Mellomkrigsårene var en tid med store håp for Europas fremtid, men også med mørke skyer i horisonten. Etter den brutale første verdenskrigen vokste idealistiske visjoner om et samlet og fredelig kontinent frem, drevet av politikere som Edvard Beneš.
Som utenriksminister i Tsjekkoslovakia på 1920-tallet foreslo han en føderasjon av europeiske stater, delt inn i to blokker – en vestlig og en østlig – for å sikre stabilitet og forhindre nye kriger. Støttet av franske Aristide Briand og østerrikske kartografer, var dette en dristig plan for samarbeid mellom stormakter og mindre nasjoner ifølge historikerne Joseph Bohling og Yevgeny Chernyshev.
Frankrikes støtte til Beneš’ idé om et føderalt Europa må sees i lys av franske eliters bekymring for at nasjonalstaten ikke lenger var en levedyktig enhet i en verden dominert av store kontinentale blokker som USA og Sovjetunionen.
På 1920-tallet søkte Frankrike å utvide sin økonomiske og politiske innflytelse enten gjennom koloniale strukturer eller europeisk samarbeid, ifølge Joseph Bohling i ‘Colonial or Continental Powwer? The Debate over Economic Expansion in Interwar France, 1925–1932‘.
Aristide Briand var blant dem som mente at et organisert Europa kunne styrke Frankrikes posisjon, samtidig som andre franske eliter fokuserte på å konsolidere imperiet.
Selv om rivalisering mellom stormaktene til slutt hindret europeisk føderasjon i mellomkrigstiden, la disse debattene grunnlaget for etterkrigstidens integrasjonsprosesser. Briands støtte til Beneš kan dermed sees som en del av en bredere fransk strategi for å sikre økonomisk vekst og politisk innflytelse i en verden preget av økende geopolitisk blokkdannelse.
En visjon knust av totalitære krefter
Men idealismen som lå bak denne visjonen skulle raskt knuses av realpolitikken. I stedet for et føderalt Europa ble kontinentet fanget i et brutalt spenn mellom fascismens og kommunismens fremmarsj. Mens Benito Mussolini og Adolf Hitler skapte aggressive totalitære regimer i vest, konsoliderte Stalin sin makt i øst.
Europas diplomatiske drømmer ble overskygget av økonomisk krise, militarisering og en ny bølge av nasjonalisme. Beneš’ visjon ble liggende i ruiner da stormaktene vendte seg mot konfrontasjon i stedet for samarbeid. Hans idé om et forent Europa skulle ikke realiseres før mange tiår senere – etter enda en ødeleggende verdenskrig.
Kan Europas forente stater ha blitt en realitet allerede på 1920-tallet? Den tsjekkoslovakiske utenriksministeren Edvard Beneš mente det.
I en tid preget av skjør fred og geopolitiske spenninger etter første verdenskrig foreslo han en ny europeisk orden, delt inn i to føderale blokker: en vestlig og en østlig. Med støtte fra østerrikske kartografer og den franske statsministeren Aristide Briand, var dette en av de tidligste visjonene for et integrert Europa – flere tiår før dannelsen av EU.
En todelt europeisk føderasjon
Beneš foreslo at Vest-Europa skulle bestå av England, Frankrike, Belgia, Tyskland og Spania, mens Øst-Europa skulle inkludere Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike og Jugoslavia.
Hensikten var å skape et samarbeidssystem der landene innen hver blokk kunne koordinere politikk, økonomi og forsvar for å unngå fremtidige kriger. Dette skulle være en stabiliserende faktor i et kontinent der nasjonalistiske spenninger fortsatt var sterke etter første verdenskrig.
Før andre verdenskrig sto Europas fremtid som et sentralt tema for flere statsmenn og intellektuelle. Blant dem var den tsjekkoslovakiske utenriksministeren Edvard Beneš, som på 1920-tallet fremmet en visjon om et føderalt Europa delt i to blokker: en vestlig og en østlig. Dette konseptet, som var ment å skape stabilitet og forhindre nye kriger, kan ses som en tidlig forløper til det som senere ble EU.
Kartografer tegner et forent Europa
Idéen om et føderalt Europa var ikke utelukkende politisk. Østerrikske kartografer utarbeidet detaljerte kart som illustrerte hvordan et slikt system kunne se ut i praksis.
Les også: Europas mulighet for fornyelse
Kartene viste et kontinent organisert i føderasjoner, der stater med felles interesser og historiske bånd skulle samarbeide tettere. Beneš mente at en slik struktur kunne sikre fred og stabilitet i en tid preget av voksende nasjonalisme og revansjisme etter første verdenskrig.
Aristide Briand og fransk støtte
Den franske statsministeren Aristide Briand var en av de mest prominente tilhengerne av et forent Europa.
I 1929 presenterte han en plan for et europeisk forbund innenfor Folkeforbundet. Briand delte Beneš’ oppfatning av at Europas mange nasjonalstater trengte et tettere samarbeid for å sikre fred. Hans forslag ble imidlertid møtt med skepsis fra flere hold, spesielt fra Storbritannia og sterke nasjonalistiske krefter i Europa.
En visjon som ikke ble realisert
Til tross for disse tidlige initiativene ble et føderalt Europa ikke en realitet på 1930-tallet. Den politiske utviklingen i Europa, med fremveksten av totalitære regimer i Tyskland, Italia og Sovjetunionen, samt manglende vilje til overnasjonal styring, gjorde det vanskelig å implementere slike ideer.
Likevel var Beneš og Briands visjoner viktige steg i retning av det samarbeidet som senere skulle utvikle seg til Den europeiske union.
Historien om Edvard Beneš’ visjon for Europa viser hvordan ideen om et føderalt kontinent har vært en del av den europeiske debatten i over hundre år. Selv om hans to-blokksystem aldri ble realisert, kan tankene hans sies å ha vært en forutsetning for de senere forsøkene på europeisk integrasjon.
President Edvard Beneš var Tsjekkoslovakias andre president under den andre verdenskrig og tilknyttet Det tsjekkiske nasjonalsosiale parti (må ikke forveksles med nasjonalsosialisme – men var et sosialistisk reformparti) som til tross for hans historiske visjoner, er i dag et euroskeptisk parti på sentrum-venstre aksen i dag.
Beneš-dekretene og deres vedvarende kontroverser
Parallelt med Edvard Beneš’ visjon om et føderalt Europa, er hans ettermæle også preget av de såkalte Beneš-dekretene. Disse 143 forordningene ble utstedt av den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen under og umiddelbart etter andre verdenskrig, i en periode da parlamentet ikke var samlet.
Dekretene omhandlet ulike aspekter ved gjenopprettelsen av Tsjekkoslovakia, inkludert denazifisering og rekonstruksjon av landet. Spesielt kontroversielle er de forordningene som førte til tap av statsborgerskap og eiendom for etniske tyskere og ungarere, noe som resulterte i utvisning av disse gruppene fra Tsjekkoslovakia
Selv om dekretene ble ansett som nødvendige for å gjenopprette Tsjekkoslovakia etter krigen, har de forblitt politisk kontroversielle i både Tsjekkia og Slovakia.
Dekretene ble aldri opphevet og er fortsatt en del av lovverket, noe som har påvirket forholdet til naboland som Tyskland, Østerrike og Ungarn. I Slovakia har det vært rapporter om at myndighetene siden 2008 har brukt disse dekretene til å konfiskere eiendommer fra personer av ungarsk og tysk avstamning uten kompensasjon, til tross for juridiske utfordringer og internasjonal medieoppmerksomhet.
Disse hendelsene illustrerer den komplekse arven etter Beneš’ politikk, der idealistiske visjoner om europeisk integrasjon eksisterte side om side med tiltak som i ettertid har blitt sett på som kontroversielle og inngripende.
Eventyrere, pilegrimer, puritanere: Amerikas grunnleggende myter
