Å fornye verdens tilnærming til reproduksjon.
I Brasil sier en 29-årig kvinne at hun ønsker barn, men opplever det som «umulig å kjøpe bolig eller leie til en overkommelig pris» i hjembyen. I Paraguay påpeker en 30-årig mann at «det å sette et barn til verden er bare ett steg. Den virkelige utfordringen er å oppdra det». I Zambia forklarer en mor at hun ikke kan få flere barn på grunn av «økonomisk ustabilitet, usikkert arbeid, uoverkommelige boligkostnader og de høye utgiftene til barnepass og utdanning».
Disse stemmene, samlet i en omfattende ny rapport fra FNs befolkningsfond (UNFPA), belyser det forskerne kaller den «virkelige fruktbarhetskrisen».
Rapporten understreker at krisen ikke dreier seg om dommedagsretorikken om «befolkningsbomber» eller «demografisk selvmord» som preger overskriftene. Den handler i stedet om reproduktiv handlefrihet – den utbredte mangelen på mulighet til å få de familiene folk faktisk ønsker.
Når ønsker møter virkelighet
Rapportens mest slående funn kommer fra en undersøkelse blant over 14 000 voksne i 14 land (Brasil, Tyskland, Ungarn, India, Indonesia, Italia, Mexico, Marokko, Nigeria, Sør-Korea, Sør-Afrika, Sverige, Thailand og USA) som til sammen representerer mer enn en tredel av verdens befolkning.
Nesten én av fem (18 prosent) mente at de ikke vil kunne få det antallet barn de ønsker. Blant dem over 50 år, som stort sett har lagt barneårene bak seg, oppga 31 prosent at de har færre barn enn de ønsket, mens 12 prosent hadde flere.
Les også: Kinesiske unge dropper ekteskap og barn – myndighetene i panikk
Særlig talende er at 13 prosent av alle respondentene både hadde opplevd en uplanlagt graviditet og en periode der de ønsket barn, men følte at de ikke kunne få dem. Det tyder på at hindringene for å stifte familie ikke bare handler om tilgang til prevensjon eller fertilitetsbehandling, men om dypere strukturelle problemer.
Hindringene er påfallende like i land med svært ulike fruktbarhetsrater. Økonomien dominerer: 39 prosent nevnte økonomiske begrensninger, 21 prosent pekte på arbeidsledighet eller usikker jobbsituasjon, og 19 prosent trakk frem boligproblemer. Helseproblemer rammet 24 prosent, mens 19 prosent sa at uro for fremtiden – klimaendringer, kriger, pandemier – påvirket deres reproduktive valg.
Politisk forvirring
Myndigheter har i stor grad oversett denne krisen og i stedet forsøkt å justere den totale fruktbarheten opp eller ned etter demografiske bekymringer. Rapporten viser at mellom 1976 og 2015 innførte stadig flere land eksplisitte fertilitetspolitikker. Mange som tidligere ønsket å redusere fødselstallene – blant annet Kina, Japan, Sør-Korea, Thailand og Tyrkia – prøver nå å fremme større familier.
Men tiltakene slår ofte feil. Romanias forbud fra 1966 mot prevensjon og abort økte fruktbarhetsraten kortvarig fra 1,87 til 3,59 barn per kvinne, men den falt raskt under tre allerede i 1970. De menneskelige kostnadene var store: Romania hadde Europas høyeste mødredødelighet, der 87 prosent skyldtes utrygge aborter, i tillegg til tusenvis av forlatte barn.
Selv tilsynelatende harmløse kampanjer kan virke mot sin hensikt. Italias «Fertility Day», med slagord som «Skjønnhet har ingen alder, fertilitet det har», ble kritisert for å være ute av takt med innbyggernes reelle behov. Sør-Koreas «fødselskart», som viste hvor kvinner i fruktbar alder bodde, ble stengt etter å ha bidratt til landets 4B-bevegelse, der deltakerne nekter å date, ha sex, gifte seg eller få barn.
Utover kjønnsdebatten
Rapporten utfordrer forestillingen om at kvinner alene er årsaken til fallende fødselstall. Også menn møter hindringer i å nå sine reproduktive mål, og ønsket om større deltakelse i barneoppdragelsen hindres ofte av arbeidskulturer og sosiale normer som fortsatt forventer at de er hovedforsørgere.
Ulikhet i husarbeid og omsorg er fortsatt sentral. Blant de spurte var kvinner nesten dobbelt så tilbøyelige som menn (13 mot 8 prosent) til å nevne partnerens manglende innsats i hjemmet og barnepass som en barriere for å få flere barn. Til tross for fremgang utfører kvinner fortsatt tre til ti ganger så mye ubetalt omsorgsarbeid som menn på verdensbasis.
Løsningen er likevel ikke å svekke kvinners myndiggjøring, slik enkelte politikere antyder. Forskning viser faktisk at partnerdannelser går ned når likestillingen stanser opp. Land med høyere offentlig støtte til familier og bedre fremgang mot likestilling – som Frankrike, Norge og Sverige – har som regel høyere fruktbarhet enn land som ligger bak.
En annen tilnærming
I stedet for å fokusere på fruktbarhetsrater anbefaler rapporten tiltak som gir reell reproduktiv handlefrihet. Det innebærer å sikre universell tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester, inkludert både prevensjon og fertilitetsbehandling. Det betyr å redusere økonomisk usikkerhet med bedre barnepass, mer rettferdige foreldrepermisjoner og boliger som unge familier har råd til.
Les også: Iran: Dramatisk nedgang i fødselstallene
Sverige tilbyr en interessant modell. En lov fra 2024 lar foreldre overføre inntil 90 dager betalt permisjon til besteforeldre eller til og med familievenner – en erkjennelse av at moderne familier trenger bredere støttenettverk. Slike tiltak viser at reproduktive valg påvirkes av hele økosystemer av støtte, ikke bare individuelle preferanser.
Rapportens mest radikale forslag er å droppe fruktbarhetsmål helt. Som den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling i 1994 slo fast, bør statlige mål «defineres i form av udekkede behov for informasjon og tjenester» snarere enn demografiske resultater.
Å måle det som betyr noe
Dette skiftet krever nye målemetoder. I stedet for å henge seg opp i samlet fruktbarhet, bør myndigheter følge med på selve handlefriheten: om folk får tilgang til nødvendige tjenester, om de føler seg i stand til å ta frie valg om familien, og om sosiale og økonomiske forhold støtter beslutningene.
Konsekvensene er store. I en tid med økende autoritærisme er reproduktive rettigheter truet i mange land. Noen regjeringer begrenser tilgang til prevensjon og abort for å presse opp fødselstallene, mens andre bruker demografisk angst til å fremme etnonasjonalisme.
UNFPA-rapporten viser en annen vei: Stol på at folk tar sine egne reproduktive valg, og skap forhold som gjør dem mulig. Som en ung aktivist uttrykte det: «Unge tenker ikke bare på sine fremtidige barn – de tenker på verden disse barna skal arve.»
Den verdenen, antyder rapporten, bør være en der det å stifte familie er et reelt valg, ikke en luksus eller en tilfeldighet.
Den virkelige fruktbarhetskrisen handler altså ikke om hvor mange barn som blir født. Den handler om å bygge samfunn der folk kan blomstre som foreldre – eller velge å ikke bli foreldre – ut fra egne håp og forutsetninger.
Det er et mål som fortjener enhver regjerings oppmerksomhet, uansett hva demografiske data måtte antyde.
