For å møte den globale konkurransen er innovasjon avgjørende. Derfor øker den franske hæren samarbeidet med industrien og analyserer konflikter for å forutse morgendagens krig.
I anledning TechTerre-messen som ble holdt i midten av juli i Sissonne-leiren for den franske hæren, ga general Pierre Schill, sjef for den franske hæren, et intervju med Geopolitikas franske partnerpublikasjon Revue Conflits.
– De siste årene har man snakket om høyintensitetskrig, men for noen kan det virke som et fjernt begrep. Invasjonen av Ukraina og krigen i Gaza viser at denne høyintensiteten er en realitet. Hvordan forholder hæren seg i dag til denne muligheten for større engasjement?
– Høyintensitetskrig er ikke lenger en fjern hypotese. Den viser seg rett foran øynene våre. Likevel er det viktig å skille mellom to begreper: høyintensitet, som gjelder det taktiske nivået, og større engasjement, som er av strategisk art.
– Høyintensitet betegner et ekstremt voldsnivå i militære sammenstøt, der selve overlevelsen til styrkene kan være truet. Større engasjement innebærer derimot hele forsvarsmakten og krever mobilisering av alle nasjonens ressurser. Det er situasjonen Ukraina står overfor i dag.
– De siste årene har vi sett et vendepunkt. For noen år siden hadde vi ingen direkte eksempler på større engasjement, og for mange kunne det rett og slett ikke skje; det ble ansett som fortidens kriger. Vi har gått fra en holdning preget av avskrekking til en virkelighet med intensiv bruk av styrker, også med avskrekkende hensikt. Hæren må nå regne med muligheten for å bli trukket inn i en høyintensitetskonflikt, også på europeisk jord, for å forsvare en angrepet alliert.
Les også: Den franske fremmedlegionen: Militærperfeksjon gjennom nesten 200 år 🔒
– Denne utviklingen inngår i en serie erkjennelser. På 2000–2010-tallet ble hærens innsats på nasjonalt territorium tenkt som støtte, særlig ved naturkatastrofer. For eksempel trente hæren på å gripe inn ved oversvømmelser fra Seinen, med utplassering av 10 000 soldater. Det finnes også operasjon Sentinelle og hjelpen under de olympiske leker. Covid-19-pandemien utvidet spekteret av muligheter for større engasjement ved å tvinge oss til å tenke på scenarioer som tidligere ble sett som marginale. For eksempel, muligheten for en epidemi som brukes på ondsinnet vis. Den avslørte visse sårbarheter overfor ukonvensjonelle trusler. Invasjonen av Ukraina bekreftet så tilbakekomsten av statlig væpnet konflikt i Europa.
– En hærs oppgave er å forberede seg på alle mulige destabiliseringer. Hæren forutser utviklingen av konflikt og forbereder seg på den. Det er et grunnleggende ansvar.
– Dere må altså tenke på fremtidens krig og forberede mennesker og materiell på å kunne håndtere den?
– Ja, vi må definere truslene og finne riktige måter å møte dem på. Forberedelsen hviler på tre søyler: trusselanalyse, forutse utviklingen og evnen til å tilpasse seg. Å tenke fremtidens kamp er uunnværlig, men krig kan aldri fullt ut forutses. Derfor må vi utforme smidige styrker som kan møte helt nye situasjoner. På den måten representerer hæren en form for realisme – en operasjonell realisme.
– Men innovasjon handler ikke bare om teknisk utstyr: det gjelder også organisasjonen av hæren og kommandostrukturen…
– Ja, innovasjon er ikke begrenset til teknologi. Den gjelder også strukturer, kommandometoder og den menneskelige organiseringen. Konfliktens former utvikler seg, og det gjør de militære yrkene også. Tidligere dominerte «nærkampvåpen» (kavaleri og infanteri), det vil ikke nødvendigvis være tilfelle i morgendagens hær. Vi endrer nå nesten 10 000 stillinger for å tilpasse oss de yrkene som trengs for å vinne i dag og i morgen.
– Samfunnets og konflikters utvikling skaper nye operative behov på følgende områder: etterretning, cyberforsvar, støtte, logistikk og robotikk. For å møte den økte betydningen disse områdene har fått på slagmarken, har hæren opprettet fire Alfa-kommandoer på divisjonsnivå: for logistikk, for digitalt og cyber, for dypere operasjoner og for spesialoperasjoner.
– Hæren utvider også sine rekrutteringssystemer og utvikler nye utdanningsløp, som BTS viet til cyberyrker. Reserven spiller også en avgjørende rolle ved å mobilisere spesialisert kompetanse.
– I over tre år har Ukraina kjempet mot en fiende som er overlegen i antall og materiell. Sivile har blitt trukket inn i krigen selv om de ikke var trent for det, og livene deres før invasjonen var langt fra krig. Uunngåelig reiser dette spørsmålet om hvem vi selv er: Hvis Frankrike ble rammet av et større engasjement, vil kunne vi håndtere det?
– Ukraina minner oss om at krig kan ramme et moderne, utviklet samfunn der borgerne ikke var forberedt på en slik omveltning. Den erkjennelsen forplikter oss.
– Sør-Korea kan være et godt eksempel. Det er et vestliggjort land med en moderne, oppkoblet ungdom som lever i storbyer, men som likevel er opplært til krig og forberedt på trusselen fra naboen i nord. Et urbanisert og moderne liv er altså ikke en motsetning til forberedelse på større engasjement.
– Likevel er konteksten annerledes. Frankrike har atomavskrekking, som utgjør grunnlaget for sikkerhetsstrategien. Vi tilhører sterke allianser og deler grenser med allierte land. Selv om risikoen for en eksistensiell konflikt på eget territorium er liten, eksisterer den. Den gjør det derfor nødvendig å være forberedt.
Les også: Den franske hæren forbereder seg på morgendagens krig 🔒
– Jeg skiller mellom tre rom hvor hæren kan bli engasjert.
– Det første rommet er i Europa, der trusselen er eksistensiell. Det er det mest alvorlige scenariet. Det er lite sannsynlig, men svært grunnleggende. I et slikt scenario er avskrekking uunnværlig. Det handler om kjernefysiske våpen, men også om koalisjoner. Helheten skal overbevise konkurrentene våre om at de ikke har noe å vinne på å angripe oss.
– Det andre rommet er der statens autoritet er fraværende eller utfordret. I slike uregulerte soner er makt en trussel. Det var i denne sammenhengen Frankrike grep inn i Sahel. I disse kriseområdene må bakkestyrker fortsatt kunne handle mot hybride motstandere, ofte unnvikende, men godt organiserte.
– Det tredje rommet er nasjonalt territorium. Hæren er allerede til stede her: i oversjøiske områder, som et uttrykk for suverenitet, men også i storbyområder, med beskyttelsesoppdrag som Sentinelle eller under store arrangementer.
– Den franske hæren er faktisk direkte engasjert på nasjonalt territorium i oversjøiske områder, enten det er i Guyana eller Ny-Caledonia. Men hæren deltar også i integreringen av ungdom fra disse områdene gjennom egne programmer…
– Hæren er nemlig dypt forankret i oversjøiske områder. Den oppfyller der en trippel oppgave: beskytte, utdanne og integrere.
– Styrkene våre sikrer permanent tilstedeværelse i møte med naturkatastrofer, geopolitiske eller sosiale risikoer. Men hæren bidrar også til nasjonal samhørighet gjennom tilpasset militærtjeneste. I Ny-Caledonia har nær 50 % av ungdommene deltatt i denne tjenesten. Hæren rekrutterer 15 000 unge hvert år, hvorav 15 % kommer fra oversjøiske områder, særlig Ny-Caledonia, Polynesia og Guyana. Deres lojalitet er bemerkelsesverdig: de forplikter seg mer langvarig enn sine kamerater fra det franske fastlandet. I dag er nesten én av fem menige fra disse områdene.
– Innovasjon er et avgjørende spørsmål for hæren. Man må hele tiden fornye seg i utrustning, i materiell, men også i måten man fører krig på…
– Militær innovasjon må svare på to krav. For det første å tilpasse seg verdens forandringer; for det andre å beholde evnen til å handle i situasjoner vi trodde hørte fortiden til, men som fortsatt består.
– Verden i dag er i omveltning. Vi er vitne til at maktbruk igjen aksepteres, at internasjonale normer utfordres, og at rivaliseringen mellom stormakter tiltar. Denne utviklingen ledsages av industrielle, digitale og geopolitiske endringer.
– Tilbakekomsten av en verden av imperier fører til en verdikamp. Hæren må derfor endre seg for å tilpasse seg denne omveltningen.
– Men verden som kommer har ikke opphevet den gamle. I virkeligheten ligger de to lagvis oppå hverandre. Noen stater fører kriger med høy intensitet, mens bevegelser og nettverk utøver makt i områder med svakhet. Hæren må derfor tilpasse seg den nye verden uten å miste ferdighetene som trengs for å møte utfordringene fra den gamle, som fortsatt eksisterer.
Les også: Franske regionale ambisjoner kan lede Europa til krig
– I Ukraina, for eksempel, spiller droner og robotteknologi en stadig større rolle, men vi ser også tilbakekomsten av skyttergravskrig, bykamper og massivt ildvolum. Den moderne krigen legger nye teknologier oppå de uforanderlige realitetene ved bakkekampen. Det er denne dobbeltheten vi må ta inn over oss.
– I dette perspektivet trener hæren på nærkamp ved å ta bedre hensyn til utviklingen, særlig i kampens dybde. Kommandoen for operasjoner i dybden ble opprettet med denne ambisjonen. Denne strukturen gjør det mulig å bedre samordne ildkraft, sensorer, etterretning og manøvrer. Innovasjon gjelder derfor både organisasjon, doktrine og verktøy.
– Innovasjon skjer gjennom samarbeid med forsvarsindustrien. De store selskapene, men også små og mellomstore bedrifter…
– Innovasjon er et økosystem. Den bygger på de store forsvarsbedriftene, men også på små og mellomstore selskaper, oppstartsbedrifter, laboratorier – og på styrkene selv.
– Det finnes en topp-ned innovasjon, drevet av industrien og DGA (red. anm. står for Direction générale de l’armement, det franske direktoratet for våpenanskaffelser og forsvarsmateriell), og en ned-opp innovasjon, som kommer fra styrkene. Våre soldater utvikler i feltet enkle og effektive objekter og verktøy tilpasset de operative behovene: personlig utrustning, digitale grensesnitt, logistikkmoduler. Det er vårt ansvar å fremme denne kreativiteten og koble den sammen i nettverk.
– Arrangementer som TechTerre gjør det nettopp mulig å skape denne kontakten mellom designere og brukere, mellom industri og operativt personell. Hæren har alltid vært en drivkraft for teknologisk integrasjon. Den må fortsette å være det.
– Vi må innovere og forberede morgendagen, men også handle i dag med de verktøyene vi har til rådighet, selv om de ikke er optimale.
– Risikoen er å vente på de optimale verktøyene før man handler. Men man må forberede seg på forhånd og bruke de midlene man har, samtidig som man forbereder fremtiden. Innovasjon må bygge på kreativitet, gjenvinne en pionérånd uten å falle ned i improvisasjon.
– Er det derfor TechTerre-messen finnes, for å koble oppfinnere med brukere og designere med militære?
– Ja. Denne typen møter gjør det mulig å skape nødvendige synergier mellom industrien, forskere, innovatører og styrker. Målet er klart: å koble sammen de som utformer og de som bruker, for å akselerere nyttig innovasjon.
– Hæren har alltid vært et sted for innovasjon og integrering av moderne teknikker eller fremvoksende teknologier; og den har som mål å fortsette å være det.
Les også: Taktisk evolusjon: Hvordan Ukraina endrer krigføring 🔒
– For øvrig har innovasjon i hærens historie ofte kommet fra enhetene, særlig fra spesialstyrkene. Spesialstyrkene driver med kontinuerlig innovasjon; det finnes en ånd av nyskaping og oppfinnsomhet som bæres av disse styrkene fordi det svarer til deres behov.
– Under kriger har tvang eller hastverk ført til innovasjoner som senere har funnet veien til sivil industri. Det er en av fordelene ved investeringer i forsvaret: de gir ikke bare militære effekter. De tilfører økonomien, sivil innovasjon og industrielle sektorer. De bidrar til suverenitet og motstandskraft.
– Hva er de store innovasjonsområdene du ser for de neste årene?
– To sentrale retninger peker seg tydelig ut: robotikk og digitalisering.
– Innen luftdomenet er robotiseringen allerede godt i gang. På bakken er det mer krevende: ujevnt terreng, værforhold og naturens elementer – av og til så enkle som en vanndam eller en haug med blader – gjør det vanskeligere å ta i bruk autonome systemer. Dette er en utfordring industrien fortsatt må løse.
– Men vi må være realistiske. Det kan finnes en romantisk forestilling om teknologisk utvikling, som får en til å tro at teknikken vil løse alt. Men krigen forblir soldatens domene, og ingen innovasjon vil gjøre slutt på hans rolle på slagmarken. Soldaten står fortsatt i sentrum for manøveren. Ingen oppfinnelse kan erstatte ham.
Les også: Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
– Det andre hovedpunktet er «kampens sky»: evnen til å samle, behandle og formidle informasjon i sanntid, på en robust måte. Dette vil være en avgjørende faktor for overlegenhet, ellers risikerer vi å bli forbikjørt av konkurrentene.
– Til slutt må det eksisterende moderniseres. Innovasjon handler ikke bare om å skape nytt. Det handler også om å tilpasse dagens systemer til nye krav. Denne kapasitetsfornyelsen er uunnværlig for å bevare vår operative effektivitet.
– Det innebærer også å forestille seg hvordan morgendagens krig vil se ut. Når man setter i gang programmer til flere hundre millioner euro, gjør man det med dagens kunnskap, uten å vite hva slags krig det blir om tjue eller tretti år – og med risikoen for at programmene som startes på 2020-tallet vil være foreldet. Hva slags rolle vil stridsvognen eller helikopteret ha, for eksempel?
– Det er nettopp hele vanskeligheten. Å utforme et våpensystem binder opp store ressurser over lang tid. Risikoen for foreldelse er reell. Men historien viser at de store systemene ikke forsvinner: de utvikler seg. Stridsvogner, helikoptre, artillerisystemer, ammunisjon – alt dette vil bli forvandlet, ikke forlatt. Selv om verktøy som tidligere dominerte kan bli sekundære i årene som kommer.
– Logikken må være modularitet og reversibilitet. Snarere enn å lagre alt i store mengder, må vi være i stand til å produsere raskt, tilpasse kapasitetene våre, reagere på teknologiske gjennombrudd. Dette gjelder særlig ammunisjon: vi må ha store lagre, men enkelte lagre kan raskt bli utdatert, for eksempel fjernstyrte ammunisjonstyper. Derfor er det bedre å kunne produsere raskt enn å lagre i overflod. Dette er også innovasjon: å kunne utvikle materiell slik at det kan tilpasses morgendagens krig, forutse generasjonsskifter og tilpasse seg dem.
– Vi må utarbeide hypoteser etter scenarier og forberede oss på hver av dem. Til dette er studiet av pågående konflikter verdifullt – men det må gjøres med forsiktighet: kriger gjentar seg aldri på samme måte. Ukraina eller Gaza lærer oss mye, men alene gir de ikke hele bildet av fremtidens krig. Vi må skille mellom det som er situasjonsbetinget og det som gjenspeiler varige trender. Og vi må huske at til tross for innovasjon vil usikkerheten alltid stå i sentrum for krigen. Denne virkeligheten gjør evnen til å tilpasse seg til den viktigste faktoren for operativ overlegenhet.
Eksklusiv bildereportasje: Elitesoldater trener på urban krigføring 🔒
