Oppdelt av sine naboer, ettertraktet av sine fiender, men også ivrig etter å utvide sitt eget område, har Polen siden nyere tid stadig sett sine grenser forandre seg. Mellom utvidelse og forsvinning har den polske nasjonen måttet lære å utvikle seg rundt et skiftende territorium.
Kongedømmet under Jagellon-dynastiet (1386–1572) fra 1300- til 1500-tallet omfattet ikke bare Polen, men også Hviterussland – dagens Belarus – og en betydelig del av Ukraina med Kiev. Disse områdene ble senere hardt omstridt og deretter okkupert av Østerrike og de nye fremvoksende maktene Russland og Preussen. Den litauiske storfyrsten besteg den polske tronen som Władysław II Jagiełło (1386–1434), konverterte til katolisismen og tok sine undersåtter med seg. Han førte en hard kamp mot Den tyske orden, som han til slutt vant mot ved å erobre Danzig og Øst-Pommern. Men denne seieren varte ikke lenge. Den polsk-litauiske staten, en sammenslutning av len uten sterkt samhold, måtte møte tysk innflytelse i vest, presset fra de moskovittiske storfyrstene og tatarene i øst, og osmanske tyrkere i sørøst. Ved Kasimir IVs død ble den polsk-litauiske unionen midlertidig avbrutt, men senere gjenopprettet og styrket i 1501–1506 under Aleksander I, som måtte gi privilegier til adelen.
Det osmanske riket, beseiret av prins Eugene ved Zenta 11. september 1697, ble tvunget til å undertegne freden i Karlowitz 26. januar 1699, første steg i dets oppløsning som ville fullføres 210 år senere. Riket avsto Ungarn til Østerrike, unntatt Banatet Temesvár, og Transilvania, som fortsatt er et rumensk område med en betydelig ungarsk minoritet. Polen fikk Podolia, Russland fikk Vest-Ukraina og Azov-halvøya, som Peter den store hadde erobret i 1696.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
