Syrias nylige sammenbrudd trosser tradisjonell geopolitisk analyse og utfordrer enhver rasjonell forklaring.
En nasjon som en gang virket solid i sin posisjon, har smuldret opp foran øynene våre. Den plutselige forsvinningen av landets leder og den raske kapitulasjonen til minoriteten han representerte, vekker en dyp følelse av vantro. Det som en gang så ut til å være et formidabelt forsvar av Syrias strategiske regioner, blir nå overgitt med foruroligende letthet, nesten som om det er del av en større plan som fortsatt er innhyllet i hemmelighet.
Den sjokkerende mangelen på motstand i nøkkelbyer som Lattakia, et symbol på regimet, peker på et dypere fenomen enn bare militær svikt. Fraværet av et betydelig forsvar representerer ikke bare taktiske svakheter, men også en dyp sosial og psykologisk kollaps. Overveldet av år med krig har det syriske folket reagert med uventet passivitet – det som virker som en kollektiv overgivelse. Dette minner om fallet til Thessaloniki og Monastir (dagens Bitola) under Balkankrigene, der den lokale tyrkiske befolkningen, utmattet og demoralisert, valgte kapitulasjon fremfor motstand. I dag ser en lignende oppløsning av nasjonal identitet og solidaritet ut til å utspille seg i Syria.
Mangelen på et betydelig forsvar fra den syriske hæren i en by som Latakia – en av regimets mest verdsatte bastioner – representerer en situasjon som krever mer enn bare militær analyse. Det sier mye når man ser på det fra et sosiologisk og psykologisk perspektiv. Folkets spontane overgivelse og motviljen mot å kjempe minner om scenene fra Balkankrigene, da folket i Thessaloniki og Monastir, grepet av håpløshet, ble tvunget til å overgi seg med rop om «kapitulasjon.» Dette handler ikke bare om krigstretthet; det handler om et bredere sammenbrudd i samfunnsstrukturen, drevet av et usikkert styresett og komplekse narrativer.
Maktens usynlige hånd
‘For å forsøke å forstå hva som har funnet sted, må vi begynne med Michel Foucault. Foucaults observasjon om at «makt noen ganger opererer som en usynlig hånd, og skaper underkastelse ikke gjennom direkte undertrykkelse, men gjennom individers egen ettergivenhet,» synes å være spesielt treffende her. Det er en form for overgivelse som ikke kommer fra en ytre makt, men fra psyken til dem som er fanget i frykt og forvirring. Folkets kapitulasjon kan dermed sees som en konsekvens av lederskapssvikt, eller kanskje som et bredere symptom på en regional situasjon manipulert av globale makter som behandler området som en scene for sine egne agendaer.
Tenk på symbolikken i Lattakias oppgivelse: regimets strategiske og ideologiske feilgrep, den russiske basen som ble tatt på sengen, og folk som strømmer ut i gatene, ikke for å gjøre motstand, men for å overgi seg. Dette er ikke bare et militært nederlag. Det er oppløsningen av et samfunns vilje til å kjempe, en nedbryting av den kollektive besluttsomheten som en gang knyttet folket til deres land. Og hva betyr denne overgivelsen? Er det bare et uttrykk for krigstretthet, eller er det et dypere tegn på noe mer urovekkende – et tap av identitet, mening og handlekraft?
Les også: Den arabiske liga: En elefant som fødte en mus 🔒
Den virkelige tragedien her ligger ikke bare i ødeleggelsen og tapet av menneskeliv, men i det faktum at et en gang levende samfunn har tillatt seg selv å gå i oppløsning i møte med usikkerhet. Folket i Lattakia, som så mange andre steder gjennom historien, har blitt fanget mellom inkompetansen til sine ledere og den kalde manipulasjonen fra utenlandske makter. Hva gjenstår etter en slik bys fall? Et folk som ikke lenger er i stand til å forsvare seg, ikke fordi de mangler styrke, men fordi selve ideen om kamp har blitt så nedbrutt i deres bevissthet. Dette er ikke bare fallet til en by; det er den stille forvitringen av en nasjons ånd.
Foucaults begrep om makt som en «usynlig hånd» som fremkaller underkastelse innenfra snarere enn gjennom direkte undertrykkelse, er spesielt relevant for å forstå Syrias nåværende situasjon. Denne internaliserte underkastelsen blir synlig i det syriske folkets passive overgivelse. Er dette et resultat av strategiske feil fra Syrias ledelse, eller del av et større globalt maktspill som bruker regionen som en scene for sine egne interesser?
Sosiologisk kollaps
Overgivelsen av en by som Lattakia, oppgivelsen av en russisk militærbase og synet av folk som strømmer ut i gatene – ikke for å gjøre motstand, men for å overgi seg – signaliserer noe langt dypere enn militært nederlag. Det antyder en sosiologisk kollaps, i tråd med Antonio Gramscis idé om en «moralsk og intellektuell krise» i perioder med historisk overgang. Utmattet av endeløs konflikt har det syriske folket valgt den enkleste veien. De tidligere sterke båndene av nasjonal identitet og kollektiv vilje har raknet, og etterlatt bare en ødelagt samfunnsstruktur.
Som Erich Fromm antydet, trekker individer seg ofte tilbake til selvbevaring i tider med usikkerhet, og oppgir enhver forestilling om sosial solidaritet. Denne psykologiske tilbaketrekningen er smertefullt tydelig i Syria i dag. Gater som en gang gjallet av rop om rettferdighet og motstand, er nå uhyggelig stille, ettersom utmattelse og overgivelse har tatt over. Det virker som om det syriske folket har mistet mer enn bare den fysiske kampen – de har mistet viljen til å kjempe, både i kropp og sinn.
De pågående hendelsene, preget av en følelse av meningsløshet, reiser kritiske spørsmål. Den raske overgivelsen av strategisk viktige områder antyder et scenario der lokale aktører bare er brikker i et større geopolitisk spill. Hannah Arendts idé om «ondskapens banalitet,» der vanlige mennesker blir redskaper for tragiske globale hendelser uten å forstå kreftene som spiller, gir innsikt. Stillheten fra folket og deres overgivelse er ikke bare passiv; den kan gjenspeile en dypere, nihilistisk følelse av hjelpeløshet som har blitt dyrket gjennom årevis med krig.
Situasjonen i Syria er mer enn et statlig sammenbrudd; det er den urovekkende erkjennelsen av at dette sammenbruddet kan være del av en langt større, systematisk plan. En nasjon går i oppløsning, ikke i ett enkelt slag, men gjennom en serie nøye kalkulerte trekk som virker nesten for presise. Det som en gang var et levende Syria, blir nå kjempet om som en verdifull eiendel i en auksjon, ribbet for sin tidligere identitet og etterlatt som rester av en tidligere samlet nasjon.
Geopolitisk manøvrering og tap av suverenitet
Syrias plutselige kollaps, en nasjon som en gang utøvde betydelig regional innflytelse, er både foruroligende og vanskelig å forstå. Byer som Lattakia – tidligere en hjørnestein i regimets makt – har falt uten meningsfull motstand. Dette er ikke bare et spørsmål om militær inkompetanse; det signaliserer et dyptgående tap av vilje og en erosjon av nasjonal ånd. Den lettheten som Syrias tidligere dominerende styrker har gitt etter med, er like mye psykologisk som taktisk.
Les også: Fragmenteringen av Midtøsten 🔒
Michel Foucaults observasjon om at makt kan fungere som en usynlig hånd som former individers handlinger gjennom subtile former for kontroll, gir en relevant forklaring. Overgivelsen vi ser i Syria kan ikke bare tilskrives krigstretthet, men også en dypere psykologisk tilstand – en internalisert følelse av hjelpeløshet. Syrias oppløsning handler derfor ikke bare om regimets handlinger, men om et kumulativt resultat av år med brutte løfter, uløste kriser og en krig som har trosset alle muligheter for løsning.
Balkankrigenes erfaringer gir en opplysende historisk parallell. I byer som Thessaloniki og Monastir, utmattet av år med konflikt, valgte befolkningen å gi opp motstanden i møte med en uviss fremtid. Krigens psykologiske byrde handler ikke bare om fysiske kamper, men om den eksistensielle krisen som følger. Antonio Gramscis ord gir resonans: «Den gamle verden dør, og den nye verden sliter med å bli født, og i dette mellomrommet oppstår en rekke sykelige symptomer.» Dette er ikke bare døden til en nasjon; det er en langsom nedbryting av en samfunnsstruktur fra innsiden.
Parallellene mellom Syrias nåværende krise og Balkanbyenes fall er slående. Akkurat som Thessalonikis befolkning en gang vaklet på randen av sammenbrudd, har det syriske folket – utmattet, følelsesmessig utslitte og politisk desillusjonerte – blitt drevet til overgivelse. Gramscis idé om «interregnum» beskriver nøyaktig Syrias situasjon. Dette er ikke bare en overgangsperiode, men en der desillusjon og kaos blomstrer. Det syriske folket motvilje mot å kjempe er ikke bare et resultat av krigstretthet, men en konsekvens av brutte nasjonale bånd.
Erich Fromms innsikt i menneskelig adferd under kriser utdyper vår forståelse av Syrias tragiske nedstigning. «Når et menneske føler seg utrygt, fokuserer det utelukkende på sin egen overlevelse og oppgir enhver forestilling om sosial solidaritet.» Denne tilbaketrekningen fra solidaritet – både med medborgere og selve ideen om en felles syrisk identitet – er nøkkelen til å forstå dybden i Syrias overgivelse. Tilbake står et fragmentert samfunn, der hver fraksjon klamrer seg til hva enn de kan berge.
Det geopolitiske spillet: Syria som en brikke
For å forstå Syrias sammenbrudd fullt ut, må man se på de større geopolitiske kreftene som er i spill. Mens Syrias kollaps kan virke som et uunngåelig resultat av intern strid, er dypere krefter i arbeid. Strategiske områder som Lattakia og Damaskus, en gang symboler på regimets autoritet, blir nå sett på som forhandlingskort i et globalt strategispill. Den hastigheten disse områdene har falt med, er ingen tilfeldighet; det er kulminasjonen av år med manøvrering fra eksterne makter som ser disse regionene som brikker i sine bredere geopolitiske ambisjoner.
Les også: Den russiske marinebasen i Tartus er tapt: Et stort strategisk nederlag 🔒
Russlands rolle i Syria har ytterligere komplisert situasjonen. Selv om Russlands militære engasjement har vært avgjørende for å støtte opp om regimet, er deres endelige mål ikke bevaring av Syrias suverenitet, men fremme av egne strategiske interesser. På samme måte er Irans involvering ikke utelukkende ideologisk, men drevet av deres bredere ambisjoner i regionen. Syrias fremtid er derfor uløselig knyttet til viljen til disse utenlandske maktene. Det som en gang var en stolt nasjonalstat, har nå blitt en slagmark for konkurrerende eksterne interesser.
I denne sammenhengen er Syrias skjebne en del av et større geopolitisk drama – et spill der det syriske folket ikke er passive tilskuere, men tragiske aktører fanget i kryssilden mellom globale stormakter. Geopolitisk manøvrering fører ofte til nasjoners oppløsning, og det syriske folket har blitt utsatt for en maktkamp utenfor deres kontroll.
En tragisk kollaps eller en planlagt prosess?
Syrias nedstigning i kaos er et tragisk vitnesbyrd om det komplekse samspillet mellom intern politisk svikt, eksterne geopolitiske strategier og krigens psykologiske byrde. Mens nasjonen faller sammen, er det vanskelig å ikke spørre: Er dette sammenbruddet et uunngåelig resultat av historiske krefter, eller er det kulminasjonen av en nøye orkestrert prosess utført av dem som ser landet ikke som en suveren stat, men som en oppsplittet premie som skal deles og erobres?
Når situasjonen i Syria fortsetter å utfolde seg, blir det klart at landet ikke lenger er hva det en gang var. I ruinene trer nye aktører frem – ikke som frigjørere, men som symboler på en ny, urovekkende virkelighet. Det syriske folket, utslitt og demoralisert, kan ha valgt å overgi seg, men denne overgivelsen markerer ikke slutten på Syrias historie. Fremtiden forblir usikker, men langt fra avgjort. Kollapsen er kanskje ikke den siste akten, men begynnelsen på en ny, mørkere fase.
Utfallet av denne situasjonen er fortsatt usikkert, men én ting er klart: det syriske folket har ikke bare lidd et militært nederlag, men har også blitt kastet inn i en dyp og omfattende identitetskrise. Nasjonal identitet, sosiale bånd og kollektiv vilje har kollapset, og folkets psykologiske struktur har forvitret. Denne oppløsningen er ikke bare et resultat av krig; den har utviklet seg som følge av en rekke interne og eksterne faktorer.
Michel Foucaults idé om makt som en «usynlig hånd,» som former menneskers adferd ikke gjennom direkte undertrykkelse, men ved å fremkalle internalisert underkastelse, forklarer denne situasjonen perfekt. Det syriske folkets overgivelse, utover krigstretthet og utmattelse, viser et dypere samfunnsmessig sammenbrudd, en indre nedbrytning. Foucaults maktbegrep er svært relevant her. Noen ganger virker ikke makt gjennom åpen tvang, men gjennom en gradvis svekkelse av tro og tillit til ethvert system, som til slutt fører til underkastelse.
Tapet av motstand fra et folk, fra et samfunn, er langt mer enn bare en stats fall. Det representerer en eksistensiell krise. Antonio Gramscis refleksjon om at «den gamle verden dør, og den nye verden sliter med å bli født, og i dette mellomrommet oppstår en rekke sykelige symptomer,» er dypt relevant for å forstå Syrias nåværende krise. Dette er ikke bare en nasjons død, men en langsom, smertefull oppløsning av en samfunnsstruktur – en nasjonal identitet som rakner i sømmene.
Når vi ser på Syria i dag, innser vi at situasjonen ikke bare handler om et militært nederlag eller lederskapssvikt, men om et bredere sosialt og psykologisk sammenbrudd. Globale makter, særlig Russland og Iran, har spilt en betydelig rolle i å forme Syrias fremtid. Deres engasjement i Syria handler ikke bare om å sikre regimets overlevelse, men om å ivareta sine egne langsiktige geopolitiske interesser. Syrias skjebne, eller mangel på en slik, er uløselig knyttet til disse eksterne maktenes agendaer. Det som en gang var en suveren nasjonalstat, har nå blitt en omstridt slagmark, en strategisk brikke i et større globalt spill.
En kompleks krise som går utover militære nederlag
Kompleksiteten i denne situasjonen strekker seg langt utover militære nederlag – det handler om et sammenbrudd i ånden, en oppløsning av samfunnsstrukturen og en dyp identitetskrise. Det syriske folket er fanget i kryssilden, ikke bare av krig, men av større geopolitiske krefter som har brukt landet som en scene for sine egne interesser. Smerten og lidelsen til det syriske folket er reell, men de forsterkes også av tyngden av global politikk.
Det syriske folkets overgivelse er derfor ikke bare en passiv respons på utmattelse eller nederlag, men en manifestasjon av en dypere, psykologisk underkastelse for de overveldende kreftene som er i spill. Det er en overgivelse, ikke bare i kropp, men også i sinn og ånd. Dette sammenbruddet er ikke bare en svikt fra en regjering eller et militærvesen; det er oppløsningen av en nasjons sjel.
Les også: Tyrkisk intellektuell: – Erdogans allierte trener afghansk milits for mulig konflikt 🔒
Som historien har vist, skjer nasjoners sammenbrudd ofte ikke gjennom et enkelt slag, men gjennom en gradvis oppløsning – en svekkelse av vilje, tillit og identitet. Situasjonen i Syria er et tragisk vitnesbyrd om denne prosessen. Det vi er vitne til, er kanskje ikke slutten på historien, men begynnelsen på en ny, mørkere fase i regionens historie.
Syrias nedstigning i kaos er et komplekst samspill mellom intern politisk svikt, eksterne geopolitiske strategier og de psykologiske konsekvensene av år med konflikt. Når nasjonen smuldrer opp, sitter vi igjen med spørsmålet: Er dette sammenbruddet det uunngåelige resultatet av historiske krefter, eller er det del av en nøye regissert prosess utført av dem som ser landet ikke som en suveren stat, men som en oppsplittet premie som skal deles og kontrolleres?
Til syvende og sist handler Syrias historie ikke bare om krig og politikk – det er historien om et folk fanget i kryssilden av krefter langt utenfor deres kontroll, med brutt vilje og knuste håp. Menneskeåndens motstandskraft kan en dag reise seg igjen, men akkurat nå fortsetter ekkoene av overgivelse å gjalle over landet.
Konklusjon: Syria som geopolitisk speilbilde
Syrias skjebne er en tragisk påminnelse om hvordan interne og eksterne faktorer sammen kan forårsake en nasjons fall. Det syriske regimets raske kollaps er ikke bare et uttrykk for militær svikt, men et dypt psykologisk sammenbrudd. Nasjonal identitet, sosiale bånd og kollektiv vilje har smuldret opp, mens folkets psykologiske struktur har gått i oppløsning. Dette sammenbruddet er ikke bare et resultat av krig, men av et samspill mellom interne politiske feilgrep og utenlandske intervensjoner.
Som Foucault påpekte, fungerer makt ofte som en usynlig hånd som former menneskers adferd uten å ty til tvang. Overgivelsen i Syria er en manifestasjon av en slik subtil kontroll – en gradvis nedbryting av troen på et system, som fører til underkastelse. Syrias tragedie er en påminnelse om at nasjoners kollaps sjelden skjer i et enkelt øyeblikk; de skjer gjennom en gradvis oppløsning av vilje, tillit og identitet.
Dette innlegget har blitt oversatt fra engelsk.
