Forsøket på å styrte makten i Cotonou er ikke bare et internt uhell. Det inngår i en bredere dynamikk: Projeksjon av innflytelse fra Sahel mot kyststatene, mot et bakteppe av politisk brudd med ECOWAS, ettertraktede korridorer og en kamp om fortellingene.
Søndagen da alt vaklet
Cotonou sover fortsatt når de første skuddene smeller. Søndag 7. desember 2025 klokken 4.30 om morgenen krysser mennene til oberstløytnant Pascal Tigri portene til statskringkastingen. I arbeiderstrøkene forstår ingen umiddelbart hva som er i ferd med å skje. Men de som kjenner grammatikken i afrikanske kupp, vet at Tigris valg ikke er tilfeldig. Som sjef for spesialstyrkene tilknyttet Nasjonalgarden er han ikke en offiser man sender for å slå ned et enkelt mytteri. Han er et skalpell, ikke en hammer – et verktøy for presise slag som skal halshugge et regime før noen rekker å reagere.
Det som slår en, er samtidigheten. Mens skuddene fortsatt runger i Cotonou, kunngjør benineren Kemi Seba – rådgiver for general Tiani i Niamey og en sentral skikkelse i panafrikanske miljøet som er for Alliansen av Sahel-stater (AES) – allerede Patrice Talons fall i sosiale medier. For tidlig. Altfor tidlig. Denne forhastelsen sier mye: Enten visste mannen, eller så hadde han fått instrukser om å forsterke budskapet lenge før utfallet var klart. Målet var krystallklart: Å skape et mediefaktum, utløse opportunistiske avhopp og påtvinge fortellingen om et folkelig opprør mot en «pro-fransk diktator».
Den nigerianske intervensjonen knuser alt, støttet på bakken av franske spesialstyrker som har vært utplassert i Benin i halvannet år for å etablere og trene Benins spesialstyrker. Luftangrep, og grønt lys fra Senatet for en bakkestyrke. I løpet av noen timer kollapser forsøket. Men for dem som har fulgt regionen i årevis, avdekket episoden langt mer enn et mislykket kupp: En projeksjonsmekanikk som strekker seg langt utover Benins grenser.
Sahel-sporet
Hva skjedde egentlig i ukene før 7. desember? Opplysningene som siver ut, tegner et bilde av ekstern tilrettelegging snarere enn direkte styring. Kilder nær etterforskningen viser til kontakter mellom enkelte kuppmakere og nigerskes mellomledd – diskrete møter, logistisk og økonomisk støtte. Selve Tigris profil reiser spørsmål: En spesialstyrkeoffiser med erfaring i å ta kontroll over kritiske mål gjør ikke noe slikt på impuls.
Les også: Er Guinea i ferd med å gli inn i et økonomisk autoritært styre?
Alliansen av Sahel-stater har ikke nødvendigvis trukket i alle trådene ned til minste detalj. Men den har tålmodig bygget økosystemet som gjør slike operasjoner mulige: Et delegitimerende narrativ mot Talon-regimet, hamret inn i månedsvis, påvirkningsnettverk som former beninsk opinion i sosiale medier, og sikre tilfluktsrom i Niger. De rettslige etterspillene bekrefter denne lesningen. En etterforskningsdommer ved domstolen for bekjempelse av økonomisk kriminalitet og terrorisme (CRIET) har utstedt to internasjonale arrestordrer mot Kemi Seba og Sabi Sina Korogoné, en sentral skikkelse i beninsk opposisjon. De anklages for samrøre med opprørerne – en formulering som tegner et nettverk av medvirkning der det pro-AES-panafrikanske miljøet, innenrikspolitiske aktører og uniformerte utøvere møtes.
Her ligger hele metodens finesse – og Moskva går frem på samme måte i Afrika sør for Sahara: Å forme omgivelser fremfor å kommandere direkte, slik at lokale aktører handler i ønsket retning i den tro at de tjener egne interesser.
Regnestykket er enkelt. Lykkes kuppet, får AES en kystalliert og fullfører innringingen av det som gjenstår av franske posisjoner. Mislykkes det, betaler alliansen ingen pris – ingen tap, ingen belastende spor – samtidig som den har testet motstanderens forsvar og identifisert svakheter til neste forsøk.
Hvorfor Benin
For å forstå utholdenheten må man se på et kart – og en rørledning. Rørledningen som knytter oljefeltet Agadem til terminalen i Sèmè-Kpodji er ikke en hvilken som helst infrastruktur. For Niamey er den en livsnerve, den eneste veien for å gjøre nigersk råolje om til valuta. Siden juli 2023 har general Tiani sitt Niger fulgt en strategi for «kontinentalisering» – brudd med Paris, tilnærming til Moskva, allianse med nabolandenes juntaer. Men denne erklærte frigjøringen støter på en sta realitet: Niger er innelåst, og ressursene er verdiløse uten tilgang til havet.
Dette er kjernen i problemet. Å frigjøre seg fra Vesten samtidig som man er avhengig av havner kontrollert av stater på linje med ECOWAS, er å bygge på sand. Derav fristelsen til forebyggende sikring: I stedet for å vente på at et fiendtlig Benin stenger kranene, installere et vennligsinnet regime i Cotonou.
Benin byr dessuten på et gunstig terreng. I nord er jihadisttrusselen ikke lenger abstrakt. Jihadister fra Burkina Faso krysser jevnlig grensen, og W-parken[1] er blitt et fristed. Denne situasjonen nærer frustrasjon i den beninske hæren: Soldater sendt til fronten med mangelfull logistikk, offiserer som forbigås i opprykk. Slike korporative klagemål er gull verdt for den som vil vende en garnison.
Naboenes rolle
Geografien setter rammene. Mellom Niger og Benin finnes grensen bare på kartet. I praksis er det et porøst område der handelsfolk, smuglere og nomadiske gjetere ferdes – og av og til mer diskrete utsendinger. Beninske etterretningstjenester kan ikke overvåke hver sti, hvert grensetorg, hvert nattlige møte. Denne porøsiteten er en gave for den som vil forberede et kupp uten å etterlate spor.
Nabolandet Togo spiller et tvetydig spill. Gnassingbé-regimet, autoritært, har alltid mestret kunsten å manøvrere mellom leirer. Uten å slutte seg til AES holder Lomé kanalene åpne til Sahel-juntaene og passer på ikke å fordømme dem for hardt. Denne ambivalensen skaper en bekvem gråsone – et rom der kontakter kan knyttes, der mellommenn kan operere uten å bli forstyrret.
Les også: Hvordan Benin motstår det jihadistiske framstøtet
Hendelsen med det nigerianske C-130-flyet som ble tvunget til å lande i Burkina Faso dagen etter det mislykkede kuppet, illustrerer spenningene. Ouagadougou ropte umiddelbart om fiendtlig provokasjon. Vi er langt fra høflige naboskapsuttalelser. ECOWAS, tidligere et forum for krisehåndtering, er selv blitt en del av konflikten. Da Mali, Burkina Faso og Niger kunngjorde sin utmelding i januar 2024, markerte de et institusjonelt brudd uten sidestykke siden uavhengighetene. Vest-Afrika er ikke lenger en region; det er en slagmark.
Det som kommer …
Kuppet mislyktes, men ambisjonen det avdekker vil ikke forsvinne. AES kan velge slitasjestrategien: Å mangedoble forsøkene, tvinge Abuja og Paris til å gripe inn igjen og igjen, skape en kronisk ustabilitet som til slutt utmatter forsvarerne. Den kan også gå rundt hindringen ved å sikte på lettere bytte – Gnassingbé-regimets Togo, uten folkelig legitimitet, eller Ghana, et demokrati svekket av økonomisk krise.
For Frankrike går innsatsen langt utover Benin. Etter ydmykelsene i Mali, Burkina Faso og Niger er Cotonou et av de siste holdepunkt i fransktalende Vest-Afrika. Paris aktiverte sine nettverk 7. desember og delte etterretning med Nigeria. Men denne taktiske seieren skjuler en felle: Jo mer Frankrike støtter Talon, desto mer merker det ham som «Paris’ mann» – et stempel som er blitt giftig.
Nigeria er fortsatt nøkkelen. Uten Abuja ville kuppet trolig ha lyktes. Men den vestafrikanske giganten tynges av egne byrder: Boko Haram, utbredt kriminalitet, en naira i fritt fall. Hvor lenge kan landet spille rollen som regional politimann?
Det mest sannsynlige scenariet er kontrollert eskalering: en serie kriser, hver avverget med stadig større anstrengelser, i en utmattelseskrig der AES satser på motstandernes tretthet. Historien lærer oss at i denne typen konfrontasjon er det angriperen som velger tid og sted; det holder å lykkes én gang.
Det som utspilte seg i Cotonou, er ikke et kun beninsk anliggende. Det er det første slaget i en krig om kontrollen over kystene – og en bekreftelse på en sannhet gammel som verden selv: Den som kontrollerer havnene, kontrollerer pusten til de innelåste landene. Guineabukta er blitt den nye frontlinjen.
Sluttnoter
[1] W-parken er et stort grenseoverskridende naturreservat mellom Benin, Burkina Faso og Niger. Området har de siste årene fått økende strategisk betydning fordi væpnede jihadistgrupper har brukt parken som skjulested og transittområde, noe som har svekket statlig kontroll i grenseområdene.
Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
