Liberalistisk, libertariansk, anarko-kapitalistisk – hva er forskjellene? En oppklaring for å forstå de ulike retningene og hvem som representerer dem.
Tjenestenotat til dem som oppdager libertarianismen i anledning valget av Donald Trump og Elon Musks påfunn.
Ordet «libertarianer» ble skapt av «klassiske» liberalere for å skille seg fra amerikansk liberalisme, som i løpet av 1900-tallet mer eller mindre ble synonymt med progressivisme – og dermed en likhetstankegang støttet av en sterk velferdsstat.
Liberal, klassisk liberal, libertarianer
Med en klassisk liberal mener jeg, for å gjøre det enkelt, en forsvarer av individualisme både som et undersøkende verktøy (metodisk individualisme) og som etisk prinsipp (frihetens etikk). I denne tradisjonen er privat eiendom det økonomiske og moralske hovedfundamentet i samfunnsordenen, og rettslig regulering er helt nødvendig. Dette betyr at eiendomsretten beskyttes, at den kan overføres, og at man har adgang til rettsvesenet ved brudd.
Blant libertarianere varierer synspunktene på statens rolle i å sikre rettferdighet og fremme fredelige relasjoner mellom innbyggere.
De mest ytterliggående, kalt anarko-kapitalister, mener at alle statens kjernefunksjoner kan privatiseres. I motsatt retning forsvarer mer moderate varianter av liberalismen enten en «nattvekterstat» (begrenset til grunnleggende oppgaver) eller en mer inngripende, næringsvennlig versjon (knyttet til nyliberalisme).
Les også: Økonomisk realisme sett fra en fransk-østerriksk økonomisk metafor 🔒
I alle tilfeller er libertarianerne samstemte om at staten må begrenses eller avskaffes, siden det lovfestede monopolet på fysisk makt gir staten en urimelig posisjon i lovverket – spesielt når det gjelder å ta over andres eiendom (og dermed, hvis du følger logikken, urett), men ikke bare der.
Som enhver ideologisk, politisk og intellektuell bevegelse rommer libertarianismen ulike syn som ikke nødvendigvis stemmer overens.
Noen strømninger ligner anarkismen, andre ligger nær konservatismen, mens atter andre heller mot progressivismen.
Økonomisk sett tilhører noen nyklassisk teori, andre er østerriksk-amerikanske, eller de er påvirket av teorier om offentlige valg. De deler likevel en felles filosofi og et felles teoretisk grunnlag, i den grad at da Jean Préposiet skisserte anarkismens historie, omtalte han anarko-kapitalismen i det aktuelle kapittelet som i hovedsak en akademisk konstruksjon.
Trump libertarianer?
Betyr Trumps seier at libertarianismen nå har inntatt makten? Noen tegn kan peke i den retningen. Elon Musk står fram som en ekte forsvarer av ytringsfrihet og prøver, i samarbeid med den nåværende presidenten, å kutte kraftig i det føderale budsjettet. Vi legger også merke til visepresident J.D. Vances tilknytning til Peter Thiel, som flere ganger har kalt seg libertarianer. På enkelte områder kan Donald Trump minne om en av forretningsheltene Ayn Rand hyllet. Vi skal heller ikke glemme at Javier Milei er en stor beundrer av den amerikanske presidenten og gjerne presenterer seg som en søramerikansk utgave av ham.
Likevel er det viktig å påpeke, fra et libertariansk ståsted:
Økonomisk krigføring, særlig gjennom tollsatser, er en urimelighet som bygger på en gammel kjøp-og-salg-tenkning alle liberalere har avvist (helt siden Adam Smith!).
Les også: Nyklassisk økonomi: Veikartet som sviktet
Denne stridslystne tilnærmingen til økonomi, der handel brukes som et politisk redskap (både hjemme og ute), hviler på en kritikk av frihandel som liberalere og libertarianere forsvarer. Vi kan også merke oss at JD Vance er en iherdig kritiker av frihandel og store selskaper, og at den «libertarianske» Peter Thiel, som har den amerikanske staten som kunde (i likhet med Musk), først og fremst er opptatt av konkurransen fra Kina og hvordan den kan stanses.
Forsøkene på å reformere den utøvende makten (teorien om enhetlig utøvende makt) som noen trumpistiske faksjoner fremmer for å øke den politiske handlekraften, er helt på kollisjonskurs med den jeffersonske, desentraliserte og antiføderalistiske arven som preger hele den amerikanske libertarianske tanketradisjonen.
Gjentatte brudd på rettsstatsprinsipper (som Musk som bruker data fra Arbeidsdepartementet) vitner om et vilkårlig politistyre, noe hele den liberale og libertarianske rettstradisjonen har motsatt seg av hensyn til individuelle rettigheter.
Å drive staten som en bedrift løser ikke problemene hvis det ikke reduserer statens omfang. Den ledelsesorienterte staten som vokste fram i USA gjennom 1900-tallet, hentet både språk og personell fra næringslivet (særlig fra slutten av 1970-årene). Likevel fortsatte den å vokse og fant stadig nye oppgaver innen samfunnsstyring. Med andre ord har den ledelsesorienterte staten ingenting med libertarianisme å gjøre: Den første er en teori om hvordan staten legitimeres, mens den andre er en kritikk av at staten stadig bygger seg ut.
Martin Bech Holtes nye bok i lys av Victor Norman, Mises og Hayek
