Etter nesten tre år med sjøkonflikt i Svartehavet, hvilke faktiske resultater har Ukrainas oppfinnsomme strategi – der den svake angriper den sterke – gitt mot den russiske marinen?
På den ene siden har Ukraina klart å ødelegge eller skade en tredjedel av den russiske Svartehavsflåten, og samtidig presset de gjenværende fartøyenes operasjonsområder og baser østover. Som følge av dette har Ukrainas korneksportkorridor kunnet holdes åpen, og hvert forsøk på russiske amfibiske eller logistiske operasjoner til sjøs er kraftig svekket. Fremfor alt har Ukraina fulgt opp sine dristige angrep med en glimrende mediestrategi, som gir inntrykk av at den russiske flåten – foreldet, passiv og motløs – gradvis vil bli utryddet av en motstander som paradoksalt nok ikke lenger eier et eneste skip, og derfor ikke har noe å tape.
På den andre siden har Russland klart å begrense effekten av de ukrainske angrepene. For det første har disse stort sett latt fartøyer med langtrekkende våpen mot land være i fred, slik at Moskva fortsatt kan bruke sine skip til å ramme ukrainsk territorium. For det andre har de fleste av de ødelagte skipene uansett vært gamle: Gjennomsnittsalderen på de ti viktigste russiske skipene som er slått ut, er 31 år, altså på grensen av sin levetid. Dessuten beholder Russland kontrollen over havområder av stor betydning for egne forsyninger, som Azovhavet.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Russlands svekkede geopolitiske hånd: Assads fall og konsekvenser for armensk sikkerhet 🔒
