Abonnementsøkonomien blomstrer, men effektiviteten gjør det ikke.
Abonnementsøkonomien opplever en spektakulær vekst, og de globale inntektene er ventet å nå 2,1 billioner amerikanske dollar innen 2034.
Likevel skjuler denne veksten en ineffektivitet: den samme oppsplittingen som gir forbrukerne valgfrihet, ser ut til å hemme de produktivitetsgevinstene den digitale transformasjonen skulle gi.
Fra Warszawa til Praha ser fremvoksende europeiske markeder dette paradokset når tradisjonelle bransjer splittes opp i utallige abonnementstilbud.
Oppsplittingens imperativ
Bransjer fragmenterer i høyt tempo. Der forbrukerne tidligere kjøpte pakkede tjenester – et avisabonnement som omfattet sport, politikk og rubrikkannonser – velger de nå mellom hundrevis av spesialiserte tilbud.
Europeiske abonnenter har i gjennomsnitt 3,2 abonnementer hver, mot 4,5 i USA, men lysten på flere er fortsatt sterk.
Dette strekker seg langt utover mediebransjen. Polske programvareselskaper illustrerer trenden. Booksy, som startet som et programvareutviklingsfirma i Warszawa, har utviklet seg til en spesialisert SaaS‑plattform for skjønnhetssalonger – et smalt utsnitt av det som tidligere var samlet forretningsstyringsprogramvare.
DemoBoost retter seg på sin side utelukkende mot produktdemonstrasjoner, mens Doctor.One tilbyr virtuelle konsultasjoner gjennom abonnementsbasert helsetjeneste.
Produktivitetsparadokset oppstår
Denne fragmenteringen skaper det økonomer kaller produktivitetsparadokset – når teknologiske fremskritt ikke gir målbare produktivitetsgevinster.
Les også: Lov eller lobby? «Stabilvalutakrigen» bak MiCA og jakten på finansiell innflytelse 🔒
Paradokset ble først identifisert av Nobelprisvinner Robert Solow i 1987, da han bemerket at datamaskiner var «overalt, bortsett fra i produktivitetsstatistikken». Nå har det dukket opp igjen i abonnementstiden.
Mekanismen er uheldig. Når bedrifter går fra integrerte løsninger til en rekke abonnementstjenester, oppstår det abonnementsoverbelastning.
Bedrifter bruker nå i snitt 130 SaaS‑applikasjoner, mange av dem overlappende mellom avdelinger. Tiden som spares med enkeltapplikasjoner, går tapt på å håndtere mange abonnementer, faktureringssykluser og integrasjoner.
Økonomien i fragmentering
Veksten i abonnementsøkonomien skjuler grunnleggende økonomiske spenninger. Selv om globale abonnementsinntekter ventes å nå 1,5 billioner amerikanske dollar i år, skaper modellen vinner‑tar‑alt‑dynamikker som konsentrerer verdien i plattformer snarere enn i enkelttjenester.
Netflix tilegner seg mer verdi enn innholdsskaperne den er vert for; abonnementshåndteringsplattformer som Chargebee tjener på kompleksiteten oppsplittingen skaper.
Denne konsentrasjonen er spesielt tydelig i fremvoksende markeder. Polske strømmetjenester møter samme utfordring som amerikanske – konkurranse fra globale plattformer samtidig som de må håndtere oppsplittet lokalt innhold. Resultatet er en priskrig nedover, med gjennomsnittlig månedlig frafall på digitale abonnementer på 4,1 prosent.
Produktivitetsfellen
Paradokset forsterkes når man ser på moderne arbeidsliv. Kunnskapsarbeidere bruker stadig mer tid på å administrere abonnementsporteføljer i stedet for å skape verdier. Europeisk forskning viser at 46 prosent av abonnenter irriterer seg over å måtte håndtere flere abonnementer på ulike plattformer.
Denne friksjonen blir til tapt produktivitet – det stikk motsatte av hva digital transformasjon lovet.
Fellen er særlig merkbar for små bedrifter i Sentral‑Europa. En typisk tsjekkisk produksjonsbedrift kan abonnere på separate tjenester for regnskap, lagerstyring, kundekontakt og kommunikasjon. Hver av dem krever oppstart, opplæring og vedlikehold.
Den mentale belastningen ved å styre disse systemene overstiger ofte gevinstene de gir.
Konsolideringssvaret
Noen selskaper kommer seg ut av paradokset ved å bunte tjenestene sammen igjen. Europeiske teleselskaper posisjonerer seg som samlere, og 38 prosent av abonnenter sier de er villige til å betale høyere mobilregninger for innholdsabonnementer i pakke. Microsofts Office 365 viser hvordan omfattende plattformer kan hente ut verdier som fragmenterte løsninger ikke klarer.
Men tilbunting møter motstand. Forbrukeratferden har beveget seg mot personalisering og valgfrihet. Polske forbrukere, som har opplevd effektiviteten i målrettede løsninger, vegrer seg for å gå tilbake til én‑størrelse‑passer‑alle‑tilnærmingen. Utfordringen er å lage plattformer som tilbyr bredde uten å ofre spesialiseringen som gjorde oppsplittingen tiltrekkende.
Måleproblemet
En del av produktivitetsparadokset skyldes måleproblemer. Tradisjonelle målemetoder fanger ikke opp de kvalitative forbedringene abonnementstjenestene gir.
Når et rumensk logistikkselskap går fra evigvarende programvarelisenser til abonnementsbasert flåtestyring, kan de månedlige kostnadene se høyere ut til tross for bedre funksjonalitet og lavere vedlikehold.
Les også: Har blokkjede allerede blitt SWIFT 2.0? 🔒
Tidligere McKinsey‑forskning antyder at digitalisering kan gi produktivitetsgevinster på to prosent årlig frem til 2028, hvorav 60 prosent kommer fra digitale teknologier. Disse gevinstene kan imidlertid bli skjult av merkostnadene ved å administrere stadig mer komplekse teknologiplattformer.
Veien videre
Den store oppsplittingen gir både muligheter og risiko for fremvoksende europeiske markeder. Land som Polen, med sterke programvareferdigheter, er godt posisjonert til å lage integrasjonsverktøy som løser produktivitetsparadokset. Nøkkelen er å bygge plattformer som bevarer spesialiseringens fordeler samtidig som administrasjonsbyrden reduseres.
Abonnementsøkonomiens utvikling tyder på at dagens fragmentering kan være midlertidig snarere enn permanent. Etter hvert som kunstig intelligens og automatisering reduserer friksjonen ved å håndtere mange abonnementer, kan produktivitetsgevinstene fra oppsplitting endelig materialiseres.
Fornyelsestvangen
Abonnementsmodeller krever en grunnleggende nytenkning av driften, ikke bare endringer i faktureringen. De mest vellykkede selskapene vil enten beherske integrasjon eller plassere seg som uunnværlige knutepunkter i det fragmenterte økosystemet.
Produktivitetsparadokset er ikke permanent – det viser bare at den digitale transformasjonen ikke er fullført. Etter hvert som fremvoksende europeiske markeder fortsetter å ta i bruk abonnementsløsninger, vil de selskapene som lykkes, være dem som løser paradokset, ikke dem som bare lever med det.
Oppsplittingen vi ser nå, er i realiteten bare første steg mot en ny og mer omfattende integrasjon.
