80 år med krig mellom India og Pakistan og en konflikt i Kashmir som langt fra er løst. En oppsummering av konfliktfylte relasjoner.
Siden deres felles fødsel i vold og oppløsning i 1947, har India og Pakistan aldri sluttet å være i konfrontasjonstilstand. Historien til de to statene er preget av fire åpne kriger på bakgrunn av en nærmest permanent lavintensitetskonflikt, hovedsakelig konsentrert rundt Kashmir-regionen. Rivaliseringen har vokst frem i skjæringspunktet mellom identitetsmessige, territoriale, religiøse og geostrategiske hensyn. Hver av de indisk-pakistanske krigene har vært en forlengelse av en grunnleggende strid, nemlig den omstridte statusen til Kashmir. Men bak de åpne konfrontasjonene ligger den egentlige kontinuiteten i rivaliseringen i en vedvarende, latent fiendtlighet, i et klima som stadig veksler mellom åpen krig og væpnet fred.
Kashmir
Uavhengighetskrig
Den første indisk-pakistanske krigen bryter ut i kjølvannet av delingen. Fyrstedømmet Jammu og Kashmir, som er overveiende muslimsk, men styrt av en hinduisk maharaja, nøler med å slutte seg til ett av de to nye landene. I oktober 1947 invaderer stammemilitser støttet av Pakistan området. Herskeren undertegner da tilslutningsakten som innlemmer Kashmir i India, som sender sine styrker. Konflikten varer frem til en våpenhvile forhandlet frem under FN i januar 1949. India beholder kontrollen over to tredjedeler av Kashmir, mens Pakistan overtar resten. Denne frontlinjen blir kjent som kontrollinjen, Line of Actual Control (LoC), som ikke er en grense, men den konkrete manifestasjonen av mangelen på en politisk løsning. Det er nettopp her, i mangelen på en løsning om Kashmir, at lavintensitetskonflikten har sitt opphav.
Krigen i 1965 oppstår som følge av en feilvurdering fra Pakistans side. Overbevist om at et folkelig opprør i indisk Kashmir ville få støtte fra lokalbefolkningen, setter Karachi, den gang Pakistans hovedstad, i gang operasjon Gibraltar, som består i å infiltrere stridende i området. India reagerer kraftig og utvider konflikten til Punjab. Etter tre uker med blodig konvensjonell krigføring fører stormaktenes inngripen til våpenhvile og Tashkent-avtalene. Ingen territoriale gevinster oppnås, men Pakistan erkjenner at strategien om å fremprovosere opprør har mislyktes. Lavintensitetskonflikten går inn i en mer strukturert fase.
Borgerkrig i Pakistan
I 1971 flytter konfliktens sentrum seg. Denne gangen står Pakistan overfor en borgerkrig i sin østlige halvdel. Mellom 1947 og 1971 var landet delt i to «vinger» uten territorial sammenheng, og den bengalske befolkningen krever uavhengighet. India, som står overfor en massiv flyktningstrøm, støtter uavhengighetsbevegelsen og griper militært inn. På to uker kapitulerer den pakistanske hæren. Bangladesh blir til, og Pakistan mister sin østlige del. Denne krigen endrer maktbalansen i regionen. India blir den dominerende makten på subkontinentet, mens Pakistan går inn i en fase med dyp strategisk revurdering. Nederlagets ydmykelse fører i de påfølgende tiårene til en satsing på asymmetrisk og indirekte krigføring ved hjelp av væpnede ikke-statlige grupper.
Les også: Pakistans mareritt: Taliban vender våpnene mot sin gamle allierte 🔒
Kargil-krigen i 1999 er en konsekvens av dette valget. Under dekke av et lokalt opprør infiltrerer pakistanske soldater strategiske høyder i indisk Kashmir. India iverksetter en offensiv for å gjenerobre dem, under ekstremt krevende forhold i høyden. Konflikten, som er geografisk svært begrenset, ender med en pakistansk tilbaketrekning under internasjonalt press. Denne krigen utspiller seg ett år etter at begge landene offisielt gjennomførte atomprøvesprengninger, i mai 1998. Den markerer dermed et strategisk veiskille. Tilstedeværelsen av atomvåpen hindrer ikke militær konfrontasjon, men endrer snarere måten den utspilles på og setter nye grenser.
To atommakter
På overflaten har frekvensen og intensiteten av konfliktene mellom India og Pakistan avtatt siden India fikk atomvåpen. Ingen storskala konvensjonell krig har brutt ut siden Kargil. Men denne relative freden er bedragersk. For det første har ikke frekvensen av diplomatiske kriser og grensehendelser reelt sett gått ned. For det andre har konfrontasjonene gått over til en form for diffus og permanent fiendtlighet, der volden skjules under hybride former.
Allerede på 1980-tallet begynte Pakistan å bruke islamistiske grupper som en del av en strategi kalt «tusen kutt», med mål om å svekke India uten direkte konfrontasjon. Etter 1999 blir denne tilnærmingen sentral. Store terrorangrep, som angrepet på det indiske parlamentet i 2001 og på Mumbai i 2008, infiltrering av kommandoenheter, angrep på militærbaser – alt dette skjer samtidig som Pakistan opprettholder en troverdig benektelse av direkte statlig involvering. India, på sin side, har valgt en doktrine om målrettet gjengjeldelse, inkludert presisjonsangrep over kontrollinjen, spesielt i 2016 og 2019, samtidig som de forsøker å unngå storskala eskalering. Den indiske doktrinen kjent som Cold Start, mulig å oversette som «rask oppstart» eller «hurtig reaksjonsdoktrine», tar sikte på å kunne lansere en rask, konvensjonell og straffende operasjon uten å krysse atomterskelen. Atomavskrekkelsen har flyttet krigen. Den har gjort den mer begrenset, men også mer ustabil, da den hele tiden balanserer på kanten av eskalering.
Militært har konfliktene styrket Indias konvensjonelle overlegenhet, men også gjort Pakistans sikkerhetsdoktrine mer radikal, der atomvåpenet ses på som et strategisk motstykke. Begge land har i dag tvetydige atomdoktriner. India hevder å praktisere førstebruksforbud, mens Pakistan uttrykkelig avviser dette og forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen under uklart definerte forhold, som militær omringning eller massivt angrep. Nederlagene i 1965 og 1971 forklarer delvis denne logikken.
Strategiske konsekvenser
Strategisk sett har disse konfliktene hindret ethvert varig forsøk på regional integrasjon. India har forsøkt å befeste sin geopolitiske sentralitet, mens Pakistan, isolert og svekket, har styrket sine allianser utenfor regionen, spesielt med Kina. Den indisk-pakistanske rivaliseringen har også blitt en internasjonal bekymring, der hver krise vekker frykt for en mulig atomkrig, desto mer alvorlig fordi avspenningsmekanismene fortsatt er svake.
Pakistan befinner seg i dag i en særlig sårbar situasjon internt, både økonomisk, med en uhåndterlig gjeldsbyrde og galopperende inflasjon, og politisk, preget av institusjonell ustabilitet med en skiftende militær dominans og folkets mistillit. I tillegg er forholdet til Iran og Afghanistan både anstrengt og konfliktfylt. I denne konteksten ville en åpen krig mot India innebære en svært høy risiko, både økonomisk og med tanke på nasjonalt samhold. Et ydmykende nederlag kunne dessuten faretruende svekke militærets stilling, som er en bærebjelke i Pakistans system.
Militærets betydning
Likevel forsterker denne sårbarheten presset på det pakistanske militærets ledelse, som kan bli fristet, eller føle seg tvunget, til å svare på et indisk angrep med en nøye avstemt gjengjeldelse, for ikke å fremstå som svekket på den interne og regionale arenaen. Erfaringene fra februar 2019 vitner om dette. Etter indiske luftangrep mot en terrorleir i Balakot, svarte den pakistanske hæren med målrettede bombardementer mot indiske militærmål i Kashmir, samtidig som de unngikk store menneskelige tap. Denne responsen hadde som mål å bevare troverdigheten til Pakistans avskrekkingsevne uten å utløse en ukontrollert eskalering. Nedskytingen, fangsten og den raske løslatelsen av en indisk pilot bekreftet ønsket om å utøve kontrollert press og vinne støtte i opinionen ved å vise evne til å slå tilbake uten å utløse en full krig..
I mangel av å kunne føre en total krig, kan Pakistan velge en symbolsk, men betydelig gjengjeldelse. Som så ofte ligger den største faren ikke i ønsket om krig, men i hvordan hendelser kan utløse hverandre, i en region der mangelen på strategisk tillit gjør hver krise til et mulig stup.
