Begrepet «høyre» brukes sjelden om islam eller om regjeringer i muslimske land, og det kan derfor virke merkelig å snakke om et «islamsk høyre». Å definere det katolske høyre skaper derimot ingen problemer.
Den politiske historien i de islamske landene har fulgt andre kriterier enn i det moderne Europa. Forutsetningene for fremveksten av det europeiske høyre var ikke til stede i muslimske samfunn. Dette gir et helt annet forhold til historie og politikk.
Den liberale høyresidens isolasjon
Det liberale borgerskapets fremvekst lot vente på seg i den islamske verden på 1700- og 1800-tallet. I motsetning til den moderne europeiske byen var den muslimske byen ikke et sted der kapital ble konsentrert og reinvestert; Økonomien var i hovedsak landlig, basert på ekstensivt jordbruk og husdyrhold, og befolkningen stod stille. Jordbrukets avkastning ble tappet gjennom osmanske skatter og en militær adel, og kom verken landsbygdens middelklasse eller kjøpmannseliten til gode.
Det økonomiske gjennombruddet skjedde ikke gjennom samspill mellom by og land eller ved en fremvoksende urban middelklasse. Denne hadde heller ikke tilgang til politisk makt, som var forbeholdt de militære elitene, og kunne dermed ikke utvikle et sivilsamfunn bevisst på seg selv.
Intellektuelle og handelsmenn ble marginalisert i de moderne islamske rikene til fordel for de religiøse spesialistene, ulemaene – en privilegert og konservativ stand, men ute av stand til å stå opp mot statens voldsapparat. Det fantes derfor ingen atskillelse mellom religion og stat som kunne legge grunnlaget for et sekulært samfunn.
Les også: Indonesias langvarige kamp mot islamismen 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
