Den uunngåelige logiske slutten på enhver «sivilisasjonspolitikk» er en utenrikspolitikk i korstogsånd.
Historikeren Pál Engel skrev en gang at et av Matthias Corvinus’ snedige grep var å sende lange brev til Kirkestaten om nødvendigheten av et korstog mot osmanene – brev som alltid endte i en litt underfundig tone av gjennomtenkt hjelpesløshet: «I brevene la han stor vekt på å understreke at han ikke kunne foreta seg noe mot sultanen uten hjelp.»
Den uunngåelige logiske slutten på enhver «sivilisasjonspolitikk» er en utenrikspolitikk preget av korstogsånd. Problemet er bare at korstog gjerne krever hegemonisk lederskap, en koordinert og bærekraftig langsiktig innsats, en befolkning som er villig til å dø for en hellig sak – og viktigst av alt: enorme pengesummer.
Det er ikke åpenbart at verdenshistorie er et yndet fagfelt blant forkjemperne for «sivilisasjonspolitikk» i dagens administrasjon, men de siste dagene har det vært et tydelig driv mot å «gjøre noe» i Nigeria for å forsvare kristne som blir angrepet av muslimske terrorister.
Initiativet har støtte både i Representantenes hus og i Senatet; nylig fikk det også et karakteristisk subtilt nikk fra presidenten, som samtidig tok til orde for å bruke det amerikanske forsvaret i Nigeria og kutte all utenlandshjelp for å redde «våre KJÆRE kristne!» som blir drept av «islamske terrorister». Litt senere skrev forsvarsminister Pete Hegseth på X at «Krigsdepartementet forbereder seg på handling. Enten beskytter den nigerianske regjeringen de kristne, eller så dreper vi de islamske terroristene som begår disse grusomme ugjerningene.»
Les også: Et nytt kapittel i afrikansk fredsbevaring 🔒
Det er interessant, for å si det mildt, hvordan informasjon flyter i Det hvite hus, og hvordan Forsvarsdepartementet avgjør hva som utgjør en strategisk prioritet eller en trussel mot USAs levemåte eller velstand. Men det er ingen tvil om at Nigerias kristne har det tungt. En mye sitert rapport, ofte brukt av senator Ted Cruz, hevder at over 50 000 kristne er drept i Nigeria siden 2009. (Dog er det få bevis for at dette er et målrettet angrep på kristne spesifikt, og ikke et generelt islamistisk problem som rammer både kristne og muslimer.)
Et nyere essay i UnHerd forklarer delvis utfordringene. Nigeria er et stort land, med en befolkning på nesten to tredjedeler av USAs, og halvparten av EUs. Med rundt 230 millioner mennesker er landet grovt sett delt mellom muslimer og kristne; den nordlige halvdelen er muslimsk og utgjør også majoriteten av den styrende eliten. For et så stort land har staten en svært liten kapasitet: Politistyrken teller totalt rundt 370 000.
Nigerianske kristne er også historisk mer pasifistiske enn sine muslimske landsmenn og tiltrekker seg derfor mer rovdrift. Den relative pasifismen som tilskrives kristne samfunn, gjør også at deres lidelser i større grad tolereres i elitens pragmatiske risikovurderinger, siden slike hendelser er en minimal trussel mot regimets stabilitet.
Likevel vil det være vanskelig å finne rasjonelle forsvarere av amerikanske intervensjoner basert på ideologi eller humanitære hensyn, fra Bosnia til Somalia og Midtøsten. De to første endret demografien i mange amerikanske byer, særlig i Michigan og Minnesota. Den siste – og på noen områder fortsatt pågående – er et skoleeksempel på hvordan man ikke bør sløse med blod og penger.
Les også: Ambazonia: En konflikt i Afrika glemt av alle 🔒
Amerikansk utenrikspolitikk har ikke alltid vært så ideologisk eller preget av korstogsånd. Man trenger ikke gå helt tilbake til grunnleggerne: John Quincy Adams ville for eksempel fått hjerteinfarkt om han hadde hørt at USA planlegger å redde nigerianere fra deres interne terrorproblem. Så sent som i 1971 nektet Richard Nixon å gripe inn i Bangladesh. Da han ble spurt, svarte Henry Kissinger at det å hjelpe sovjetiske jøder med å emigrere til USA «ikke er et mål for amerikansk utenrikspolitikk», men «et humanitært anliggende» – en uttalelse som skapte betydelig oppstandelse blant neokonservative som fortsatt betrakter Kissinger med særlig forakt.
De rasjonelle, realistiske – og muligens beste – handlingsalternativene for Nigeria er derfor følgende:
For det første kan USA bruke enorme ressurser på å bygge opp Nigerias statlige kapasitet, som deretter kan håndterer problemet selv. Risikoen er at Nigeria i tillegg er et korrupt land, og at alle pengene vil bli stjålet på samme måte som i de 20 årene i Afghanistan.
For det andre kan USA tillate at et privat leiesoldatfirma gjenoppretter orden i bytte mot lokal styring og retten til å innkreve skatter. Ron Paul har tidligere foreslått noe lignende mot terrorister. Erik Princes selskap planlegger dette i Haiti. Russerne har nylig brukt en lignende modell for å skape orden og kjøpe seg innflytelse og ressurser i Afrika.
For det tredje kan USA organisere en lokal kristen milits og la CIA bevæpne den. Risikoen her er en fullskala borgerkrig i Afrikas befolkningsmessig største land.
Uansett hva man måtte foretrekke, så er løsningen ikke en amerikansk militær intervensjon og ødeleggelsen av det som er igjen av statsapparatet i et land som i det minste formelt er en partner. Men gitt den nyere amerikanske historien, er det ikke lett å være optimistisk.
Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
