Posisjoneringen til ASEAN-landene (Association of Southeast Asian Nations) overfor Kina og Vesten er kompleks og nyansert. Den varierer med hvert medlemslands egne strategiske, økonomiske, geopolitiske og historiske interesser.
ASEAN, som er en geopolitisk kraft å regne med – og stadig sterkere – omfatter følgende medlemmer: Burma, Brunei, Kambodsja, Indonesia, Laos, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam.
Opprettet 8. august 1967 midt under den kalde krigen, var ASEANs uttalte mål den gang å begrense kommunismen, særlig fremmet av datidens Kina. Medlemslandene kjennetegnes av sine repressive tiltak mot kommunistbevegelser på eget territorium og sin urokkelige støtte til USA i utenrikspolitikken [1].
En gradvis endring tok til med Kinas åpning etter 1978, igangsatt av Deng Xiaopings reformer. Siden da har forholdet mellom ASEAN og Kina utviklet seg med en ambivalent dynamikk: på den ene siden stadig tettere økonomisk samarbeid; på den andre siden har geopolitiske spenninger vedvart – særlig med Filippinene under Marcos Jr. i Sør-Kina-havet – men disse er i stor grad blitt dempet over tid gjennom forhandlinger om en felles atferdskodeks.
Strategisk balansering («hedging [2]»)
Mange ASEAN-land fører en balanseringsstrategi mellom Kina og vestlige stormakter (særlig USA og EU). De søker å dra nytte av Kinas økonomiske fordeler (investeringer, handel, regional integrasjon gjennom BRI osv.), samtidig som de opprettholder sikkerhets- og økonomiske bånd til Vesten (særlig USA, Japan, Australia og EU) og unngår å velge side ved å satse på et multivektororientert diplomati.
Les også: Handelskrigen med USA: Kina klar for fullstendig avkobling
For eksempel tar Singapore imot amerikanske marinefartøyer av sikkerhetshensyn og aksepterer samtidig store kinesiske investeringer i sin infrastruktur. Vietnam samarbeider økonomisk med Kina, men knytter seg militært nærmere USA, Japan og India.
Selv om ASEAN prøver å tale med én stemme, inntar hvert land en særskilt holdning påvirket av geografi, historie, strategiske interesser og økonomiske avhengigheter.
Kinas sentrale rolle
Kina er en viktig handelspartner for alle ASEAN-land: ASEANs største handelspartner siden 2009, sentral aktør i BRICS, Belte-og-vei-initiativet (BRI) og Det regionale omfattende økonomisk partnerskapet (RCEP) samt nøkkelleverandør av infrastruktur, teknologi og kapital.
I april 2025 består BRICS av ti stater [3], deriblant Indonesia, ASEANs tungvekter. Indonesias inntreden i BRICS vil ikke bare sikre dagens status quo, men også gi naboland som Thailand, Malaysia og Vietnam grunn til optimisme [4].
Ti år etter kunngjøringen av BRI har det samlede engasjementet passert 1 000 milliarder dollar, med om lag 596 milliarder til utbyggingskontrakter og 420 milliarder i ikke-finansielle investeringer [5]. Mange BRI-prosjekter har gitt positive resultater, forbedret infrastrukturen, fremmet handel og stimulert den økonomiske utviklingen i deltakerlandene. Eksempler er jernbanen Bandung–Jakarta og jernbanen Laos–Kina.
RCEP [6] er en frihandelsavtale mellom femten land rundt Stillehavet, bygget på ASEANs initiativ. Avtalen omfatter de ti ASEAN-landene samt Australia, Kina, Japan, Sør-Korea og New Zealand, som allerede har bilaterale frihandelsavtaler med ASEAN. RCEP har skapt nye handelsmuligheter i Asia og vil fremskynde regionens økonomiske oppsving. Avtalen vil fjerne toll på mer enn 90 % av varene i løpet av de neste 10–15 årene og innføre regler om investeringer og immaterielle rettigheter for å fremme frihandel. Den dekker rundt 30 % av verdens befolkning, BNP og handel.
Likevel uttrykker enkelte ASEAN-land sikkerhetsbekymringer, særlig knyttet til spenningene i Sør-Kinahavet, territorielle tvister og økende økonomisk avhengighet.
Mistro og avhengighet overfor Vesten
USA forblir en sikkerhetsgarantist for enkelte land (f.eks. Filippinene, Singapore, Thailand) gjennom militær tilstedeværelse, allianser og felles øvelser samt militær og økonomisk bistand.
Les også: Vil Asia-Stillehavsområdet bli verdens nye sentrum?
Men det finnes også mistro: ASEAN-landene oppfatter amerikansk utenrikspolitikk som inkonsekvent, og de mistenker former for neokolonialisme eller politisk innblanding (menneskerettigheter, demokrati).
ASEANs regionale tilnærming
ASEAN forsøker å fungere som megler eller buffer i rivaliseringen mellom Kina og Vesten ved å fremme multilateralisme, dialog og nøytralitet gjennom fora som ASEAN Regional Forum (ARF), East Asia Summit mfl., og ved å insistere på prinsippene om ikke-innblanding og konsensus.
Tegn til en utviklingstrend?
For første gang siden 2020, da undersøkelsen The State of Southeast Asia stilte dette spørsmålet, går Kina forbi USA: 50,5 % av de spurte i 2024-utgaven mener ASEAN bør orientere seg mot Kina fremfor USA, en klar økning fra 38,9 % i 2023 [7]. Med unntak av Filippinene, Singapore og Vietnam ville de sju andre ASEAN-landene foretrekke Kina fremfor USA. Selv Thailand, formell alliert av USA, ville gjøre dette valget. Gitt den beskjedne marginen kan resultatet ennå ikke tolkes som et jordskjelv, men antyder kanskje begynnelsen på en utviklingstrend.
ASEAN-toppmøtet 26.–27. mai i Kuala Lumpur ga den regionale gruppen en mulighet til å mangfoldiggjøre partnerskap, særlig med Gulf-statene. Møtet viser at i en tid preget av usikkerhet rundt globaliseringen og amerikanske tollsatser under Donald Trump, kan Sørøst-Asias ledere være i ferd med å vende seg bort fra USA til fordel for Kina og landene i Gulfen [8]. Trump-administrasjonen har vist liten vilje til å følge opp henvendelser fra Sørøst-Asia; Malaysias forespørsel om et ASEAN–USA-toppmøte ble aldri besvart. Samtidig har Kina trappet opp sin diplomatiske innsats: Under et besøk i Malaysia advarte statsminister Li Qiang mot unilateralisme og proteksjonisme og uttrykte motstand mot vestlige praksiser som anses å true den økonomiske verdensordenen.
Sluttnoter
[1] Jf. Wikipedia: ASEAN – The Association of Southeast Asian Nations.
[2] Hedging (sikring) er en overordnet utenrikspolitisk strategi som kombinerer konkurrerende og samarbeidende tilnærminger for å håndtere motstridende nasjonale interesser i en usikker maktfordeling (jf. Iván González-Pujol, Théorisation de la stratégie de couverture : intérêts nationaux, objectifs et instruments mixtes de politique étrangère, Senter for Øst-Asiastudier, Universidad Autónoma de Madrid, 14. mai 2024).
[3] Jf. I april 2025 består BRICS av følgende ti stater: Sør-Afrika, Brasil, Kina, Egypt, De forente arabiske emirater, Etiopia, India, Indonesia, Iran og Russland. Saudi-Arabias medlemskap, som offisielt var kunngjort, er foreløpig suspendert (Géo Confluence).
[4] ASIE – GÉOPOLITIQUE : L’ASEAN à l’heure des BRICS, Gavroche Hebdo, le 24/01/2025.
[5] Cf. Alex Wang, Belt & Road Initiative (BRI) : le bilan d’étape et son avenir, Revue Conflits, le 19 octobre 2023.
[6] Cf. Alex Wang, RCEP vs CP-TPP vs IPEF : une gigantesque partie de go dans l’Indopacifique, Revue Conflits, le 17 juin 2023.
[7] Sharon Seah, State of Southeast Asia Survey 2024: Choosing China over the US is neither a tidal shift nor a sea change, 03 Apr 2024.
[8] Toscane O’Sullivan, L’Asean se détourne des États-Unis en faveur de la Chine et du Golfe, Figaro international, le 26 mai 2025.
