På seks tiår har Marokko gjennom systematiske språk- og kulturtiltak gått fra å være overveiende berberspråklig til å fremstå som en entydig arabisk stat.
Tiltakene har gitt politisk integrasjon og regional innflytelse – men også marginalisering av landets urfolk, skriver Jalal Nali i Atalayar. Nali er en flerspråklig forfatter og ekspert på offentlig diplomati og kommunikasjon, kjent for sine akademiske bidrag innen ledelse, sikkerhet og konseptet «Convergent Diplomacy».
Fra berberdominans til arabisk statsidentitet
I store deler av 1900-tallet var berberspråk dominerende på landsbygda, mens arabisk ble brukt i byene og i religiøse miljøer. Den franske folketellingen i 1936 anslo at 60–70 prosent av befolkningen hadde berberspråk som morsmål. I dag er andelen under 20 prosent.
Historisk har berberdynastiene Almoravidene, Almohadene og Marinidene preget Marokko både politisk og kulturelt. Men i nasjonsbyggingen etter uavhengigheten i 1956 ble denne arven gradvis tonet ned. Istiqlal-partiet definerte Marokko som en del av det «arabiske Maghreb», og språkpolitikken ble tilpasset panarabiske idealer.
Skole, medier og administrasjon som verktøy
Arabisk ble gjort til obligatorisk undervisningsspråk i alle fag unntatt fremmedspråk. Bruk av Amazigh i klasserommet ble forbudt, noe som førte til høyere frafall blant barn med berberspråk som morsmål. I mediene ble arabisk dominant gjennom statlige kvoter, mens den første statlige TV-kanalen på Amazigh først kom i 2006 – med begrenset mandat.
I forvaltningen ble arabisk enerådende gjennom et dekret i 1965 som påbød bruk av språket i all offisiell kommunikasjon. For mange landsbyboere med svak arabiskkompetanse ble dette en barriere mot å delta i samfunnslivet.
Les også: Marokko: Europas viktigste allierte i Nord-Afrika
Politisk orientering og symbolske tiltak
Avvisningen av Marokkos søknad om EF-medlemskap i 1987 styrket orienteringen mot den arabiske verden. Landet knyttet tettere bånd til Gulfstatene, fikk tilgang til arbeidsmigrasjon og støtte i arabiske toppmøter.
I 2003 ble Tifinagh-alfabetet offisielt innført for Amazigh-språket. Tiltaket ble presentert som en gjenreisning av urfolkets kultur, men kritikere mener det bidro til å isolere marokkanske berbere fra Algerie, som bruker latinsk skrift.
Anerkjennelse uten gjennomslag
Grunnloven av 2011 ga Amazigh status som nasjonalt språk, og det kongelige instituttet IRCAM ble opprettet med stor økonomisk støtte. Likevel viser tall at kun 1,5 prosent av befolkningen kan lese og skrive Amazigh, mens over 99 prosent behersker arabisk skrift.
I Casablanca-Settat-regionen, landets største urbane område, er bare 3,6 prosent berberspråklige. Den språklige nedgangen har vært markant også i rurale områder.
En vellykket transformasjon – med en kostnad
Marokkos arabiseringspolitikk trekkes frem som et av de mest vellykkede kulturpolitiske prosjektene i den postkoloniale verden. Den har gitt landet en tydelig arabisk identitet og styrket dets posisjon i den arabiske liga.
Samtidig har prosessen marginalisert Amazigh-befolkningen, som historisk har spilt en avgjørende rolle i å bygge opp landets kultur og politiske strukturer. Forskere advarer om at undertrykkelse av denne delen av historien kan svekke nasjonal identitet og skape varige sosiale skiller.
