Det er på tide å ta en titt på Irans mulige politiske utvikling etter den kortvarige, men betydningsfulle 12-dagerskrigen med Israel. For mange, da spesielt i Iran, blir gjerne spørsmålet om den islamske republikken, slik vi kjenner den, er i ferd med å ta slutt?
Vi står utvilsomt ovenfor en situasjon hvor man raskt kan sitte igjen med et inntrykk av at Den islamske republikken sakte, men sikkert «dør en langsom død av tusen kutt».
Dette blir en påstand som det eksisterer langt ifra noen full enighet om i Iran. Til tross for regimets totale interne kontroll og brutale undertrykkelse, avdekker en vurdering basert på innenrikspolitisk ustabilitet, geopolitiske feilgrep og svekket strategisk troverdighet – både nasjonalt og regionalt – en rekke realiteter som det islamske regimet tross alt ikke kan ignorere.
Krigen og dens umiddelbare konsekvenser
Selv om 12-dagerskrigen fikk stor medieoppmerksomhet da den pågikk, har etterspillet i Iran fått langt mindre dekning – delvis på grunn av manglende tilgang for internasjonale medier. Det er likevel ingen tvil om at krigen har hatt dype konsekvenser for landet. I første omgang opplevde folket i Iran en tradisjonell og forventet bølge av nasjonalistisk adrenalin – en typisk krigsreaksjon preget av frykt, samhold og uro. Iran er tross alt verdens eldste land hvor nasjonalismen sitter sterkt, mye sterkere enn i noen vestlige samfunn, innenfor befolkningen av alle politiske og religiøse overbevisninger.
Men denne følelsen forsvant raskere enn forventet, og allerede etter noen dager begynte folk å stille kritiske spørsmål. Det mest bemerkelsesverdige og overraskende er at denne kritikken tross alt ikke bare kom fra dissidenter, men også fra folk som tidligere har støttet regimet. Mange uttrykte tydelig at «dette er ikke vår krig», og gjorde klart at lojalitet til landet ikke er det samme som støtte til det islamske regimet. Dette viser at en ikke ubetydelig del av de som tidligere har vært «lojalister av vane» nå i større grad distanserer seg fra regimet.
En stat i forfall
Den islamske republikken gikk inn i krigen allerede svekket av økonomiske kriser, sviktende infrastruktur og økende folkelig misnøye. Mangel på vann, strøm og gass er blitt vanlig, og regimets manglende evne til å løse slike grunnleggende problemer har over mange skapt år en betydelig generell frustrasjon.
Les også: Krigen med Israel: Er Iran fortapt? 🔒
Krigen ga kanskje en midlertidig samlingskraft, men i etterkant er situasjonen blitt enda mer prekær. Før konflikten, og over mange år, snakket mange eksperter om en gradvis nedgang med økonomiske samt sosiale utfordringer som det egentlig ikke finnes noen løsning på. Krigen har forsterket og akselerert denne prosessen. Iran er nå i en tilstand av strukturelt forfall, ikke bare politisk, men også institusjonelt.
Dette betyr overhodet ikke nødvendigvis at vi står ovenfor en klassisk regimeendring à la Afghanistan eller Irak, men snarere et «regimekollaps» – der staten ikke lenger klarer å levere sine mest grunnleggende funksjoner. Hva som følger etter, gjenstår å se, men det kan markere begynnelsen på en total omstrukturering av styresettet.
Strategisk kollaps og geopolitisk revurdering
Den islamske republikkens mangeårige strategi som ofte besto av å fremheve makt via regionale stedfortredere – som Hizbollah samt ulike militser i Syria, Libanon, Jemen, og Irak – har under og etter denne krigen stått ovenfor et alvorlig tilbakeslag. De har i realiteten blitt redusert til praktisk talt null.
Krigen avslørte Irans manglende evne til å avskrekke fiender. Tradisjonelt viktige allierte forholdt seg passive. For eksempel kom Hizbollah nølende ut med tynne støtteerklæringer, og viste seg ute av stand til å fyre av én eneste rakett imot Israel. Gitt de enorme ressursene Iran har investert i disse alliansene, blir denne passiviteten et spesielt alvorlig tilbakeslag for det mullaregimet.
Man kan også observere at selv innenfor regimet finnes det en voksende forståelse av at denne strategien har feilet. Flere moderate stemmer, inkludert tidligere toppolitikere, erkjenner nå at det både har vært kostbart og nytteløst å bruke over fire tiår på å forsøke å utslette Israel.
Selv om de fleste hardlinere fortsatt later som om alt går etter planen, så er denne realismen i ferd med å få fotfeste. Hvorvidt denne nye erkjennelsen vil føre til konkret politikkendring gjenstår å se, spesielt siden Revolusjonsgarden og Khameneis interne kontrollapparat fortsatt sitter fortsatt trygt i en solid maktposisjon. Men endringsviljen er politisk merkbar, og enkelte tendenser synes å gå bort fra revolusjonær ideologi og i retning av noe som – med litt velvilje – kan kalles pragmatisme.
Atomprogrammet og strategisk sårbarhet
En av de mest pinlige og rett og slett katastrofale avsløringene under krigen var Irans militære sårbarhet. Innen 72 timer hadde Israel brutt gjennom og ødelagt Irans luftforsvar. Ekstremt viktige installasjoner ble tatt ut og de fleste IRGC-ledere ble eliminert.
Etterretningsrapporter, til mange vestlige spesialisters forbauselse, viste til at mange innenfor IRGC-ledelsen brukte vanlige mobiltelefoner med apper som WhatsApp for daglige kommunikasjoner. Dette er et klart tegn på en generell sørgelig inkompetanse og rutiner som ledet til helt elementære sikkerhetssvikter.
På den andre siden, så har også denne militære ydmykelsen aktualisert og brakt frem på bordet debatten om atomprogrammet. Iran befinner seg nå i en strategisk skvis: de betaler prisen for å ha et atomprogram – ekstreme kostnader, sanksjoner, isolasjon og trussel om angrep – men har fortsatt ingen reell avskrekkingskapasitet i form av et ferdig atomvåpen.
Les også: Kynisk spill: Kinas diplomatiske sjonglering mellom Iran og Israel 🔒
Dette har ført til intern debatt. Noen mener Iran bør skynde seg å få bomben. Andre peker på Sovjetunionens sammenbrudd som et bevis på at atomvåpen ikke redder et økonomisk og politisk mislykket system.
Det er i dag umulig å nøyaktig si hvor effektivt og ødeleggende angrepene på atomprogrammet faktisk var, men er det trolig betydelig større skader enn det offisielle narrativet ønsker å fremheve. Muligheten for å i nær fremtid bygge en atombombe samt et effektivt leveringssystem i hemmelighet virker usannsynlig.
Regimets fremtid: Fragmentering eller reform?
Det interne maktspillet i Iran er også i endring. IRGC har mistet flere av sine mest viktige ledere, og det er uklart om deres etterfølgere vil være mer radikale eller mer pragmatiske. Samtidig fremmer opposisjonsskikkelser som Mir-Hossein Mousavi nå forslag om nasjonal folkeavstemning, og hevder at grunnloven ikke lenger fungerer. Dette er i seg selv et dramatisk skifte i tone og viser også at deler av eliten forstår at systemet kan være i ferd med å kollapse – i hvert fall under ekstremt press.
Det er ingen tvil om at det iranske samfunnet er sterkt polarisert – men ikke nødvendigvis balansert. Uten å kunne gi påstander om nøyaktige prosenter, så er det ingen tvil om at god del iranere fortsatt helhjertet støtter revolusjonens idealer. På den andre siden finner vi andre som ønsker et endelig oppgjør med alt som skjedde etter 1979. Men det egentlige flertallet sitter utvilsomt på gjerdet, mens de lener seg mot forandring og venter nervøst på at vinden snur.
Det store flertallet av vanlige iranere sitter trolig fortsatt på gjerdet. «Verden må tross alt gå videre», tenker mange, mens de lener seg forsiktig i retning forandring og venter nervøst på at vinden skal snu. Iran har tross alt over 90 millioner innbyggere – millioner av mennesker i både by og bygd som sjelden gjør seg gjeldende i sosiale medier eller viser åpent motstand mot regimet. Det skyldes også at det iranske samfunnet utenfor nettets søkelys i stor grad fortsatt er konservativt, og mange er nølende til å kaste seg inn i en demokratisk omveltning med ukjente og potensielt ustabile utfall.
Et system på randen av kollaps?
Den islamske republikken er ikke i reform. Det er fortsatt politisk utenkelig mens maktapparatet fortsatt sitter solid på plass uten moralske begrensninger på hvor mye vold den eventuelt kan utøve mot befolkningen for å opprettholde regimet. Men den islamske republikken går kanskje imot en oppløsning.
12-dagerskrigen var ikke bare en militær konflikt med skjebnesvangre resultater for regimet. Den var fremfor alt en avsløring om Den islamske republikkens store interne problemer. Den viste regimets svakhet, strategiske feilgrep og ideologiske utmattelse, både internt og til verden.
Iran står nå overfor en transformasjon. Hva som kommer etter er uklart, men en ting virker sikkert: kontinuitet er ikke lenger et alternativ. Det er derfor forandring som vil prege de neste årene – og for mange iranere kan det ikke komme fort nok.
Kronikkforfatteren har bodd i Iran i over ti år.
Kampen om Iran: Atomprogram, regimeendring og regional uro 🔒
