USAs og Kinas krigsplaner og Lincolns profetier.
Det er nå åpenbart for alle at Trump-administrasjonen ikke bare representerer et enkelt skifte mellom demokrater og republikanere, men et fullstendig ideologisk omslag, et omslag i verdier og i de alliansene USA har bygd opp siden slutten av andre verdenskrig. Ved å styre med mål om å oppheve enhver form for motmakt, undergraver president Trump USAs institusjonelle grunnvoller, økonomiske retningslinjer og, ikke minst, alle diplomatiske referanser. Et av de mest bekymringsfulle aspektene ved denne administrasjonen er den vedvarende svingen mellom isolasjonisme og motstridende kunngjøringer om militære inngripener, noe som gjør amerikansk makt til en vilkårlig og upålitelig størrelse. Denne aggressive holdningen overfor partnere og allierte, en form for isolasjonistisk imperialisme, viser seg gjennom trusler og ensidige avgjørelser, særlig i håndteringen av krigene i Ukraina og Midtøsten, i allianser og i den globale handelskrigen som er utløst av tollsatser.
Den proteksjonistiske retorikken og tollbarrierene som spesielt rammer USAs egne allierte og handelspartnere, skaper en systemisk usikkerhet. Langt fra å fremme en ny «amerikansk gullalder», har denne tilnærmede maktpolitikken skjerpet handelsspenninger, kjølt ned investeringer og fått aksjemarkedene til å stupe, med risiko for stagnasjon kombinert med økende inflasjon. Når Trump hevder å gjenopprette den tapte velstanden, svekker han samtidig den globale økonomiske strukturen. I utenrikspolitikken har Washingtons plutselige mistillit til allianser og multilaterale institusjoner ført til et kraftig fall i USAs troverdighet og fremmet et avtalebasert diplomati og nærhet til autoritære regimer. Dermed undergraver Det hvite hus USAs rolle som stabilisator.
En geopolitisk oppsplitting forsterker truslene fra Russland, Kina, Iran og Nord-Korea, med rivaliseringer som etterlater geostrategiske tomrom som garantert vil fylles av andre framvoksende stormakter.
USAs krigsplaner
Allerede i talen før tiltredelsen gjorde president Donald Trump det klart at han hadde en ny imperialistisk utenriksdoktrine, og siden den gang har han flere ganger truet med å innlemme Canada og Grønland i USA, gjenerobre kontrollen over Panamakanalen, tvinge president Zelenskyj til å overlate 50 % av Ukrainas sjeldne jordarter og mineralressurser som kompensasjon for USAs støtte under de tre årene med russisk aggresjon, og innføre tollsatser mot alle land som handler med USA.
For å kunngjøre denne nye «America first»-holdningen til mediene verden over og til alle som møter ham, har Trump – i tillegg til å ha endret Det ovale kontorets utseende – omrokkert på portrettene av tidligere presidenter. Han har satt fram bildet av USAs ellevte president, James K. Polk, helt i front, åpenbart fordi denne forretningsmannen har valgt Polk som sin nye geopolitiske mentor. I løpet av sine fire år som president brukte Polk militærmakt for å annektere Texas og en tredjedel av Mexicos territorium, inkludert California, Nevada og andre områder, og gjorde USA til en kontinentmakt. Flere likheter knytter Polk til hans etterfølger, Trump II: Begge førte en imperialistisk valgkamp for å sikre nye landområder, og begge var kandidater som vant USAs presidentvalg overraskende. President Polk blir også ofte forbundet med betegnelsen «dark horse» – en ubeskrevet kandidat – eller med idéen om å være «forutbestemt», et tankesett som står sterkt hos deler av amerikansk høyreside og ytre høyre.
Les også: Trumps Gaza-plan: Gavepakke til Beijing og Moskva, katastrofe for Europa 🔒
President Donald Trump bruker på foruroligende vis forestillingen om å være forutbestemt, med en religiøs fortolkning av det mislykkede attentatet under et valgkampmøte i Pennsylvania 13. juli 2024: «Kulen som streifet øret mitt, ble avledet av et guddommelig mirakel, som lot meg overleve for å frelse nasjonen.» Dette politiske grepet forsterker en messiansk kult rundt tilhengerskaren i Trump-bevegelsen, gjennom seremonier i Det hvite hus der politikere, påvirkere, forkjempere for religiøs konservatisme og evangeliske TV-predikanter som forsvarer «velstandsteologien», hevder at det var Guds inngripen som reddet ham. Presidenten har også signert en ordre om å opprette et «Tro-kontor» i Det hvite hus, ledet av TV-predikanten Paula White, betraktet som Trumps åndelige rådgiver, med mål om å gjøre velgere til troende.
Etter å ha viet sin første presidentperiode til Andrew Jacksons ettermæle, støtter USAs 47. president seg nå også på den 25. presidenten William McKinley, kjent for å ha innført tollsatser. Et annet felles trekk mellom dagens president og disse to forgjengerne er territoriell ekspansjon, som på 1800-tallet la grunnlaget for stor økonomisk vekst og gjorde USA til en supermakt. Denne nordamerikanske gullalderen fra slutten av 1800-tallet ga imidlertid kun fordeler til et lite antall rike industriledere, akkurat som i dag med noen få teknologiske oligarker.
Panama
USA og Panama er bundet av en traktat som krever at de forsvarer kanalen mot enhver trussel mot nøytraliteten, og Washington har fullmakt til å iverksette ensidige tiltak for å garantere dette. Nylig støttet Det hvite hus et konsortium satt sammen av BlackRock-fondet, Global Infrastructure Partner og MSC, i oppkjøpet av de to havnene i hver ende av Panamakanalen, som sikrer kontroll over inn- og utløp, og som tidligere var eid av det kinesiske selskapet CK Hutchison. Like fullt har president Trump aldri utelukket å bruke makt for å gjenvinne den strategiske kontrollen over Panamakanalen og fjerne den helt fra kinesisk innflytelse.
Utover kjøpet av de to havnene tok han enda et skritt da han ba Pentagon utarbeide forskjellige «alternativer» for å ta full kontroll over kanalen. Admiral Alvin Holsey, øverstkommanderende for USAs Southern Command (SOUTHCOM), har allerede lagt fram forslag til militære strategier for forsvarsminister Pete Hegseth, som planlegger et besøk til Panama neste måned. Mulighetene spenner fra økt militært press ved å styrke USAs marinestyrker i området, til en full ekspropriering av kanalen. Maktovertakelse vil komme på tale hvis lokale myndigheter ikke viser tilstrekkelig samarbeidsvilje.
Les også: Trump-rådgiver avslører strategien bak provoserende utspill 🔒
Canada
Den tidligere Washington Post-journalisten Peter Carlson forteller i en artikkel hvordan han støtte på en militær plan fra 1930 for å angripe Canada, en plan som har blitt aktuell igjen under president Trumps andre periode.
I 2005, mens Carlson gikk gjennom avgraderte filer i National Archives i College Park, fikk han se og fotografere et 94 sider langt dokument med høyeste sikkerhetsgradering fra 1930, der USA planla en invasjon av Canada.
Planen, kalt «War Plan Red», kan i lys av dagens økende spenninger mellom USA og Canada – utløst av Trump-administrasjonen – tas fram igjen, tilpasses og settes ut i livet for å nå målet om å gjøre Canada til USAs «51. delstat». Dokumentet Carlson så, er på 94 sider og har tittelen «Joint Army and Navy Basic War Plan – Red», med ordet «SECRET» stemplet på omslaget. Dette er en dristig og omfattende plan, som i detalj skisserer hvordan man invaderer, erobrer og innlemmer en alliert.
Les også: Trump-rådgiver avslører strategien bak provoserende utspill 🔒
«War Plan Red» ble skrevet og godkjent av krigsdepartementet i 1930, og ble oppdatert i 1934 og 1935. Planen ble avgradert i 1974, da ordet «SECRET» ble fjernet med svart tusj. «War Plan Red» var i utgangspunktet laget for en konflikt med England. Mot slutten av 1920-årene laget amerikanske strateger også planer for krig mot Japan (kodenavn Orange), Tyskland (Black), Mexico (Green) og England (Red). Amerikanerne så for seg en konflikt mellom USA (Blue) og England om internasjonal handel: «Målet for RØD i en krig mot BLÅ er å kvitte seg med USA som en økonomisk og kommersiell rival en gang for alle.» Ved et krigsutbrudd anslo planleggerne at England ville bruke Canada – den gang en delvis selvstyrt britisk dominion – som utgangspunkt for «en direkte invasjon av BLÅs territorium». Planen forutså en «langvarig krig» fordi «den røde rasen» er «temmelig sindig», men «kjent for å kjempe til siste slutt». Dessuten, hvis canadiere og briter, forsterket med tropper «av annen hudfarge» fra koloniene sine, skulle vinne krigen, forutså man at «Crimsom» (Canada) også ville kreve Alaska.
Dersom USA i over hundre år har ønsket og planlagt å underlegge seg Canada, kan ingen bli overrasket hvis det faktisk skjer – slik verden ble tatt på senga av Putins invasjon av Ukraina. Også han kunngjorde og viste tydelig hva han ville, gjennom annekteringen av Krim i 2014, den «spesielle militæroperasjonen» i 2022 og klart uttalte planer om å gå videre mot de baltiske landene og andre tidligere sovjetrepublikker.
Kina
Kinesiske ledere mener USA er opptatt med indre konflikter og stridigheter med sine allierte, og at amerikansk ledelse mangler strategisk oversikt. Kina tviler sterkt på hva Trump ønsker å oppnå, og ser ingen helhetlig strategi for USAs utenrikspolitikk. Beijing tror heller at Trumps tiltak vil bryte sammen over tid, på grunn av presidentens egne ideologiske motsetninger og den motstanden han uunngåelig vil møte i amerikansk og internasjonal politikk.
I Beijing regner man med at USA vil ty til militære midler for å sikre kontroll over Panama og/eller Grønland, og at Xi Jinping derfor forbereder et angrep på Taiwan. Slik situasjonen utvikler seg, øker sjansen for at Kina vil foreta en strategisk beregning av at øyeblikket er kommet til å ramme en av sine naboer. Angrepet kan rettes mot Filippinene i Sør-Kinahavet, de omstridte Senkaku-øyene i Øst-Kinahavet eller mot selve Taiwan. Uansett ser Beijing for seg at Trump, stadig mer isolert fra vestlige allierte, vil stå handlingslammet og ute av stand til å stoppe Kinas framferd eller gjøre om på den når den først er gjennomført. Enten dette er riktig eller ikke, spiller ingen rolle: Dette er hva mange kinesiske maktpersoner faktisk tror.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Denne måten å tenke på må ikke undervurderes. Opp gjennom historien har framvoksende nasjoner ofte tatt skjebnesvangre strategiske feilvurderinger ved å anta at rivaler med etablert posisjon ikke lenger er like mektige. Noen ganger har slike antakelser stemt, slik som da Japan i 1904 angrep det svekkede russiske imperiet, som var både for utbredt og svakt. Andre ganger har det endt i en katastrofe for angriperen, som da Japan la til grunn tilsvarende vurderinger om USA førti år senere.
Elon Musks hovedrolle
Elon Musk, president Trumps «skyggemann» og sjef for Department of Government Efficiency (DOGE), ryster ikke bare det offentlige systemet gjennom beslutningene sine, men skjerper også polariseringen i det amerikanske samfunnet og svekker tilliten til institusjonene. I tillegg viser han en ustoppelig interesse for USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Nylig kom han med sterke kritiske innlegg på sin plattform X om anskaffelse av forsvarssystemer, der han ba Pentagon stanse finansieringen av produksjon og innkjøp av Lockheed Martins F-35-jagerfly til fordel for en stor flåte av droner. «Bemannede jagerfly er avleggs i dronealderen. Det vil bare føre til at piloter mister livet.»
Slike uttalelser tyder på begrenset strategisk forståelse og kan skyldes at Lockheed Martin er en av SpaceX’ (som eies av Musk) fremste konkurrenter innen romfart. Likevel besøkte Musk Pentagon fredag 21. mars, etter å ha blitt tatt imot av den nye forsvarsministeren Pete Hegseth, noe som atter en gang utløste kritikk av hans omfattende interessekonflikter og vekket spørsmål om den sikkerhetsklareringen han innehar. Ifølge rykter i ledende medier skulle Trumps superrådgiver få en orientering om topphemmelige militære saker knyttet til visse teknologiprosjekter og særlig om hemmelige krigsplaner. Slike planer kan få uforutsette følger for hans interesser i Kina.
Mens Trump-administrasjonen ikke slipper unna den mediestormen som har omringet Det hvite hus siden starten, kan kineserne forberede seg på å slå til. President Xi Jinping svarer på tollsatsene med like mynt, men sender samtidig forsonende signaler til Trump og europeerne, med sikte på å forhandle fram handelsavtaler og få en viktig rolle i fredsprosessene i Ukraina og Midtøsten. Fred er bra for forretninger. Men krig kan også gagne stater med imperialistiske ambisjoner, spesielt hvis man er en kinesisk leder som mener landet er blitt så mektig at det kan angripe Taiwan og true andre naboland uten frykt for reaksjonen fra et svekket Vesten under Trumps utenrikslinje.
Les også: USA: Silicon Valley inntar makten 🔒
En ny bølge av kinesiske propagandavideoer har nylig oversvømt kinesiske medier og blitt virale over hele verden. Disse videoene viser moderne skip, fly, droner og avanserte våpensystemer til et militærapparat med to millioner aktive soldater, klare til kamp døgnet rundt, hele uka. De framhever at Kina har den største mobiliseringskapasiteten i Øst-Asia. Videre hevder de at Kina er forberedt på å gå inn i «beredskapsnivå én», et militært varslingsnivå som bare har blitt iverksatt seks ganger siden Det kinesiske kommunistpartiet ble grunnlagt. Dette nivået tilsvarer det høyeste beredskapsnivået i det amerikanske forsvaret. Blir det iverksatt, betyr det at Kina er i krig.
Selv om propagandavideoer vanligvis lages for psykologisk krigføring, desinformasjon og bedrag, viser spredningen i medier verden over at det er i ferd med å dannes en offisiell fortelling i Kina. Budskapet er at den kinesiske hæren kan – og trolig vil – iverksette drastiske tiltak mot en av sine naboer. De gjør dette fordi Kinas ledere mener at USA er distrahert, og at amerikansk lederskap er svekket og uten framtidsrettede løsninger. En intens propagandakampanje skal fortelle at Kina nå er mer enn klar til å starte en omfattende militæraksjon mot en av sine naboer – mest sannsynlig, men ikke nødvendigvis, Taiwan.
Men Beijing, Xi Jinping og Kinas maktelite tar feil i sine vurderinger, akkurat som den japanske eliten som for åttifem år siden presset fram krig mot USA. Uansett hvordan forholdet til USA blir, ser vi at en koalisjon av villige stater raskt tar form, med stadig flere land som slutter seg til et felles forsvarsopplegg og støtter Ukraina.
I dagens anspente forhold mellom USA og EU tilbyr også Kina å sende fredsbevarende styrker til Ukraina, ved siden av EUs planer, for å berolige sin russiske partner og samtidig sikre egne økonomiske og geopolitiske interesser. Å delta i en slik operasjon i Ukraina gir Kina en nøkkelrolle i gjenoppbyggingen etter krigen, beskytter landets gruveinvesteringer og gir et inntrykk av å være en ansvarlig og pålitelig stormakt. De dype splittelsene mellom Trump-administrasjonen og EU er en uventet anledning for en rask tilnærming mellom Kina og Europa. Og Beijing vil ikke la denne muligheten gå fra seg, men vil sette i verk strategier for å gjenreise sin innflytelse i EU, som ble svekket av Kinas støtte til den «spesielle militæroperasjonen».
Grønland
President Trump kunngjør at han vil «gjøre Grønland stort igjen» og beskriver amerikansk eierskap til den arktiske øya som «et ufravikelig krav» for USAs nasjonale sikkerhet. Forretningsmannen gjentok dette synet i en telefonsamtale med Danmarks statsminister Mette Fredriksen, der tonen skal ha vært «kontroversiell og aggressiv».
Les også: Tidligere Trump-rådgiver og arktisk kommissær: – Grønlands fremtid ligger hos USA 🔒
Også Grønland har vært en del av USAs krigsplaner siden forrige århundre. Under annen verdenskrig var øya et amerikansk protektorat, og den tok imot amerikanske styrker etter nazistenes invasjon av Danmark. Verdens største øy ble av president Franklin D. Roosevelt erklært som en del av USAs interessesfære, selv om den formelt var under dansk styre. President Trump mener at USA kommer til å annektere Grønland, fordi USA «trenger» den store arktiske øya «av hensyn til internasjonal sikkerhet».
Av alle disse grunnene må man unngå å gjenta feilvurderingene fra mars 2022, da mange italienske og internasjonale eksperter på geopolitikk avfeide eller bagatelliserte enhver krigersk ambisjon fra Russland. Man skal ikke undervurdere den nye Trump-administrasjonens uforutsigbarhet og strategiske mål.
Har USA erklært krig mot seg selv?
Vi vil følge nøye med på hva som skjer i månedene som kommer i Atlanterhavet, Indo-Stillehavet og Arktis, i håp om at Abrahams Lincolns spådom ikke blir virkelighet.
I januar 1838 advarte USAs president Abraham Lincoln i en tale i Springfield, Illinois, om farene som truet USA: «Hvis faren en dag når oss, vil den komme innenfra. Den kan ikke komme utenfra. Dersom vår skjebne er å gå til grunne, er vi selv årsaken og opphavsmenn til ødeleggelsen. Som et folk av frie mennesker må vi leve evig eller dø ved selvpåført undergang.»
Mannen som skulle bli USAs 16. president, forutså dermed en eviggyldig sannhet: Demokratier dør ikke under ytre angrep, men under vekten av egne selvmotsigelser. Denne advarselen får stadig større gjenklang i Vesten, i lys av den siste tidens omveltninger i USAs ledelse.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
