Utenlandske investeringer i Øst-Europa tørker inn.
Romansen mellom vestlig kapital og øst-europeisk arbeidskraft ser ut til å kjølne. Direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa falt med en fjerdedel i 2024 – fra rundt 100 milliarder euro til litt over 75 milliarder euro, ifølge ferske tall fra Vienna Institute for International Economic Studies (wiiw).
Det er en påminnelse om at selv de mest langvarige økonomiske forhold før eller siden surner.
Nedgangen er særlig markant fordi den rammer bredt. Polen, som tidligere ble sett på som et forbilde for postkommunistisk omstilling, opplevde et fall i FDI på hele 48 prosent. Selv Romania, som i årevis har forsøkt å lokke til seg utenlandske investorer med lave lønninger og EU-medlemskap, skuffet med en nedgang på 15 prosent.
Mønsteret går igjen blant EU-landene i regionen, som samlet hadde en nedgang på 24 prosent. Ukrainas fall på 26 prosent er nesten forventet, med tanke på den pågående krigen tett innpå landets grenser.
Det finnes likevel noen lyspunkter. Slovakia klarte å tiltrekke seg ti ganger så mye investeringer som året før – mye takket være enkelte storsatsinger, særlig kinesiske prosjekter innen elbil- og batteriproduksjon.
Ungarn, Kroatia, Tsjekkia og Litauen hadde også vekst, men dette skyldes i stor grad enkeltprosjekter som forskjønner statistikken. De seks landene på Vest-Balkan, med Serbia og Nord-Makedonia i spissen, gikk mot strømmen med en økning på 17,4 prosent. Det samme gjorde Tyrkia, med en vekst på 5,5 prosent.
Når trærne ikke vokser inn i himmelen
Årsakene til investeringssvikten er nedslående, men velkjente. Den tyske industriens tilbakegang har tydelig dempet interessen for å ekspandere østover, og usikkerheten rundt en eventuell ny presidentperiode for Donald Trump har gjort investorer urolige.
– Krisen i tysk industri og usikkerheten rundt Donald Trumps mulige andre presidentperiode hadde åpenbart stor innvirkning på regionen i fjor, sier Olga Pindyuk, økonom ved wiiw.
Les også: Økonomi i fokus: Polen
Den tyske tilbakegangen er særlig tydelig. Tyske investeringsløfter falt med nesten 50 prosent fra andre kvartal 2024 til første kvartal 2025 sammenlignet med året før – fra 10,6 milliarder euro til bare 5,4 milliarder. Antall kunngjorte prosjekter gikk ned med 21 prosent. Østerrikske investorer, som tradisjonelt har vært aktive i øst, har også blitt mer forsiktige – med nedgang i prosjekter fra 49 til 34.
Kina er fortsatt den største investoren i nye prosjekter i regionen, til tross for at også deres investeringer nesten ble halvert. Med rundt 11,2 milliarder euro i lovede investeringer, ser kinesiske selskaper fortsatt på Øst-Europa som en produksjonsbase – selv om dette bare utgjør litt over én prosent av de samlede utenlandske direkte investeringene i regionen.
Som Pindyuk tørt bemerker: – Den kraftige nedgangen i kinesiske investeringsløfter viser at selv i Øst-Europa vokser ikke Kinas trær inn i himmelen.
Verkstedmodellen rakner
Enda mer urovekkende enn den midlertidige nedgangen i investeringene, er det den sier om regionens langsiktige utvikling. Tallene tyder på at Øst-Europas vekstmodell – å tiltrekke seg utenlandske produsenter på jakt etter billig og dyktig arbeidskraft – nærmer seg et metningspunkt.
Andelen FDI målt mot BNP har falt i mange land siden 2019, selv om økonomiene har vokst. Dette tyder på et grunnleggende skifte bort fra «den utvidede arbeidsbenken» som har vært grunnlaget for regionens velstand i tre tiår. Land som har bygget sin suksess på å montere tyske biler og østerriksk maskineri, opplever nå at forbindelsen til de gamle samarbeidspartnerne svekkes.
Bilindustrien, tidligere selve juvelen i Øst-Europas produksjonssektor, illustrerer utfordringen. Når bransjen omstilles til elbiler og de globale forsyningskjedene endres, svekkes regionens fortrinn.
Billig arbeidskraft holder ikke lenger når roboter kan gjøre jobben billigere, og når geopolitisk uro gjør leveringssikkerhet viktigere enn lav pris.
Dystre signaler for nye etableringer
Fremtidsutsiktene er enda mørkere. Antall grønne investeringer i første kvartal 2025 er på det laveste nivået på fem år. Både antall nye prosjekter (ned 26 prosent fra samme periode i 2024) og investert kapital (ned 55 prosent) er på sitt laveste siden pandemiens tidlige fase. Det antyder at utenlandske investorer har enda mindre tillit til regionen nå enn under covid-sjokket eller da Russland invaderte Ukraina.
Les også: Økonomi i fokus: Ungarn
Geografien for nye investeringer forteller også sitt. Polen har blitt Kinas favorittdestinasjon, og mottok 12 av 65 kinesiske nyetableringer det siste året – dobbelt så mange som året før. Men når det gjelder hvor kapitalen faktisk havner, går hoveddelen til Tyrkia (34 prosent) og Kasakhstan (26 prosent), mens Polen bare står for 3 prosent.
Det virker som om kinesiske selskaper verdsetter Polens infrastruktur og EU-tilgang – men foretrekker å satse stort andre steder.
Hva kommer etter arbeidsbenken?
Konsekvensene stikker dypere enn kvartalstallene. Øst-Europa må stille det grunnleggende spørsmålet: Hva kommer etter den utvidede arbeidsbenken? Forskerne ved Vienna Institute hevder overbevisende at regionen må dreie satsingen mot utdanning, forskning og utvikling – og en «gjennomtenkt og skreddersydd industripolitikk».
Med andre ord: Øst-Europa må slutte å være et sted der ting bare monteres, og begynne å bli et sted der de utvikles.
Denne overgangen vil ikke bli smertefri. Å klatre i verdikjeden krever langsiktige investeringer, kompetente arbeidere og institusjonell kapasitet – noe som ikke kan importeres over natten. Det krever også et nytt forhold til utenlandske investorer – basert på partnerskap, ikke bare prisforskjeller.
Regionens politikere bør ta advarselen på alvor. Gullalderen for enkel vekst gjennom FDI ser ut til å være over – enten de liker det eller ikke. Spørsmålet er om Øst-Europa vil klare overgangen til en ny økonomisk modell, eller bli sittende fast i middelinntektsfellen mens kapitalen leter etter billigere produksjonsland.
Den utvidede arbeidsbenken har gjort nytten sin i tre tiår – løftet millioner ut av postkommunistisk fattigdom og koblet regionen til globale verdikjeder. Men verksteder, hvor velorganiserte de enn er, blir til slutt utdaterte. Øst-Europas utfordring nå er å vise at det kan bli noe mer.
Finansprofessor på Peking University: – Overinvesteringer leder Kina mot økonomisk ruin 🔒
