Demografisk nedgang truer med å bremse Øst-Asias tidligere økonomiske og politiske fremgang, som kan ha dramatiske konsekvenser for global politikk og en omstrukturering av regionens strategiske betydning.
I en inngående analyse publisert av Foreign Affairs, utforsker Nicholas Eberstadt, ekspert på politisk økonomi ved tenketanken American Enterprise Institute, de dramatiske demografiske forandringene som er i vente for Øst-Asia og hvordan disse forandringene kan omforme regionens internasjonale innflytelse og politiske dynamikk.
Landene i Øst-Asia – Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan – står overfor en fremtid preget av befolkningstap og en aldrende befolkning, som vil utgjøre noen av de mest markante demografiske endringene i moderne tid.
Eberstadt bruker data fra FNs avdeling for befolkning for å vise at Kinas og Japans befolkning er forventet å reduseres med henholdsvis åtte og 18 prosent fra 2020 til 2050, mens Sør-Korea vil se en reduksjon på 12 prosent og Taiwan åtte prosent. Disse endringene står i skarp kontrast til USA, som antas å oppleve en befolkningsvekst på 12 prosent i samme periode.
Les også: Kina og India: To giganters ulike veier til global vekst
Denne befolkningsnedgangen er ikke bare et spørsmål om antall. Eberstadt poengterer at befolkningsstørrelse og -struktur er avgjørende for en stats økonomiske og militære kapasitet. Med en reduksjon i arbeidsføre aldersgrupper vil disse landene møte alvorlige utfordringer i å opprettholde økonomisk vekst, akkumulere investeringer og bygge nasjonal velstand. Dette vil igjen påvirke deres evne til å finansiere sosiale sikkerhetsnett og mobilisere militære styrker.
På den internasjonale arenaen forutsier Eberstadt at disse demografiske skiftene vil innskrenke Øst-Asias evne til å opprettholde og utvide sin innflytelse, noe som kan føre til at regionen blir mindre tiltrekkende som partner for USA. Samtidig som disse landenes behov for et sterkere partnerskap med USA øker, kan amerikanske myndigheter oppleve økende press for å redusere sikkerhetsinvesteringene i regionen. Dette krever nøye håndtering for å beskytte og vedlikeholde eksisterende allianser uten å skape friksjoner.
Eberstadt argumenterer videre med at selv om det er mer til nasjonal makt enn bare antall hoder, vil avbefolkning sette Øst-Asia i en ugunstig posisjon som vil bli stadig vanskeligere å overkomme. Demografi er kanskje ikke skjebne, men kraften i demografiske trender betyr at det lenge spådde «asiatiske århundret» kan komme til å aldri fullt ut realiseres.
Analyser som dette understreker viktigheten av å forstå de langsiktige konsekvensene av demografiske endringer. Det er avgjørende at både nasjonale og internasjonale ledere tar hensyn til disse trendene når de utformer politikk og strategier for fremtiden. Mens Øst-Asia står overfor en demografisk nedgang, gir denne utfordringen også muligheter for regionale og globale ledere til å tilpasse seg og muligens omdefinere fremtidige geopolitiske og økonomiske strukturer.
Eberstadts dyptgående analyse gir verdifull innsikt i hvordan slike tilpasninger kan foregå og hvilke strategier som kan være mest effektive for å håndtere de forestående demografiske utfordringene.
Lavere lønnsvekst skaper usikkerhet for Kinas aldrende arbeidsstyrke
