Hva G-0-verdenen betyr for familiebedrifter.
I store deler av slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundret så det ut til at verdensøkonomien (og samfunnet) hadde funnet en formel for å temme ustabilitet og skape selvregulering.
Den perioden er ofte omtalt som den store moderasjonen – en æra preget av dempet inflasjon, jevn vekst og en tilsynelatende kontroll over konjunktursyklene. Den ga næringslivsledere og investorer en følelse av at risiko kunne måles, prises og spres bort på en fullstendig måte.
Stemningen var preget av teknokratisk selvtillit: sentralbankene kunne håndtere sjokk, markedene kunne korrigere seg selv, og globaliseringen ville glatte ut kantene av politiske konflikter.
Men bak roen skjulte det seg dype strukturelle ubalanser. Finanskrisen i 2008 markerte begynnelsen på det man kan kalle den store oppløsningen – en periode der forutsetningene fra den foregående epoken sluttet å gjelde. Tiåret som fulgte, var preget av populistisk politikk, svekket multilateralisme, teknologisk nasjonalisme og ikke minst den systemiske, ytre sjokkbølgen fra Covid-19-pandemien. Kapital, som tidligere ble sett på som apolitisk og friksjonsfri, ble i økende grad viklet inn i maktens geopolitikk.
G-0-verdenen
Strukturen i internasjonale relasjoner har også endret seg. Den bipolare logikken under den kalde krigen ble avløst av en kort unipolar periode der USA stod uten utfordrere. Også den tiden er nå forbi. Det vi står overfor i dag, er verken et stabilt multipolart system eller en gjenopprettet hegemonisk orden, men en diffus og ustabil ikke-polaritet.
Les også: Nvidias fremvekst blottlegger Europas geoøkonomiske svakhet
Statsviteren Ian Bremmer har treffende beskrevet dette som G-0-verdenen – et system uten klart makthierarki, der lederskap er omstridt, allianser er flytende, og koordinering er unntaket snarere enn regelen.
Som det har kommet frem i mine samtaler med bedriftsledere, innebærer dette at vi i økende grad befinner oss i et område preget av Knightiansk usikkerhet – en uforutsigbarhet som i stor grad erstatter beregnbar risiko. Den første kan ikke fanges i et regneark: den springer ut av komplekse systemer med ikke-lineær atferd og uforutsigbare vippepunkter. Geopolitiske sjokk, sosial uro, cyberkrigføring og miljøkriser virker sammen på måter som ikke lar seg kvantifisere. I denne sammenhengen viskes skillet mellom finansiell analyse og politisk fremsyn ut.
Møte med nye realiteter
Verden slik den var under den store moderasjonen, har samtidig trukket seg tilbake – om ikke helt forsvunnet. I stedet står vi overfor et langt mindre ordnet og mer tvetydig system, der gamle sikkerheter har erodert, og ekstreme hendelser oppstår med urovekkende hyppighet.
Den økonomiske roen som mange metoder og tilnærminger ble utviklet i, viser seg delvis å ha vært et historisk unntak. Det som nå har vokst frem, er en global orden preget av fragmentering, strategisk rivalisering og en bredere fordeling – både i nivå og i karakter – av risiko.
For familiebedrifter og familieforvaltningskontorer jeg har snakket med – særlig i USA, hvor investeringsfilosofien ofte er langsiktig og basert på lav likviditet og alternative aktiva som avhenger av asymmetrisk informasjon – kan denne omveltningen ikke overses.
Mer generelt står slike virksomheter i en særstilling i dette nye landskapet. Deres naturlige styrker – lange tidshorisonter og høy fleksibilitet – kan lett bli svakheter når usikkerheten øker, fordi den gjennomsnittstilbakevendingen man forbinder med normale fordelinger, ikke lenger kan tas for gitt.
Les også: Afrika i sentrum: Det globale sørs nye geoøkonomiske tyngdepunkt
Dermed innebærer formuesforvaltning, generasjonsskifte, forretningsplanlegging og investeringsstyring i dag også vurdering av geopolitisk risiko, kvalitativ scenarioplanlegging og innhenting av mest mulig innsikt.
Motstandskraft som strategisk nødvendighet
Den tradisjonelle disiplinen risikostyring starter med å identifisere farer, deretter måle dem, og til slutt fokusere på å redusere dem.
Den bygger på antakelsen om at verden er erkjennbar, og at sannsynligheter – om enn usikre – kan tilordnes de fleste hendelser. Men når selve systemet er i endring – for eksempel når parameterne for den politiske orden forskyves – vil en slik tilnærming, om ikke ved ren flaks, bare gi store avvik mellom modell og virkelighet.
I slike situasjoner, som helst bør identifiseres på forhånd, er det ikke sannsynligheten for en hendelse som betyr mest, men evnen til å tåle dens konsekvenser, komme seg etter den og – om mulig – styrke seg gjennom den. Geopolitisk risiko er da ikke bare et ekstra perspektiv, men en grunnleggende byggestein i scenarioplanlegging og strategivalg.
Videre handler motstandskraft i denne sammenhengen ikke bare om å overleve sjokk, men om å tilpasse seg dem på en kreativ måte. Det krever styringsstrukturer som er smidige, investeringsprosesser som integrerer scenariotenking, og beslutningstakere som forstår at fremtiden ikke kan forutses fullt ut – men at man kan planlegge for flere muligheter.
For fler-generasjonsfamilier, hvis formue skal bestå gjennom både konjunkturer og kriser, blir slik motstandskraft en strategisk nødvendighet.
