Hvorfor global logistikk er i ferd med å rive seg selv i stykker – igjen.
Den globale forsyningskjeden – dette moderne effektivitetens vidunder, som en gang fraktet 12 prosent av verdenshandelen gjennom Rødehavet med klokkepresisjon – er i ferd med å bryte sammen. Det kan sammenlignes med å begå det rituelle selvmordet seppuku slik samuraier i det gamle Japan gjorde.
Ikke på grunn av én stor strategisk tabbe, men under tyngden av tusen små kutt: KI-drevet automatisering som lover høyere produktivitet, men ender i fragmentering; geopolitiske spenninger som gjør skipsruter til minefelt; og en økende erkjennelse av at jakten på stadig bedre effektivitet har skapt et system så skjørt at det sprekker ved første tegn til stress.
Automatiseringsparadokset
Se på det spesielle tilfellet robotikk i forsyningskjeden: Roboter skulle etter prognosene erstatte 85 millioner jobber innen 2025 – et tall som nå virker gammeldags gitt de eksplosive fremskrittene i KI.
Løftet er forlokkende: fullautomatiserte lagre, «mørke anlegg» uten mennesker og forsyningskjeder som forutser etterspørsel før kundene vet at de vil ha noe. Men denne teknologiske revolusjonen splitter nettopp de nettverkene den prøver å forbedre.
Analytikere advarer om at overgangen fra informasjonsteknologi til industriell robotikk vil gå svært raskt det neste tiåret, og at selskaper må forberede seg for å unngå en eksistensiell krise. Krisen er likevel allerede her, åpenbar for den som ser etter. I det virksomheter kaster seg over KI-agenter og autonome systemer, skaper de uforvarende forsyningskjeder som «snakker» forskjellige språk, bruker uforenlige protokoller og krever stadig mer kompleks samordning for å fungere som helhet.
Ironien er fullkommen: I sin iver etter effektivitet bygger logistikkselskaper systemer som er så avanserte at de må vedlikeholdes av hærer av spesialister, så automatiserte at de ikke kan tilpasse seg det uventede, og så finjustert for bestemte scenarier at de kollapser når scenariene endrer seg – noe som i dagens verden skjer omtrent hver tirsdag.
Gåten om Rødehavet
Ingen steder er denne skjørheten tydeligere enn i den pågående uroen rundt fraktrutene i Midtøsten. Angrep på skip i Rødehavet – en livsnerve for verdenshandelen – har ført til kraftig trafikkfall og tvunget rederier til å seile rundt Kapp det gode håp, en lengre og dyrere omvei som kan gi opptil ti ekstra dager i transitt.
Og det før det siste utbruddet av fiendtligheter i Midtøsten, som nå truer med at Iran stenger Hormuzstredet – forbindelsen mellom Persiabukta og Arabiahavet.
Les også: Tollkrigen: En amerikansk-indisk storavtale i emning? 🔒
Denne forstyrrelsen er bare det mest synlige symptomet på et dypere problem: militariseringen av global logistikk. Konfliktene i Midtøsten er i økende grad «transnasjonale», krysser landegrenser og flettes sammen med regional og global handel – noe én ekspert beskriver som forsyningskjeder som «nærer transnasjonal konflikt».
Samtidig har USA innført sanksjoner mot nesten to dusin selskaper som deltar i nær sagt alle ledd av Irans ulovlige oljehandel. Resultatet er et katt-og-mus-spill med postboksselskaper, skyggeflåter og kompliserte – og ofte mindre effektive – ruter der lasten flyttes fra skip til skip for å skjule opprinnelsen. Konsekvensen er ikke bare høyere kostnader, men et fundamentalt bortfall av den åpenheten og forutsigbarheten verdenshandelen avhenger av.
Et løfte i øst
Midt i kaoset trer Sentral- og Øst-Europa frem som både vinner og mulig løsning på forstyrrelsene. Land i regionen utnytter geografiske, økonomiske og kompetansemessige fortrinn for å bli nøkkelknutepunkter i flere bransjer, og 2025 tegner allerede til å bli et gjennombruddsår for infrastrukturinvesteringer.
Tallene taler sitt tydelige språk. Jernbanefrakten mellom Polen og Ukraina økte med 28 prosent tidlig i 2024 sammenlignet med 2023, mens LG Chems beslutning om å bygge Europas største batterifabrikk for elbiler i Polen understreker regionens voksende betydning i bilindustriens grønne skifte.
Men kanskje mest interessant er fremveksten av «Midtkorridoren», som knytter kinesiske og europeiske markeder via Sentral-Asia og Kaukasus. Verdensbanken anslår at denne ruten kan tredoble handelsvolumet og halvere reisetiden innen 2030 – et anslag som virker nesten absurd optimistisk gitt regionens politiske kompleksitet.
Kaukasus-kalkylen
Den geopolitiske matematikken i Kaukasus og Sentral-Asia avslører den grunnleggende spenningen i moderne forsyningskjeder: balansen mellom effektivitet og robusthet. De geopolitiske skjelvene etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 skapte nye muligheter og utfordringer for transportkorridorene gjennom området og tvang frem en ny vurdering av ruter som hadde vært stabile i tiår.
Midtkorridoren, også kjent som den trans-kaspiske internasjonale transportruten (TITR), har blitt stadig viktigere ettersom EU ønsker å redusere avhengigheten av ruter kontrollert av Russland og diversifisere både handel og energiforsyning. Men denne diversifiseringen har sin pris: lengre ruter, høyere kostnader og behovet for å etablere helt ny infrastruktur og nye relasjoner.
Regionens strategiske verdi handler om mer enn geografi. Kasakhstan, allerede verdens største produsent av uran, har rike forekomster av titan, sink og gull, mens Ukraina sitter på en av Europas største titanreserver – avgjørende for forsvars- og romfartsindustrien. USA ser allerede på disse ressursene som alternativer til kinesiske forsyningskjeder og baner vei for et nytt stormaktsspill som utspiller seg i fraktbrev og handelsavtaler.
Robusthetens oppgjør
Ut av denne blandingen av teknologiske løfter og geopolitisk realitet springer en nøktern erkjennelse: forsyningskjedebransjen er i ferd med å fornye seg på måter som kan undergrave nettopp de egenskapene som gjorde den verdifull.
Mange land i Kaukasus og Sentral-Asia har kjent effekten av flere sjokk – fra covid-19-pandemien via klimautløste katastrofer til geopolitisk konflikt – og vokser likevel med rundt 2,5 prosent.
Les også: Den skjulte makten bak dollarens globale posisjon 🔒
Denne robustheten har imidlertid en pris. En undersøkelse i fjor blant ledere for globale forsyningskjeder viste at 62 prosent forventer at store forstyrrelser vil bli en tilbakevendende utfordring i overskuelig fremtid. Dette har ført til at selskaper nå bygger inn reservekapasitet i systemer som tidligere var stramt tilpasset for maksimal effektivitet.
Resultatet er en spesiell form for selskapsmessig kognitiv dissonans: toppledere som satser på KI-drevet automatisering for å kutte kostnader, må samtidig bruke milliarder på reservesystemer og alternative ruter for å håndtere risikoene automatiseringen ikke løser.
Seppuku-løsningen
Kanskje den ærligste analysen kommer fra dem som skjønner at den gamle modellen allerede er død. Globale forsyningskjeder vokser i takt med forbruk og befolkning, men denne veksten krever bedre produksjon og bedre planlegging, gjennomføring, samarbeid og resultateffektivitet. Utfordringen er ikke å bevare det som finnes, men å bygge noe helt nytt.
Seppuku-metaforen er treffende – ikke fordi bransjen er døende, men fordi den bevisst demonterer strukturene som ga den suksess, for å overleve i en mer kompleks verden. Det rituelle selvmordet til hypereffektiviteten kan være prisen for langsiktig overlevelse i en tid der den største trusselen ikke er høyere kostnader, men total kollaps.
Om denne transformasjonen lykkes, avgjøres ikke av algoritmenes finesse eller robotenes hastighet, men av det mindre glamorøse arbeidet med å bygge institusjoner, relasjoner og sikkerhetsmarginer som tåler neste sjokk – og det etter.
I en verden der forsyningskjeder har blitt verktøy for statsmakt og mål i krigføring, kan den største innovasjonen være å lære – på nytt – hvordan man gjør forretninger med mennesker, ikke bare algoritmer.
Fremtidens forsyningskjede vil gå saktere, koste mer og være langt mer kompleks enn den forrige. Men den kan overleve neste krise. Og i en verden hvor overlevelse trumfer optimalisering, kan det være det beste vi kan håpe på.
