Er havet blitt et farligere sted å være? Lurer det en Putin eller Trump bak hver bølge?
Klimaendringene har lenge skapt forstyrrelser i værsystemene på de syv hav. Stormene kommer sterkere, hyppigere og til unormale tidspunkter; de myke passatvindene er ikke lenger så myke. Samtidig skaper kriger uorden i det geopolitiske system.
Siden urtiden har havet gjennom en finstemt balanse bundet mennesker, kulturer og kontinenter sammen. Det er en balanse som i vår tid trues av forsøpling utover all bæreevne, i tillegg til det de krigførende og klimafornektende presidenter i Moskva og Washington fortar seg.
Som en blekksprut brer stormaktenes armer seg ut over hav og land. USA kaster sine øyne på Panama-kanalen, Canada og Grønland, og Trump tar Mexicogulfen, eller Amerikagulfen som den visstnok heter nå, med i sine drømmer. Russland nøyer seg ikke med å legge en kald hånd over Polhavet; krigen i Ukraina åpner den stengte porten mot Svartehavet, og kanskje vekkes også gamle tsardrømmer om kontroll over Bosporos og det østlige Middelhavet til live. Til stormaktene hører også Kina, som sikler etter Taiwan og hele Sør-Kina-havet. I likhet med USA betrakter kineserne også i økende grad store områder av Stillehavet som sine. Og flytt ikke blikket fra passasjen gjennom Rødehavet og Suez, denne evige storpolitiske verkebyll.
La oss heller ikke glemme pandemien, det konkrete forvarslet. I løpet av noen måneder på vårparten i 2020 stengte verden ned. Langtursseilere måtte etter hvert regne med å bli liggende i karantene i ukjent havn, om de i det hele tatt slapp inn. Og hva skyldtes utbruddet av koronaen, om ikke det uvørne mennesket på en eller annen måte var innblandet?
Les også: Maritim sikkerhet for shippingbransjen i en urolig tid 🔒
Urovekkende? Vel, havet lokker fortsatt, og hvert år legger forventningsfulle seilere i flokkevis fra kai med ett for øye – å realisere drømmen om den store seilasen til Middelhavet, over Atlanteren eller hele jorden rundt. Det vil fortsatt helst gå bra, for barkede seilere kan sitt fag. Men la oss likevel medgi at under de mørknende skyer er ikke alt som før. Dårlig vær har sjøfarende måttet hanskes med i all tid, selv om det er blitt stadig hardere å stå han av. Men alt det andre, da, mann?
Les også: Sørkoreansk selskap utvikler containerskip drevet av små modulære reaktorer
I min tid som jordomseiler, på 1980- og 90-tallet, i gullalderen, da GPS’en avløste sekstanten, og navigasjonen ble en lek, og det ennå ikke var trangt i havnene, hadde ikke noe av dette urovekkende funnet sted. Det eneste vi måtte passe oss for, egentlig, var pirater. Som da Didrik og jeg foretok våre minnerike seilaser over Sør-Kina-havet fra Hong Kong til Filippinene, og ved en senere anledning opp gjennom Rødehavet, områder som var særlig kjente for piratvirksomhet. Jeg husker hvordan vi en nattestund under overfarten til den filippinske hovedstaden skrekkslagne ble vâr noen ikke helt adekvate båter, som Didrik kalte det. De kom stadig nærmere, og i strid med alle sjøveisregler slukket vi lanternene. Så var det bare noen harmløse fiskebåter. Men støkken satt i, ikke minst næret av de bloddryppende pirathistoriene vi fikk høre da vi et par dager senere ankret opp i Filippinene.
Mellom Akaba-bukten og Rødehavet løper et strede som heter Bab-el-Mandeb. Didrik og en annen nær seilervenn, Paul Knutsen, hadde mønstret på i Aden for etappen opp til Suez og Middelhavet. Det var ikke uten angst vi satte seil for et farvann preget av krig og privatvirksomhet, og i det mørket senket seg tenkte jeg hva i helvete hadde jeg her å gjøre. Vel, alternativ rute til Europa gikk rundt Sør-Afrika, så svaret gav seg jo selv. Vi slapp gjennom nåløyet, men vi fikk siden høre at to andre båter, en norsk og en amerikansk, hadde havnet i vanskeligheter samme natt.
Pirater har herjet verdenshavene siden 1500-tallet. Vi har alle et bilde av kaptein Sorte Bill på netthinnen. I senere år har sjøens pirater lagt om stilen. De røver ikke lenger skipet for verdisaker, de kaprer det og forlanger løsepenger. Seilbåter betraktes som smårusk.
Men om faren for pirater er redusert, dukker altså andre og større farer opp. Gjennom menneskets historie har havet i langt større grad enn landjorden vært et fredfullt sted. Vi har brukt havet som matfat, transportåre og et sted for rekreasjon. I dag, derimot, har det moderne menneske, i sin higen etter fremskritt, gjort det om til en gedigen søppeldynge og i økende grad tumpleplass for stormaktsambisjoner.
De nye herrer i Kreml og Det Hvite hus har liten forståelse for hva havet betyr for oss, annet enn som garasje for atomubåter. Derfor legger de heller ikke merke til hvor ille det står til der ute.
Plaget av menneskets dårskap hiver havet etter pusten, og vil vi virkelig punktere lungen vi alle er så avhengige av?
Mer enn noensinne gjelder Thor Heyerdahls advarsel. – Dør havet, dør vi.
“Bestikket” er en faste spalte om havet som har eksistert siden 2002. Dette innlegget er en del av Seilmagasinets mars 2025 utgave.
