Pentagon har gjort opp regningen – Europa må slutte å skylde på USA og se seg selv i speilet.
Denne kommentaren er skrevet med ett eneste dokument som premiss: Pentagons National Defense Strategy 2026. Ikke europeiske medieoppslag. Ikke politiske reaksjoner. Ikke ønsketenkning. Men det amerikanske forsvarsdepartementets egne formuleringer slik de faktisk står svart på hvitt.
Det er avgjørende å være tydelig på dette, for det som nå skjer, er ikke et stemningsskifte. Det er ikke et retorisk signal. Det er et strategisk oppgjør – og Europa liker ikke det bildet som tegnes.
Pentagon sier uten diplomatiske omsvøp, at en epoke er over. En epoke der USA bar hovedbyrden for europeisk sikkerhet, mens Europa prioriterte alt mulig annet. Reaksjonen i Europa har vært forutsigbar: Indignasjon, moralsk forargelse og et nytt forsøk på å gjøre USA til den store stygge ulven.
Men dette er feil adresse.
Hvis noen har sviktet, er det på tide å se seg selv i speilet.
Gratispassasjeren – Pentagons egen diagnose
Pentagon legger selv diagnosen, og den er nådeløs i sin enkelhet:
“Allies have been content to let us subsidize their defense.”
(National Defense Strategy 2026, p. 21)
Dette er ikke en europeisk selvpisking. Det er ikke en norsk kommentators spissformulering. Det er Pentagons egen vurdering etter tiår med erfaring.
Ordet content er sentralt. Ikke «tvunget». Ikke «presset». Men fornøyd. Europa har vært komfortabel med å la USA betale. Komfort er nøkkelordet her. For dette handler ikke om uvitenhet. Det handler om valg.
Les også: National Security Strategy 2025: USA i møte med en splittet verden🔒
I stedet for å bruke politisk kapital på forsvar, utholdenhet og industriell kapasitet, har Europa brukt den på symboler, detaljer og administrasjon. Plastkorker. Bananstørrelser. Agurkkrumning. Endeløse reguleringer som gir en følelse av kontroll – men som ikke beskytter én eneste grense.
Pentagon konstaterer konsekvensen, igjen helt eksplisitt:
“If our allies had made adequate investments in their defense capabilities over the past decades, we would be in a far less dangerous situation today.”
(National Defense Strategy 2026, p. 21)
Dette er et politisk domsutsagn. Ikke moralsk, men strategisk. Europa er ikke der vi er i dag på grunn av uflaks. Vi er her på grunn av prioriteringer.
Europa sov – fordi det var behagelig
Det må sies tydelig: Europa sov ikke fordi verden var trygg. Europa sov fordi USA sto vakt.
Den amerikanske atomparaplyen, amerikansk etterretning, amerikansk logistikk og amerikansk militærindustri gjorde det mulig for europeiske ledere å fortelle sine velgere at krig var noe historisk, noe foreldet, noe andre drev med. Det var en behagelig fortelling. Og den ble politisk belønnet.
Forsvar er alltid upopulært før det er for sent. Ammunisjonslagre gir ikke stemmer. Luftvern er ikke Instagram-vennlig. Militær utholdenhet gir ikke applaus i Brussel. Plastkorker gjør det.
Pentagon sier ikke dette eksplisitt. Men dokumentet er gjennomsyret av denne erkjennelsen: Europa har hatt råd, men manglet vilje.
USA er ikke den store stygge ulven
Likevel er det USA som nå får skylden. Igjen. Når Pentagon sier at amerikanske interesser må prioriteres, tolkes det i Europa som egoisme. Som isolasjonisme. Som svik.
Pentagon bruker selv ordene:
“Out with utopian idealism; in with hardnosed realism.”
(National Defense Strategy 2026, p. 14)
Dette er ikke en fornærmelse. Det er en realitetsbeskrivelse.
USA gjør det stormakter alltid har gjort når verden blir farligere: De prioriterer egen sikkerhet, egen industri og egen befolkning. Det er ikke umoralsk. Det er ansvarlig.
Å reagere med anti-amerikanisme er å slippe unna den eneste diskusjonen som betyr noe: Hva burde vi selv ha gjort annerledes?
«Critical but more limited support» – Europas nye normal
Den viktigste setningen i hele dokumentet – den som burde henge på veggen i hvert europeisk regjeringskontor – er denne:
“Allies will take the lead in addressing threats that are less severe for us but more severe for them, with critical but more limited U.S. support.”
(National Defense Strategy 2026, p. 12)
Og mer presist om Europa:
“NATO Allies are strongly positioned to take primary responsibility for conventional defense of Europe, with critical but more limited U.S. support.”
(National Defense Strategy 2026, p. 19)
Dette er ikke diplomati. Dette er planlegging.
USA sier ikke at de forsvinner. De sier at de ikke lenger er fundamentet. De vil være avgjørende – men ikke tilstrekkelig alene. Europa må planlegge for en virkelighet der amerikansk overkapasitet ikke automatisk fyller hullene vi selv har valgt å la stå åpne.
Pentagon tar selvkritikk – Europa kan ikke spille offer
Et avgjørende poeng som ofte overses, er at Pentagon også erkjenner amerikansk medansvar:
“U.S. policymakers encouraged this dependency because they believed it benefited the United States.”
(National Defense Strategy 2026, p. 21)
Dette er et oppsiktsvekkende utsagn. USA sier i klartekst: Vi bidro til dette. Men dokumentet fortsetter like klart:
“That approach is no longer sustainable.”
(National Defense Strategy 2026, p. 21)
Dermed forsvinner offerrollen fullstendig. Når både avsender og mottaker erkjenner at modellen var feil, er det intellektuelt uredelig å late som om dette er et amerikansk svik.
Dette er en korreksjon. En nødvendig en.
Realpolitikkens tilbakekomst – og Europas mentale kollaps
Pentagon beskriver sin linje som:
“A flexible, practical realism that looks at the world in a clear-eyed way.”
(National Defense Strategy 2026, p. 14)
Det er nettopp denne «clear-eyed» tilnærmingen Europa har manglet. Vi har forvekslet regelverk med makt, intensjoner med evne, og moralsk posisjonering med sikkerhet.
Les også: National Security Strategy 2025: et veiskille for verden?
Plastkorker stopper ingen missiler.
Agurkreguleringer avskrekker ingen aggressor.
Moralsk indignasjon forsvarer ingen grenser.
Dette er brutalt å si. Men det er virkeligheten Pentagon forholder seg til – og forventer at Europa også gjør.
Norge: ikke unntatt, ikke uskyldig
Også i Norge liker vi å tro at vi er annerledes. At vi er «strategisk viktig». Det er riktig – men strategisk viktighet er ikke det samme som automatisk prioritet når USA konsentrerer seg om eget territorium, egen industri og egne velgere.
Vi har også nytt godt av gratis lunsj. Vi har også utsatt vanskelige valg. Vi har også levd komfortabelt med å tro at alvor alltid håndteres av andre.
Pentagons notat gjelder oss like fullt.
Selvpåførte smerter krever selvkritikk
Når verden hardner til, når sikkerhet igjen koster, er den menneskelige refleksen å skylde på andre. Det er lett. Men det er også barnslig.
Som ellers i livet: De som alltid skylder på omgivelsene, evner sjelden å ta ansvar for egne valg. De blir derfor sjokkert når konsekvensene kommer.
Europa er i ferd med å oppleve akkurat dette.
Pentagons strategi tvinger oss til selvkritikk. Ikke fordi USA ønsker det – men fordi virkeligheten gjør det nødvendig.
Den siste gratis lunsj
Europa har hatt sin gratis lunsj. Pentagon sier det selv. Den var lang. Den var behagelig. Men den var aldri ment å vare evig.
USA har ikke sviktet Europa.
Europa har sviktet seg selv.
Spørsmålet nå er ikke hvem vi skal skylde på.
Spørsmålet er om vi endelig er villig til å ta ansvar – eller om vi fortsatt vil late som om noen andre burde rydde opp i konsekvensene av våre egne valg.
Den siste gratis lunsjen er servert.
Pentagon har gjort opp regningen.
Virkeligheten er tilbake.
Referanse:
U.S. Department of Defense. (2026). National Defense Strategy 2026. Washington, DC.
Available at: https://media.defense.gov/2026/Jan/23/2003864773/-1/-1/0/2026-NATIONAL-DEFENSE-STRATEGY.PDF
(accessed January 2026)
