol Capetonian, Sovereign State of Good Hope og deretter Cape Independence Advocacy Group (CIAG).
Tilhengerne av uavhengighet fremmer ett hovedargument: Sør-Afrika er være fanget i en statlig, ineffektiv økonomisk modell som ikke evner å skape vekst og arbeidsplasser. Covid-19-pandemien fungerte som en katalysator. Den sentraliserte krisehåndteringen, ble oppfattet som inkonsekvent og autoritær, og forsterket ideen om at provinsen ville bli bedre styrt dersom den hadde egne suverene virkemidler.
Et uavhengig Kapp kan føre en mer liberal politikk, tiltrekke seg investeringer og tilby innbyggerne bedre livskvalitet, hevder de. De viser også til at Vestkapp er en av få provinser med relativt stabile styringsindikatorer, selv om dette bildet nyanseres på grunn av høy kriminalitet i enkelte byområder. Uavhengighetstilhengerne peker gjerne på opptøyene i juli 2021 i provinsene KwaZulu-Natal og Gauteng som bevis på statens sammenbrudd. Virkeligheten er mer sammensatt. Kapp som er preget av tydelig sosial segregering i bydelene, har likevel en av landets høyeste drapsrater. Cape Flats regnes blant verdens voldeligste urbane områder.
Opp imot dette kaoset setter likevel uavhengighetstilhengerne bildet av et tryggere Kapp, der livet er godt i Wineland-området (hvor flertallet av jordbruksarealene fortsatt dyrkes av afrikanere – til stor frustrasjon for EFF, som presser regjeringen til å gjennomføre en jordreform). I 2023 stilte Cape Referendum Alliance et ultimatum til statsminister Alan Winde (DA) og krevde en folkeavstemning om provinsens uavhengighet. Kravet ble kontant avvist.
En nasjon som fortsatt er fanget i rasespørsmålet
For uavhengighetstilhengerne er Black Economic Empowerment (BEE) ikke lenger et verktøy for å fremme rettferdighet, men et splittende element. Ordningen ble innført allerede i 1994 og har siden blitt et symbol på spenningene. Den var ment å rette opp den strukturelle urettferdigheten etter apartheid, men kritiseres i økende grad for utilsiktede virkninger (fremveksten av en fattig gruppe innen afrikanderbefolkningen, samt positiv diskriminering i næringslivet). I sentrum av debatten står også en ubehagelig realitet: Sør-Afrika er fortsatt dypt rasebevisst. En meningsmåling gjennomført av CIAG i august 2023 avdekker en bekymringsfull ideologisk kløft som undergraver hele konseptet om «regnbuenasjonen». Bare 31 % av de spurte svarte sørafrikanerne støtter ideen om at landet tilhører alle innbyggere uavhengig av rase, mot 80 % blant fargede og 88 % blant hvite.
Les også: Nye eksproprieringer i Sør-Afrika
Utover den statistiske betydningen peker tallene på et tillitsbrudd i nasjonsprosjektet etter apartheid. I Western Cape fordømmer fargede ledere en paradoksal marginalisering. Nasjonale kvoter, basert på en demografi som ikke gjenspeiler provinsens befolkningssammensetning, rammer en befolkning som historisk sett har vært vanskeligstilt. Ved det siste parlamentsvalget (2024) ble ANC offer for dette mistillitsklimaet. Partiet mistet sitt historiske flertall i parlamentet og ble tvunget til å inngå samarbeid og danne en samlingsregjering med DA og Freedom Front, et ytre høyre-orientert afrikanderparti som støtter opprettelsen av en uavhengig boerstat.
Afrikanerne siden 1994: mellom sosial nedgradering og søken etter autonomi
For deler av afrikanderbefolkningen innebar apartheidens fall et brått tap av politiske, kulturelle og økonomiske holdepunkt. Uten institusjonell makt, utsatt for omformingspolitikk og konfrontert med utrygghet på landsbygda, har enkelte fått en følelse av å være sosial nedgradert.
I denne sammenhengen har Orania blitt et symbol. Denne lille private byen i Northen Cape, bygget på økonomisk selvstendighet, eksklusiv bruk av afrikaans og lokalt selvstyre, kan vise til håndfaste resultater: vekst, nær full sysselsetting og svært lav kriminalitet. Langt fra det karikerte bildet av en nostalgisk bastion som enkelte medier formidler, fremstår Orania som et pragmatisk eksperiment i kulturell overlevelse. Byen ønsker å være utgangspunkt for en fremtidig afrikanderrepublikk (volkstaat), slik afrikandere tidligere har kjent den gjennom Transvaal og Oranjefristaten.
For noen er Orania en uovervinnelig landsby, for andre en flekk på regnbuenasjonen. Stedet fikk plutselig økt oppmerksomhet da USAs president Donald Trump tok afrikanderne i forsvar og anklaget Cyril Ramaphosas regjering for ikke å gjøre noe mot det han kalte et «folkemord på hvite» (mai 2025). Selv om offisiell statistikk ikke bekrefter denne påstanden – bønder utgjør en minoritet blant drapsofrene, og volden rammer først og fremst den svarte befolkningen i byene – anslås det likevel at over 5 000 bønder er blitt drept siden apartheid tok slutt, noen ganger under brutale omstendigheter. Dette er en realitet som den mektige hvite bondeorganisasjonen AfriForum har påpekt, og som ikke kan overses i et land preget av en historisk voldskultur.
Les også: Et nytt kapittel i afrikansk fredsbevaring 🔒
Ved flere anledninger har uttalelser fra Julius Malema, EFF-lederen, der han i kampsanger oppfordrer til å «drepe boeren», skapt harme blant afrikanderne. Selv om slagordene er blitt rettslig vurdert, er deres politiske effekt blant svarte fortsatt betydelig, og de forsterker frykten for radikalisering i begge leirer. Hypotesen om en borgerkrig mellom hvite og svarte dukker jevnlig opp i internasjonale medier. Selv om de sørafrikanske bruddene først og fremst er sosiale og økonomiske, utgjør kombinasjonen av massiv fattigdom, kronisk utrygghet, oppildnende politisk retorikk og mistillit til institusjonene et fruktbart grunnlag for en slik konflikt i det sørlige Afrika.
Et konstitusjonelt avslag som kan føre mot det uunngåelige
For tilhengerne av CapeXit er president Ramaphosas avslag et konstitusjonelt overtramp. «Uavhengighet for Kapp er verken et slagord eller en marginal idé. Det er et konstitusjonelt og demokratisk svar på en nasjonal regjering som konsekvent har sviktet sin mest grunnleggende plikt: Å tjene og beskytte sine borgere», hevder de. De viser til at grunnlovens artikkel 235 anerkjenner retten til selvbestemmelse for fellesskap som deler en felles kulturell og språklig arv, men kun «innenfor republikken». Det er en begrenset juridisk åpning som ikke kan begrunne løsrivelse uten sentralmaktens samtykke. De avviser dessuten at kravene er rasistiske. På overordnet nivå støtter 51 % av Kapps innbyggere prinsippet om en folkeavstemning, i hovedsak velgere fra Democratic Alliance (DA).
Prosjektet ble imidlertid en gang godkjent av Nelson Mandela selv, som i et dokument signert av alle datidens partier lovet en folkeavstemning over spørsmålet, utelukkende for å sikre ytre høyres deltakelse i de første multietniske valgene. Ifølge en meningsmåling fra mars 2025 er det imidlertid bare 20 % av de hvite i provinsen som faktisk støtter løsrivelse, mot 76 % blant fargede og 13 % blant svarte afrikanere. Dette gjenspeiles ikke lenger i valgresultatene, ettersom de uavhengige partiene (med unntak av Freedom Front) sliter med å vinne oppslutning.
Ved å stenge døren for enhver folkeavstemning, som krever parlamentsvedtak, slår Cyril Ramaphosa fast statens og grunnlovens forrang. Men juridisk autoritet alene kan ikke løse den dype tillitskrisen som preger hele Sør-Afrika. Tanken om uavhengighet har til og med spredt seg til provinsene Eastern Cape og KwaZulu, og brukes som skremsel av tradisjonelle kongedømmer som legger press på Pretoria. Disse monarkiene har nærmet seg ytre høyre-orienterte afrikanderbevegelser for å sikre sine egne privilegier.
