Frankrike seiler opp til å bli eurosonens nye «økonomiske sorte får» uten en klar vei for å få huset sitt i orden.
Statsfinansene til Frankrike, eurosonens nest største økonomi, fortsetter å forverre seg i et foruroligende tempo. Ifølge de nyeste oppdaterte tallene fra det franske statistikkbyrået INSEE, steg den offentlige gjelden i Frankrike fra 110 % av BNP i april til 112 % i juni. Tallene øker stadig bekymringene om den nye franske regjeringens evne til å tette det store budsjettgapet, da det offentlige underskuddet forventes å overstige 6 % av BNP i år, sammenlignet med 5,5 % i fjor.
Utviklingen er svært bekymringsverdig. I løpet av de siste tjue årene har den franske offentlige gjelden økt med mer enn 2 000 milliarder euro. Både den nåværende totale gjeldsbyrden og det projiserte budsjettunderskuddet for 2024 er nesten dobbelt så høye som det EUs stabilitets- og vekstpakt krever, som stipulerer at statlig gjeld ikke må overstige 60 % av BNP og at årlig statsunderskudd ikke kan overskride 3 %.
Den negative trenden har også blitt drastisk forverret i løpet av de siste årene. Bare siden det katastrofale coronavirus-året 2020, da Brussel suspenderte gjeldsreguleringer for å hjelpe land med å takle COVID-19, har Frankrikes totale gjeldsbyrde steget med 900 milliarder euro. Denne utviklingen er på ingen måte bærekraftig, og det gjør at Frankrike nå har blitt den dårligste eleven i eurosonen, med potensielt katastrofale konsekvenser.
EU startet derfor nylig disiplinærprosedyrer mot syv medlemsland, inkludert «de store» som Frankrike og Italia, på grunn av deres opphopning av gjeld. Men det finnes en vesentlig forskjell mellom de to. Italia har nemlig i stor grad allerede gjennomgått de nødvendige økonomiske reformene og innstrammingene – den teutoniske økonomiske hestekuren – og er tilsynelatende på riktig vei: Statsunderskuddet er projisert til å synke til 3,8 % i 2024, og 3,2 % i 2025, like over 3 %-grensen nedfelt i Maastricht-traktaten.
Les også: Europa i bakevje
Den positive trenden kan også observeres i de gamle såkalte «PIGS-landene» – Portugal, Italia, Hellas og Spania. På tross av fortsatt høy total statsgjeld, kan de alle vise til en positiv trend når det kommer til deres årlige budsjettunderskudd. Spania, for eksempel, forventes å ha et statsunderskudd på 3 % av BNP i 2024 og 2,8 % av BNP i 2025. Dette betyr at landets totale gjeldsbyrde som en prosent av BNP faktisk vil begynne å synke – fra 107,7 % i 2023, til 105,5 % i 2024 og 104,8 % i 2025.
Situasjonen er lignende med EUs tidligere sorte får, Hellas, som forventer å ha et statsunderskudd på 1,2 % av BNP i 2024 og 0,8 % av BNP i 2025. Den totale gjeldsbyrden vil derfor også synke betraktelig i Hellas – fra 161,9 % i 2023, til 153,9 % i 2024 og 149,3 % i 2025. Sist men ikke minst kommer Portugal, som faktisk er projisert til å ha et statsoverskudd (!) på henholdsvis 0,4 % av BNP i 2024 og 0,5 % i 2025. Dette betyr at den totale gjeldsbyrden synker raskt – fra 99,1 % i 2023, 95,6 % i 2024 og 91,5 % i 2025.
Frankrike går i motsatt retning, med en statlig gjeld som vokser – fra 110,6 % i 2023, til 112,4 % i 2024 og 113,8 % i 2025, med ingen ende i sikte. Med mindre landets opplever et svært usannsynlig oppsving i økonomisk vekst (hvor skulle den komme fra?), betyr dette at Paris må ta drastiske grep for å få kontroll på situasjonen før den spinner ut av kontroll og drar resten av eurosonen med seg. Hvis ikke, har EU-kommisjonen ikke noe annet valg enn å disiplinere Paris for sin økonomiske uorden.
Men det franske parlamentet er for øyeblikket politisk handlingslammet – med tre politiske blokker som knapt vil prate med hverandre – som gjør kompromiss lite sannsynlig. Enda verre er at de to ytterliggående blokkene på venstre- og høyresiden ikke på noen som helst måte virker klare til å ta de nødvendige smertefulle stegene for å få situasjonen under kontroll, men heller kommer med valgflesk til velgerne som garantert vil føre til økt statsunderskudd og total gjeldsbyrde.
Det er også heller tvilsomt at franskmennene kommer til å akseptere å la seg gå gjennom lignende økonomiske innstrammingstiltak som PIGS-landene måtte implementere i sin tid for å få orden på statsfinansene sine. Gitt hva slike innstrammingstiltak vil bety for den franske medianvelgeren – som er godt vant med generøse statlige støtteordninger – vil det i all sannsynlighet bety massemobilisering i gatene som vil få De gule vestene til å se ut som et barnetog.
Les også: Illusjonistene: Løgner om økologi 🔒
Situasjonen har derfor potensialet til å bli en katastrofe – ikke bare for selve Frankrike, men også for resten av eurosonen. I verste fall kan vi se en gjentagelse av eurokrisen i 2008–2009, men denne gangen uten en lykkelig slutt. Mens den teutonisk-dominerte eurosonen klarte å tvinge de økonomisk perifere PIGS-landene til å akseptere sin økonomiske hestekur den gang, er det lite sannsynlig at et økonomisk kjerneland som Frankrike vil gjøre det.
EU, på sin side, kan ikke akseptere at de franske økonomiske makrotallene fortsetter å forverre seg uten en klar plan for å få huset sitt i orden. På ett eller annet tidspunkt vil det derfor tvinges til å iverksette ordentlige straffetiltak mot Paris for å beskytte sin egen eksistens. Hele unionen er underbygd av konseptet om likhet under loven, og hvis den begynner å forskjellsbehandle Paris fra Athen, Roma, Madrid og Lisboa, vil den til slutt kollapse under tyngden av sitt eget juridiske system.
Det er derfor duket for en «showdown» mellom Brüssel og Paris med skyhøye innsatser. Utfallet ikke bare vil definere den økonomiske fremtiden til Frankrike og per definisjon resten av Europa, men også den politiske fremtiden til EU. Vi burde alle håpe på at de klarer å finne en pragmatisk og innovativ løsning som fungerer for alle parter, uansett hvor vanskelig de virker å være for øyeblikket. Alternativet er skremmende å tenke på da en økonomisk depresjon i Europa kan være utfallet.
Macron advarte nylig om at «EU kan dø» innen 2 til 3 år grunnet «overregulering og underinvestering». Kanskje han vet hva som er på ferde og hvilke faretruende skyer som ligger i horisonten? Bevitner vi konturene av en eurokrise 2.0?
