De baltiske landenes storstrategi 🔒

Få regioner i Europa har opplevd så mange brutale skifter av herskere som Baltikum. Det er denne arven som former deres storstrategier i dag.

Så langt har denne artikkelserien om «storstrategier» handlet om nasjonalstater. Denne gangen gjelder det en strategi i flertall, siden vi skal se på de tre baltiske statene. Hver av dem kunne uten tvil hatt sin egen dybdeartikkel, men det ville ført til mange gjentakelser. For selv om forskjellene mellom dem er tydelige – de er tre selvstendige stater – deler de så mye strategisk at en samlet framstilling er naturlig.

Hvilke grenser?

Selv dette kan diskuteres når man skal se på grensene deres. Geografisk – og dermed geopolitisk – er de tre baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Men i etnologi og språkvitenskap regnes «baltisk kultur» først og fremst for å dekke Latvia og Litauen i sør. Dessuten strakte de baltiske folkeslagene seg tidligere helt til Øst-Preussen og dagens Belarus. Til sist stemmer dagens navn dårlig med de gamle betegnelsene Estland, Livland og Kurland, som betegnet de baltiske provinsene på 1800-tallet.

Uttrykket «baltiske land» brukes derfor først på 1920-tallet, etter at de tre republikkene ble uavhengige. Og nettopp dette er kjernen: som mange nyere stater, plassert i randsonen mellom imperier, hvordan klarte de å bygge en identitet som kunne følge en storstrategi? Og når den nasjonale oppvåkningen først var på plass, hvordan kunne den opprettholdes?

De geografiske grensene er ganske snevre: tre stater langs østkysten av Østersjøen, avgrenset i nord av Finskebukta, i nordøst av innsjøene Peipus og Pskovskoje, og i sørvest av Wisłas lagune.

Lite er kjent om disse landene i det første årtusenet. Stridigheter mellom vikingsamfunn pågår fra 600-tallet, mens slaviske folk presser fra øst. Ingen av de framtidige baltiske statene trer derfor tydelig fram i historien før på 1000-tallet.

Les også: Litauen: Fra Moskvas bikkje i vest til Vestens vaktbikkje i øst 🔒

Er estiske etniske russere lojale borgere?🔒