Mens USA, Kina og Russland posisjonerer seg for fremtidens maktkamp, fremstår Europa mer splittet og handlingslammet enn noen gang.
Verden er vitne til en geopolitisk omveltning der USA, Kina og Russland fremstår som de ledende stormaktene. Samtidig synes Europa å være satt på sidelinjen, uten en tydelig strategisk rolle i den nye maktbalansen. Historisk sett har stormakter dominert den globale ordenen, men denne gangen virker det som Europa ikke bare taper innflytelse, men også lar seg passivisere. Hvorfor skjer dette, og hvilke konsekvenser har det for global geopolitikk?
Denne refleksjonen vil analysere hvordan USA, Kina og Russland former den nye verdensorden, mens Europa fortsetter sin selvsaboterende strategi med svak ledelse, uvilje til handling og en farlig avhengighet av USA for egen sikkerhet.
Den Nye Verdensorden: USA, Kina og Russland i Maktkamp
Den nåværende geopolitiske situasjonen er preget av stormaktrivalisering, med klare skillelinjer mellom USA og dets allierte, Kina som en økonomisk og strategisk utfordrer, og Russland som en militær stormakt med ambisjoner om å gjenvinne sin tidligere status.
USA: Militær og økonomisk dominasjon
USA forblir verdens største militærmakt og økonomi, men står overfor økende konkurranse. Landets strategi fokuserer nå på å demme opp for Kinas ekspansjon i Stillehavet og håndtere Russlands aggresjon i Europa. USA har vært den største støttespilleren til Ukraina i krigen mot Russland, både militært og økonomisk, og forsøker å opprettholde NATO-sammenholdet til tross for interne politiske utfordringer.
Les også: En ny transatlantisk pakt? Hvordan innvandringsreform kan redde alliansen
Kina: Økonomisk supermakt med geopolitiske ambisjoner
Kina har vokst frem som verdens nest største økonomi og har ambisjoner om å etablere seg som en global leder. Landets strategiske partnerskap med Russland har styrket seg, og Beijing har nektet å fordømme Russlands invasjon av Ukraina. Samtidig utvider Kina sin militære tilstedeværelse i Stillehavet, noe som skaper spenninger med USA og dets allierte.
Russland: Militær stormakt med historiske ambisjoner
Russland har forsøkt å gjenvinne sin stormaktsstatus ved å bruke militærmakt til å påvirke sine nærområder. Ukraina-krigen markerer et vannskille, der Russland åpent utfordrer vestlig dominans i Europa. Mens Vesten har svart med sanksjoner og våpenstøtte til Ukraina, har Russland fått støtte fra Kina og en rekke land i det globale sør. Krigen har skapt en ny blokkdannelse i internasjonal politikk, der Russland posisjonerer seg som en aktør utenfor den vestlige orden.
Europa: Et kontinent i geopolitisk dvale
Europa har lenge satset på at USA vil garantere deres sikkerhet gjennom NATO. Til tross for gjentatte advarsler fra Washington om at Europa må ta mer ansvar for sin egen forsvarsevne, har kontinentet fortsatt med å nedprioritere militære investeringer. Europas ledere har vist en katastrofal mangel på handlekraft, og deres manglende evne til å utvikle en enhetlig sikkerhetsstrategi har gjort dem fullstendig avhengige av amerikansk beskyttelse.
Mens USA dreier sitt fokus mot Kina, virker det som Europa sover i timen. Det er skremmende at et kontinent med over 400 millioner innbyggere ikke evner å ta ansvar for sin egen sikkerhet, men heller velger å ignorere realitetene og fortsette sin naive tro på at fred er en selvfølge. Hvis ikke Europa snart bygger opp sin egen militærmakt og strategiske autonomi, risikerer kontinentet å bli en brikke i stormaktenes spill – uten reell innflytelse.
Begynnelsen på slutten for NATO?
Med Donald Trumps gjeninntreden i amerikansk politikk har det oppstått en ny usikkerhet rundt NATOs fremtid. Trumps uttalelser om Zelenskyj som en “diktator” og hans signaler om redusert amerikansk tilstedeværelse i Europa har skapt stor bekymring. Dette kan være begynnelsen på slutten for NATO slik vi kjenner det. Hvis USA trekker seg ut av Europa, vil de europeiske landene stå igjen med en sikkerhetssituasjon de ikke er forberedt på.
Les også: Oljefondets farlige USA-avhengighet
Trump har tidligere kritisert NATO som “overflødig” og truet med å trekke USA ut av alliansen. Dersom dette skjer, vil det føre til et dramatisk skifte i Europas sikkerhetspolitikk. Europa må enten styrke sitt forsvar uavhengig av USA eller risikere å stå uten en troverdig avskrekking mot Russland. I stedet for å ta denne trusselen på alvor, ser europeiske ledere ut til å være mer opptatt av interne konflikter og symbolpolitikk enn av de eksistensielle utfordringene som venter.
Tid for handling
Europa står overfor en geopolitisk krise av historiske proporsjoner, men europeiske ledere nekter å erkjenne det. USA, Kina og Russland former den nye verdensorden, mens Europa har degradert seg selv til en passiv observatør. Samtidig trues NATO av en mulig amerikansk tilbaketrekning under Trump, noe som vil etterlate Europa i en sårbar posisjon.
Spørsmålet er ikke lenger om Europa kan handle – det er om Europa vil handle. Hvis kontinentet ikke snart bygger opp sin egen militærmakt og strategi, vil det miste all geopolitisk relevans. Europa har lenge hvilt på illusjonen om at fred og sikkerhet er garantert, men historien viser oss at makt og innflytelse aldri gis gratis. Det er på høy tid at europeiske ledere våkner fra sin dvale – før det er for sent.
