Den globale maktbalansen preges mindre av nye stormakter enn av gamle begrensninger. Skiller man ambisjoner fra gjennomføringsevne, fremstår det internasjonale systemet fortsatt som grunnleggende bipolart – men langt fra stabilt.
Det internasjonale systemet befinner seg ved et spesielt veiskille. Som Antonio Gramsci observerte i en annen periode preget av omveltning: «Den gamle verden i ferd med å dø, og den nye verden strever med å komme til verden: Nå er det monstrenes tid». Dagens globale orden viser lignende trekk. Det unipolare øyeblikket etter den kalde krigen er åpenbart over, men ingen stabil erstatning har vokst frem. Hvilke «monstre» beveger seg i dette maktvakuumet? Ukontrollert migrasjon som destabiliserer vestlige demokratier, spredning av atomvåpen i ustabile regioner, cyberkrigføring som uthuler staters suverenitet, og autoritære stater som gjør økonomisk gjensidig avhengighet til et våpen. Midt i erklæringer om amerikansk tilbakegang og en multipolar fremtid, peker bevis fra maktindikatorer, ferske politiske resultater og strukturelle realiteter mot en kontraintuitiv konklusjon. Verden forblir låst i en bipolar konkurranse mellom USA og Kina, selv om denne bipolariteten kan vise seg å være midlertidig.
Denne vurderingen krever en erkjennelse av hvor vanskelig det er å være nøytral når man analyserer sitt eget land. Amerikanske observatører ser naturlig nok USAs motstandskraft i et mer positivt lys enn Kinas sårbarhet; kinesiske analytikere gjør det motsatte. Det som følger, er et forsøk på en streng, kunnskapsbasert analyse, samtidig som disse begrensningene anerkjennes.
Vanskelig å måle
For å forstå internasjonal makt må man bevege seg bort fra inntrykksbaserte vurderinger og over til solide mål. Jennifer Linds «The Multipolar Mirage» viser til en verdifull metode. Ved å analysere historiske stormakter siden 1820 fastsetter Lind målbare terskler: Vanlige stormakter har 17–45 % av den ledende statens BNP (median 27 %) og 8–28 % av dens sammensatte BNP × BNP per innbygger-score (median 15 %).
Anvendt på dagens situasjon avslører disse målene klare realiteter. Kina ligger på 70 % av USAs BNP og 36 % på den sammensatte indikatoren – det overstiger til og med Sovjetunionens topp under den kalde krigen på 44 % av BNP og 16 % på den sammensatte scoren. Asia Power Index for 2025 bekrefter at bare Kina og USA «overstiger både de økonomiske og militære tersklene for stormaktsstatus».
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
India ligger, til tross for betydelig vekst, fortsatt under tersklene. Ashley Tellis’ «India’s Great-Power Delusions» viser at selv optimistiske anslag plasserer India bare på halvparten av Kinas BNP innen 2050, med forsvarsutgifter rundt 2,4 % av BNP, samtidig som landet står overfor mulige trusler på to fronter. Russlands BNP ligger på rundt 10 % av USAs, under stormaktstersklene til tross for atomarsenalet og krigen mot Ukraina. Japan og Tyskland, som inntil nylig var begrenset av forsvarsutgifter under 2 % av BNP, oppfyller heller ikke kriteriene.
Men metoden har begrensninger. BNP-baserte mål kan overvurdere Kinas makt dersom økonomiske tall er oppblåst, slik enkelte økonomer mistenker. Omvendt kan de undervurdere kvalitative faktorer som teknologisk innovasjon, institusjonell kvalitet eller pålitelighet i allianser. Atomarsenaler får for liten vekt, til tross for at de er sentrale for stormaktsstatus og bipolariteten under den kalde krigen. Rammeverket strever også med å vurdere Den europeiske unionens samlede økonomi på 18 billioner dollar, større enn Kinas, men uten en samlet utenrikspolitikk, samtidig som den utøver betydelig regulerings- og økonomisk makt globalt.
Amerikansk makt: reell styrke eller tvangspreget overstrekk?
Nylige hendelser viser amerikansk innflytelse, men tolkningene spriker. President Trumps tolloffensiv i februar 2025 presset frem betydelige forpliktelser. Blant annet NATOs «Haag-forpliktelse» om forsvarsutgifter på 5 % av BNP, Canadas enighet om å øke forsvarsutgiftene til 5 %, og Japans fremskyndede mål om 2 % av BNP i forsvarsutgifter innen 2025 i stedet for 2027.
Etterlevelse under press skiller seg grunnleggende fra frivillig samarbeid som styrker kollektiv makt. Emma Ashfords «Making Multipolarity Work» advarer med rette om at «aggressiv unilateralitet gjør allierte usikre på om USA er venn eller fiende».
Den nasjonale sikkerhetsstrategien under Trump fanger både USAs fortrinn og denne spenningen: «Amerika beholder verdens mest misunnelsesverdige posisjon, med verdensledende ressurser», men erkjenner samtidig at «våre eliter grovt feilvurderte Amerikas vilje til å bære globale byrder for alltid».
USAs strukturelle fortrinn fortjener anerkjennelse. Landet har verdens største økonomi (28 billioner dollar i BNP), det mest avanserte militæret (916 milliarder dollar i utgifter i 2025), den dominerende reservevalutaen (88 % av valutatransaksjoner involverer dollar ifølge Bank for International Settlements), en ledende teknologisektor og et omfattende alliansenettverk. Den forsvarsindustrielle produksjonen øker, med 40 % vekst i skipsbyggingskapasitet siden 2023 og raskere ammunisjonsproduksjon.
Samtidig øker sårbarheten. Den føderale gjelden nådde 123 % av BNP i 2025, høyere enn Kinas statlige gjeldsandel på rundt 77 % (selv om lokal gjeld øker Kinas totale nivå betydelig). Politisk polarisering har lammet lovgivende arbeid i kritiske spørsmål. Pausen i regjeringens arbeid i februar 2025, knyttet til forhandlinger om gjeldstaket, varte i tre uker og rystet finansmarkedene. Reindustrialiseringen, som tar tak i reelle strategiske sårbarheter, møter alvorlige begrensninger, blant annet mangel på arbeidskraft i industrien og prosesser for å få tillatelser som i snitt tar 4,5 år for større prosjekter.
Kinas paradoks: mektig, men sårbar
Kinas posisjon som eneste reelle motpart fremstår solid etter vanlige mål. Asia Power Index dokumenterer at Kina «fortsetter å redusere USAs fortrinn i militær kapasitet», samtidig har landets «diplomatiske innflytelse nådd et historisk toppunkt». Beijing har bygget verdens største marine målt i antall skrog (370 skip mot USAs 295), leder innen flere kritiske teknologier, blant annet 5G-infrastruktur og elbilproduksjon, og utøver enorm økonomisk innflytelse over tre kontinenter gjennom investeringer i Belte-og-vei-initiativet (BRI) på over 1 billion dollar.
Les også: De strategiske relasjonene mellom Canada og USA 🔒
Denne styrken skjuler dype sårbarheter, det Susan Shirk beskriver som paradokset om den «skjøre supermakten». I Overreach: How China Derailed Its Peaceful Rise dokumenterer Shirk hvordan «Kinas ledere ser landet som mer sårbart enn utenforstående gjør», drevet av en dyp usikkerhet om regimets legitimitet. Dette kommer til uttrykk i partiets doble mandat – å levere økonomisk vekst og nasjonalistisk tilfredsstillelse – som blir stadig vanskeligere å oppfylle.
De økonomiske fundamentene viser tegn til press. Eiendomssektoren, som utgjør rundt 30 % av BNP, er fortsatt i trøbbel, med utbyggere som misligholder anslagsvis 500–700 milliarder dollar i forpliktelser (lavere enn enkelte ofte siterte tall, men fortsatt betydelig). Ungdomsledigheten nådde 21,3 % i juni 2023 før myndighetene sluttet å publisere tallene og senere «justerte» metodene; nivået på 14,9 % midt i 2025 er fortsatt omstridt. Gjeldsanslag for lokale myndigheter varierer mellom 8 og 13 billioner dollar, avhengig av hvordan skjulte forpliktelser beregnes. Innenlandsk forbruk utgjør 54 % av BNP, mot 68 % i USA, noe som peker på strukturelle ubalanser som krever smertefulle omstillinger.
Demografien utgjør kanskje den mest uoverkommelige utfordringen. Kinas befolkning i yrkesaktiv alder nådde toppen i 2015; FNs prognoser viser en nedgang på 200 millioner innen 2050 selv med middels fruktbarhet. The Conference Board anslår gjennomsnittlig BNP-vekst på 3,5 % frem til 2030, deretter 2,5 % frem til 2040. Hvis dette slår til, og dersom USA oppnår 2–2,5 % vekst, vil Kinas økonomi fortsatt ligge bak USAs i 2050, i strid med anslagene fra forrige tiår.
Å avskrive Kina som uunngåelig på vei ned gjentar imidlertid feilene som ble gjort om Sovjetunionen, som gang på gang ble erklært døende før det faktiske sammenbruddet i 1991. Kinas fortrinn er fortsatt formidable: en lesekyndig og stadig mer kvalifisert arbeidsstyrke på 780 millioner, store kapitalbeholdninger som muliggjør videre infrastrukturinvesteringer, teknologisk kompetanse i sentrale sektorer (kvantekommunikasjon, hypersoniske systemer, praktisk bruk av kunstig intelligens) og en industrikapasitet som står for 31 % av global produksjon, mot USAs 16 %.
Beijing har vist tilpasningsevne. Etter finanskrisen i 2008 gjennomførte Kina historiens største økonomiske stimuleringspakke. Etter forstyrrelsene under covid-19 dreide myndighetene mot en strategi for «dobbel sirkulasjon» med vekt på innenlandsk forbruk. Tiltakene i eiendomssektoren i 2023–24, selv om de var ufullstendige, forhindret et systemisk sammenbrudd.
Mest avgjørende er at Kina opererer uten formelle allianser. Dette strategiske isolatet skiller landet fra Sovjetunionens Warszawapakt og USAs traktatnettverk. Russland og Nord-Korea gir begrenset støtte, mens Shanghai-organisasjonen for samarbeid (SCO) og BRICS forblir konsultative fora uten gjensidige forsvarsforpliktelser. Denne isolasjonen begrenser både Kinas evne til maktprojeksjon og fjerner allianseproblemer som ellers kunne ha splittet oppmerksomhet og ressurser.
Den multipolare luftspeilingen
Argumenter for fremvoksende multipolaritet misforstår både kapasitet og atferd. Lind påpeker at Russlands stormaktsstatus ville vært bekreftet dersom landet «hadde beseiret Ukraina og truet regional dominans over Vest-Europa, slik Sovjet gjorde under den kalde krigen». Det har Russland ikke gjort, til tross for mobilisering av over 600 000 soldater og anslagsvis over 200 000 tap. Russlands oppsving, slik Asia Power Index beskriver det, reflekterer taktiske gevinster fra kinesisk økonomisk støtte og nordkoreanske ammunisjonsleveranser, ikke gjenopprettet strukturell styrke.
India utgjør et mer sammensatt tilfelle. Tellis’ analyse i «India’s Great-Power Delusions» anerkjenner Indias reelle vekst, men påpeker at landet «har kommet til kort sammenlignet med Kinas reformperiode», med 9 % årlig vekst over fire tiår. Statsminister Narendra Modis omfavnelse av Russlands president Vladimir Putin i Delhi i desember 2025, inkludert et 36 timer langt statsbesøk med omfattende økonomiske avtaler, signaliserer Indias vilje til å bevare strategisk autonomi.
Les også: Back to the fifties: Myten om det tapte USA, fra Reagan til Trump 🔒
Likevel, som Tellis argumenterer, betyr «Indias relative svakhet, lengsel etter multipolaritet og illiberale utvikling at landet vil ha mindre global innflytelse enn det ønsker». Selv i partnerskap med Japan, som har forpliktet seg til 2 % av BNP i forsvarsutgifter og styrket Quad-samarbeidet, er kapasiteten utilstrekkelig til å balansere Kina alene. Japans BNP på 4,1 billioner dollar pluss Indias 3,9 billioner utgjør bare 44 % av Kinas 18,3 billioner, og deres samlede forsvarsutgifter på rundt 180 milliarder dollar ligger langt under Kinas anslåtte 314 milliarder (basert på mer forsiktige anslag enn offisielle kinesiske tall).
Lowy Institute bekrefter at mellommaktene forblir opptatt av innenrikspolitikk. Sørøstasiatiske stater fører sikringsstrategier som ikke reflekterer multipolar balanse, men bipolart press. Som Lind forutsier, blir mantraet «ikke tving oss til å velge» uholdbart «under bipolaritet», når «små land i en supermakts nærområde» utsettes for press.
Ashfords «Making Multipolarity Work» tar til orde for å omfavne multipolar fleksibilitet og «presse allierte til å ta en større del av forsvarsbyrden». Hun identifiserer korrekt Trump-administrasjonens bevegelser i denne retningen, men advarer mot å «ødelegge det internasjonale økonomiske systemet» gjennom ensidige tollsatser og sanksjoner. Hennes anbefaling – å bevare økonomisk åpenhet, opprettholde multilaterale institusjoner og vektlegge myk makt – uttrykker rimelige bekymringer for alliansesamhold.
Ashfords rammeverk forutsetter imidlertid at multipolaritet allerede eksisterer eller er nært forestående. Hennes påstand om at andrelinjemakter som Australia, Frankrike, Tyskland, India, Japan og Russland skaper multipolare dynamikker, blander regional innflytelse med global stormaktsstatus. Disse landene betyr mye i sine regioner; ingen av dem har i dag den samlede makten som trengs for å forme globale utfall samtidig på økonomiske, militære, teknologiske og diplomatiske områder. Den evnen forblir forbeholdt Washington og Beijing.
Kjernevåpen og den bipolare balansen
Et betydelig hull i BNP-baserte mål er kjernefysiske våpen. Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) har USA og Russland hver om lag 5 400 kjernefysiske stridshoder, hvorav henholdsvis 1 670 og 1 710 er utplassert. Kinas arsenal anslås til 500 stridshoder, og vokser raskt mot et anslått nivå på 1 000+ innen 2030, ifølge vurderinger fra det amerikanske forsvarsdepartementet. Frankrike og Storbritannia har henholdsvis 290 og 225 stridshoder hver, mens India og Pakistan har 170–180.
Kjernefysiske våpen gir uforholdsmessig stor geopolitisk tyngde. Russlands evne til å true med kjernefysisk eskalering begrenser Vestens reaksjoner på angrepene mot Ukraina. Kinas voksende arsenal kompliserer USAs utvidede avskrekkingsforpliktelser overfor Taiwan, Japan og Sør-Korea. Samtidig gir ikke kjernevåpen alene stormaktsstatus. Hvis det var tilfelle, ville Nord-Korea og Pakistan kvalifisere.
Les også: National Security Strategy 2025: USA i møte med en splittet verden🔒
Den bipolare strukturen hviler derfor på samlet makt som kombinerer økonomisk størrelse, militær kapasitet (konvensjonell og kjernefysisk), teknologisk nivå og global rekkevidde. Bare USA og Kina besitter alle disse dimensjonene. Indias kjernevåpen og voksende økonomi kan ikke veie opp for begrenset evne til maktprojeksjon og en økonomi som er en femtedel av Kinas. Russlands kjernefysiske styrker kan ikke oppveie en økonomi som er mindre enn Texas’.
Wang Huning-feilslutningen – og dens amerikanske speilbilde
Den kinesiske ideologen Wang Hunings America Against America fra 1991 forutsa USAs selvødeleggelse gjennom indre motsetninger. Ved å observere ujevn utvikling, konkurrerende politiske krefter og en åndelig krise, konkluderte Wang med at amerikansk kaos ville bli fatalt. Dette gjenspeilte marxist-leninistiske antakelser om at sentralisert kontroll forhindrer kaos, og at ideologisk samstemthet muliggjør stabilitet.
Historien har gang på gang vist at Wang tok feil. USA har stått gjennom borgerkrig, forstyrrelsene ved industrialiseringen, depresjonen, rasemessige omveltninger, Watergate, flere økonomiske kriser og vedvarende politisk uro. Hver krise utløste tilpasninger, som utvidede rettigheter for minoriteter og kvinner, teknologisk innovasjon, omstrukturering av økonomiske forhold og nye allianser.
Samtidig finner Wangs speilvendte feil – antakelsen om at amerikansk kaos varsler et endelig sammenbrudd – sitt motstykke i amerikanske antakelser om at kinesisk autoritarisme sikrer skjørhet. Begge er ideologiske projeksjoner snarere enn empirisk analyse. Autoritære regimer kan tilpasse seg; Kinas kommunistparti har vist dette gjentatte ganger. Demokratiske systemer kan stivne; USAs nåværende polarisering, institusjonelle mistillit og lovgivningsmessige lammelse kan representere ikke syklisk uro, men strukturelt forfall.
Se på parallelle sårbarheter. USA står overfor en gjeldsgrad på 123 % av BNP som begrenser handlingsrommet i finanspolitikken, politisk polarisering som hindrer sammenhengende langsiktig strategi, forfall i infrastrukturen som krever anslått 2,9 billioner dollar i investeringer, og sosial fragmentering som viser seg i synkende levealder og økende «dødsfall av fortvilelse». Kina møter på sin side en eiendomssektor med 65 billioner dollar i eiendeler mot massiv gjeld, demografisk nedgang som fjerner 100 millioner i yrkesaktiv alder innen 2050, teknologisk avhengighet innen utstyr for halvlederproduksjon, og en partilegitimitet som er knyttet til vekstrater som blir stadig vanskeligere å opprettholde.
Hvilket sett av utfordringer som er mest håndterbart, er genuint usikkert. USAs fortrinn innen innvandring (til tross for dagens restriksjoner), institusjonell tilpasningsevne og innovasjonsøkosystemer gir veier til fornyelse. Kinas fortrinn i statlig kapasitet for infrastrukturinvesteringer, gjennomføring av industripolitikk og sosial stabilitet uten politisk konkurranse gir andre veier. Å behandle fornyelse i det ene landet som sikker, eller nedgang i det andre som uunngåelig, er uttrykk for skjevhet, ikke analyse.
Bipolaritetens usikre varighet: Tre scenarier bør vurderes
For det første vedvarende bipolaritet. I dette scenariet lykkes Kina med den økonomiske omstillingen, opprettholder teknologisk konkurranseevne og viderefører militær modernisering frem mot midten av århundret. Det forutsetter at den demografiske nedgangen håndteres gjennom automatisering og kunstig intelligens, at veksten rebalanseres mot forbruk, og at innovasjon opprettholdes til tross for Xi Jinpings skjerpede kontroll. Samtidig må USA håndtere egen gjeldskrise, infrastrukturbehov og politisk dysfunksjon, samtidig som teknologiske fortrinn opprettholdes. Begge landene kjemper seg gjennom, uten at noen får et avgjørende overtak.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
For det andre fornyet amerikansk unipolaritet. I dette scenariet faller kinesisk vekst under kritiske terskler idet eiendomskrisen sprer seg til bredere finansiell ustabilitet, den demografiske nedgangen overvelder produktivitetsgevinster, og autoritære kontrolltiltak kveler innovasjon. Samtidig lykkes en amerikansk industrigjenreisning, teknologiske fortrinn innen kunstig intelligens og kvantedatabehandling forsterkes, og byrdefordeling i allianser blir reell. Lowy Institutes funn om at amerikansk makt har falt til sitt laveste nivå siden indeksen ble etablert i 2018, representerer da et bunnpunkt, ikke en irreversibel nedgang. Kina faller under tersklene for stormaktsstatus innen 2040.
For det tredje en begrenset multipolaritet. I dette scenariet opprettholder India 6–7 % vekst frem mot 2050, Europa oppnår reell strategisk autonomi gjennom finanspolitisk integrasjon og utvidet forsvarssamarbeid, og Japans remilitarisering fortsetter. Kina stabiliserer økonomien på 3–4 % vekst, beholder stormaktsstatus, men taper relativ posisjon til USA. Flere makter passerer tersklene for stormaktsstatus, selv om ingen matcher USAs helhetlige styrke.
Dagens bevis tyder på at bipolariteten består på mellomlang sikt (10–15 år), men møter press fra begge supermaktenes indre motsetninger. Kinas utfordringer fremstår mer umiddelbart truende: eiendomsboblen utgjør en større andel av BNP, den demografiske nedgangen er irreversibel uten massiv innvandring (politisk lite sannsynlig), og Xis konsolidering av personlig makt fjerner mekanismer for feilretting. Samtidig er USAs utfordringer, selv om de er av annen art, alvorlige: gjeldens bærekraft krever enten skatteøkninger eller utgiftskutt, begge politisk giftige; polarisering hindrer langsiktig strategisk planlegging; og industrigjenreisning møter inngrodde ulemper i arbeidskostnader og reguleringsmiljø.
Allianseasymmetrier og realiteter i byrdefordeling
Trumps nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) slår fast at allierte må «ta hovedansvaret for sine regioner» og bidra «langt mer til vårt kollektive forsvar». Dette er en nødvendig justering av uholdbare ordninger. USA brukte 3,5 % av BNP (916 milliarder dollar) på forsvar i 2025; NATOs europeiske medlemmer lå i snitt på 2,1 %, Japan brukte 1,6 % (stigende mot 2 % innen 2027), og Sør-Korea 2,8 %.
Likevel er gapet mellom retorikk om byrdefordeling og virkelighet stort. Tysklands løfte om å nå 2 % innen 2025 ble innfridd kun gjennom regnskapsmessige justeringer, blant annet pensjonsbidrag og infrastrukturutgifter som ikke direkte styrker militær kapasitet. Frankrike økte utgiftene noe, men prioriterer kostbar kjernefysisk modernisering fremfor konvensjonelle styrker som er nyttige for territorialt forsvar. Italia og Spania forblir under 1,5 % til tross for gjentatte forpliktelser.
Japans tilfelle illustrerer begrensningene. Tokyos grunnlov, selv etter nytolkning, begrenser militære operasjoner til selvforsvar. Folkeopinionen er fortsatt skeptisk til utvidede militære roller, til tross for opplevde økte trusler fra Kina. Å nå 3 % av BNP vil kreve et forsvarsbudsjett på om lag 123 milliarder dollar, en betydelig økning fra dagens 55 milliarder, men likevel utilstrekkelig for et selvstendig forsvar mot Kinas militærbudsjett på 292+ milliarder dollar og 2,35 millioner aktive soldater, mot Japans 247 000.
Reell byrdefordeling som muliggjør reduserte amerikanske forpliktelser møter strukturelle hindringer. For å illustrere: kollektive handlingsproblemer blant allierte, innenrikspolitiske begrensninger, tiår med kapasitetsgap og fallende forsvarsindustriell kapasitet. Europas produksjon av artilleriammunisjon nådde i 2023 bare 300 000 skudd årlig, mot Russlands 3 millioner, noe som viser gapet mellom løfter og evne. Selv med høyere utgifter mangler Europa integrerte kommandostrukturer, samvirkende systemer og strategisk kultur for selvstendig handling.
Les også: Stormaktsduellen om Taiwan: Er en konflikt uunngåelig? 🔒
Mer grunnleggende kan NSS’ antakelse om at allierte «ser at det er i deres interesse at USA også forblir rikt og handlekraftig» vise seg optimistisk. Allierte drar nytte av amerikanske sikkerhetsgarantier samtidig som de gratispassasjerer på forsvarsutgifter, noe som gir rom for høyere velferdsutgifter og større politisk popularitet for egne ledere. Å endre dette regnestykket krever troverdige amerikanske trusler om å trekke tilbake beskyttelse. Nettopp dette undergraver alliansenes pålitelighet og oppmuntrer motstandere.
Indias begrensede fremvekst
Modis mottakelse av Putin i desember 2025 under hans 36 timer lange statsbesøk, økonomiske avtaler til 15 milliarder dollar og samordnede militærøvelser, illustrerer Indias vilje til å bevare strategisk autonomi. Likevel, som Tellis påpeker, vil «Indias manglende evne til å matche Kina i fremtiden, samt landets forpliktelse til multipolaritet, som i bunn og grunn strider mot amerikanske interesser, være dypt ubeleilig for USA».
Til ulempe for dem i New Delhi som ser India som den neste supermakten, møter Indias samlede makt flere begrensninger. Forsvarsmoderniseringen henger etter. India opererer rundt 18 operative ubåter mot den kinesiske marinens (PLAN) 73; luftforsvaret stiller med 2 229 kampfly mot det kinesiske luftforsvarets (PLAAF) 3 309; og forsvarsproduksjonen er fortsatt sterkt importavhengig, med 60 % av utstyret hentet fra utlandet. Økonomisk integrasjon med Kina ble dypere selv om grensetvister ulmet, med bilateral handel på 136 milliarder dollar i 2024, til tross for boikottkampanjer.
Enda mer bekymringsfullt er at Indias demokratiske legitimitet svekkes nettopp når felles verdier kunne forankret et partnerskap mellom USA og India. Tellis viser til en «bevisst uthuling av grunnleggende normer knyttet til tilhørighet, og gjennom politisering av tidligere nøytrale institusjoner» under Modis Bharatiya Janata Party. Freedom House nedgraderte India fra «Fritt» til «Delvis fritt» i 2021, med henvisning til restriksjoner på sivilsamfunnet, pressefriheten og religiøse minoriteter.
Hvis både USA og India beveger seg i illiberal retning – der Trumps angrep på pressefrihet, domstolenes uavhengighet og valgordningens integritet speiler Modis autoritære dreining – mister partnerskapet sitt ideologiske fundament og blir rent transaksjonelt. Transaksjonelle partnerskap er skjøre under press, slik historiske eksempler fra USA–Iran (før 1979) til USA–Pakistan gjentatte ganger viser.
Interregnumets monstre
Gramscis monstre som oppstår i interregnum mellom ulike ordener, fortjener å presiseres.
Dagens monstre omfatter blant annet ukontrollert migrasjon, kjernefysisk spredning, teknologiske omveltninger, økonomisk våpenbruk og klimainstabilitet.
Når det gjelder ukontrollert migrasjon, var over 108 millioner mennesker globalt tvangsfordrevet per 2024, ifølge UNHCR. Klimaendringer kan i tillegg fordrive over 200 millioner innen 2050. Dette gir næring til populisme, belaster asylsystemene og undergraver demokratiske institusjoner.
Les også: Etter håndtrykket: Hva Putins India-besøk signaliserer til en splittet verden 🔒
Kjernefysisk spredning fortsetter derimot uten stans. For eksempel nådde Irans urananrikning 60 prosent renhet i 2024. Dette er et kort teknisk steg fra våpenkvalitet på 90 prosent. Nord-Koreas arsenal har vokst til anslagsvis 30–40 våpen. Avskrekkingens stabilitet svekkes etter hvert som flere aktører tilegner seg slike kapasiteter. Kinas forpliktelse til å utvide sitt kjernefysiske arsenal og USAs tilbaketrekning fra INF-avtalen (Intermediate Range Nuclear Forces) varsler begge dårlig nytt for å temme Gramscis kjernefysiske monster.
Teknologiske omveltninger, og deres potensielt gjennomgripende innvirkning på samfunn verden over, er både kraftfulle og bekymringsfulle. Utviklingen av kunstig intelligens går videre uten internasjonale styringsrammer. Deepfake-teknologi undergraver informasjonsøkosystemer. Kvantedatamaskiner truer dagens krypteringsstandarder. Bioteknologi åpner for muligheten for konstruerte pandemier.
Monsteret økonomisk våpenbruk har i økende grad blitt et foretrukket virkemiddel for stormakter, inkludert USA og Kina. For eksempel brukes sanksjoner stadig oftere av store makter (USA, Kina, Russland, EU) og bidrar til å splitte en allerede fragmentert global økonomi.
Sist, men ikke minst, akselererer klimainstabiliteten utover tilpasningskapasiteten i sårbare regioner, og kan utløse sammenfallende kriser knyttet til matsikkerhet, vannkonflikter og massedrivning.
Disse utfordringene krever kollektiv handling, noe som er vanskelig under bipolaritetens nullsumlogikk. Erfaringer fra den kalde krigen, som Prøvestansavtalen, Ikke-spredningsavtalen og ulike rustningskontrollavtaler, oppsto først etter farlige kriser som viste gjensidig sårbarhet. Dagens dynamikk mellom USA og Kina viser begrenset samarbeid: klimadialoger er sporadiske, rustningskontrollforhandlinger fraværende, og styring av teknologi mangler utover ensidige eksportkontroller.
Konklusjon: Å navigere i en usikker bipolaritet
Det internasjonale systemet viser en bipolar struktur målt med strenge kriterier, samtidig som mellommakter har multipolare ambisjoner og begge supermaktene sliter med indre sårbarheter. Denne kombinasjonen av bipolare kapasiteter, multipolar motstand og dobbel skjørhet skaper enestående dynamikker som krever strategier som verken ensidig gjeninnfører unipolart herredømme eller for tidlig tilpasser seg multipolaritet.
For USA betyr dette å akseptere bipolaritet, samtidig som landet posisjonerer seg for mulig unipolaritet dersom kinesiske utfordringer overstiger evnen til tilpasning. Trumps nasjonale sikkerhetsstrategis vekt på reindustrialisering, teknologisk dominans og byrdefordeling i allianser gjenspeiler riktige prioriteringer. Utfallet avgjøres imidlertid av gjennomføringen. Tollsatsene kan stimulere innenlandsk produksjon eller bare øke kostnadene; allierte kan reelt styrke sine kapasiteter eller nøye seg med symbolsk etterlevelse; reindustrialisering kan lykkes eller strandes på strukturelle hindringer.
For Kina skaper bipolariteten eksistensielt press. Shirk sin tese om «den skjøre supermakten» antyder at Beijings offensivitet springer ut av usikkerhet, ved at «partiets legitimitet hviler på å levere økonomisk vekst og nasjonalistisk tilfredsstillelse, et dobbelt mandat som blir stadig vanskeligere å oppfylle». Økonomisk nedgang truer vekstpilaren, mens nasjonalistiske forpliktelser (gjenforening med Taiwan, regional dominans) innebærer risiko for konflikter Kina kanskje ikke vinner, noe som truer den nasjonalistiske pilaren.
Les også: Toje om EU og realpolitikkens brutale retur: – Europa vil gradvis bli mer mørkeblått og kaotisk 🔒
For mellommakter begrenser den bipolare virkeligheten handlefriheten, til tross for multipolare ambisjoner. Indias strategiske autonomi, prisverdig i prinsippet, kan vise seg uholdbar i praksis dersom landet tvinges til å velge mellom kinesisk regional dominans og amerikansk partnerskap. Europas strategiske autonomi møter tilsvarende press. Økonomisk gjensidig avhengighet av Kina, sikkerhetsavhengighet av USA og indre splittelser hindrer sammenhengende uavhengig handling.
Løsningen på interregnumet er fortsatt usikker. Wang Hunings spådom om amerikansk selvødeleggelse reflekterte en autoritær manglende forståelse for demokratisk motstandskraft og fornyelsesevne. Samtidig begår amerikanske observatører den samme feilen fra motsatt side når de antar uunngåelig kinesisk skjørhet. Begge supermaktene står overfor reelle kriser som tester deres evne til tilpasning. Begge besitter betydelige styrker og alvorlige svakheter.
Det som fremstår som sikkert, er at den multipolare verden mange forutser og noen ønsker, fortsatt ligger langt fremme. To land besitter helhetlige stormaktskapasiteter. To land driver global økonomisk vekst, teknologisk innovasjon og militær konkurranse. Forholdet mellom to land vil avgjøre krig og fred, velstand og fattigdom, for milliarder av mennesker i tiårene som kommer. Om denne bipolariteten stivner til langvarig rivalisering, bryter sammen i fornyet amerikansk dominans, eller utvikler seg til reell multipolaritet, avhenger av valg tatt i Washington og Beijing, samt av strukturelle krefter ingen av dem fullt ut kontrollerer. Interregnumet vedvarer, og dets monstre blir stadig mer truende mens vi venter på den nye ordenens fødsel.
Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
