15-minuttersbyer. Hvordan et enkelt byplanleggingskonsept har blitt misforstått som autoritær overstyring.
Alt virker tiltalende enkelt: utform nabolag der beboerne kan nå alt de trenger—arbeid, butikker, skoler, helsevesen, parker—innen en 15 minutters spasertur eller sykkeltur fra hjemmet sitt.
Imidlertid har dette tilsynelatende uskyldige byplanleggingsprinsippet blitt gjenstand for hissige protester, konspirasjonsteorier og parlamentsdebatter. Kritikere har stemplet det som alt fra «byfengsel» til en «klimanedstenging» utformet for å begrense personlig frihet.
15-minuttersbyen representerer en tilbakevending til tradisjonelle prinsipper for byutforming som prioriterte nærhet og gangbarhet lenge før bilen forandret byene våre. Faktisk har grunnideen bak 15-minuttersbyen eksistert i århundrer. Eldre nabolag over hele verden, laget for fotgjengere, har lenge vært strukturert slik at grunnleggende behov i byen ligger kort vei fra boligene.
Det som gjør konseptet nytt, er ikke prinsippene, men den systematiske bruken av dem for å møte utfordringer i det 21. århundre: klimaendringer, luftforurensning, sosial isolasjon og de økende kostnadene—økonomiske, miljømessige og personlige—ved bilavhengighet.
Professorens visjon
Den moderne versjonen av 15-minuttersbyen ble utviklet av Carlos Moreno, som lanserte konseptet i 2016 som et rammeverk for å bekjempe klimagassutslipp. I fjor ga han ut en bok som utdyper ideen.
Den fransk-colombianske forskeren og professoren ved Université Paris 1 Panthéon-Sorbonne lot seg inspirere av den legendariske bytenkeren Jane Jacobs, hvis skrifter fremhevet blandet arealbruk og fotgjengervennlige nabolag.
Moreno fikk stor oppmerksomhet da konseptet ble en del av valgkampen til Paris’ ordfører Anne Hidalgo (først valgt i 2014) gjennom hennes «Ville du quart d’heure» (kvartersbyen), en satsing på en levende, smart by. Konseptet står for menneskesentrert byutvikling, der essensielle tjenester og muligheter plasseres bevisst for å gjøre dem lett tilgjengelige.
Les også: Tysk domstol avviser klimarettssak fra peruansk bonde
Morenos rammeverk bygger på seks grunnleggende funksjoner som innbyggerne skal kunne nå innen 15 minutter fra hjemmet: bo, arbeide, handle, pleie (helse), lære (utdanning) og nyte (fritid og kultur). 15-minuttersbyen hviler på sju prinsipper: menneskelig skala, tetthet, mangfold, fleksibilitet, nærhet, digitalisering og sammenkobling.
Paris: Bevis på konseptet
Paris har blitt verdens mest fremtredende testarena for 15-minuttersbyen. Ordfører Hidalgos kontor grep muligheten til å ta det første skrittet og utvide et ambisiøst reformprogram under den første bølgen av covid-19-nedstengninger i 2020. Forvandlingen har vært dramatisk og målbar.
Byen har gjennomført et bredt spekter av tiltak. Etter pilotprosjekter i tre parisiske bydeler i 2017–19, kom de første grepene: åpen skolegård i helgene, ombygging av bygg med én funksjon til flerbruk, bilfri skolegate og støtte til lokale butikker slik at husleien ble overkommelig.
Deretter fulgte større infrastrukturprosjekter, blant annet 60 kilometer nye sykkelveier over de travleste metrolinjene på kort tid. Dette kommer i tillegg til de 300 kilometerne nye sykkelveier som ble bygget i hennes første periode.
Resultatene er lovende. I fjor sommer var det flere sykler enn biler på mange store boulevarder. Forbedringen av luftkvaliteten blir anslått å bli betydelig. Kvartersbyen kan dermed redusere et alvorlig problem som plager mange parisere: forurensningen som tar livet av 3000 mennesker i året, hovedsakelig forårsaket av biltrafikk.
Innbyggerne har stort sett, men ikke helt, tatt endringene til seg. Programmet har også banet vei for nye former for demokratisk deltakelse. I 2021 ble det satt av et «deltakende budsjett» på 75 millioner euro som innbyggerne kan fordele på folkeforslåtte prosjekter og stemme over.
Gjenerobringen av gatene
Barcelona har fulgt en parallell linje med sitt nyskapende «superkvartal»-program. Da arkitekten Salvador Rueda først foreslo konseptet i 1987, kalte han det «super-manzanas». Prinsippet er å slå sammen ni bykvartaler og legge gjennomkjørende trafikk til ytterkantene, slik at det oppstår bilfrie eller lavtrafikkerte soner i det indre, der fotgjengere og syklister har forrang.
I 2016 begynte Barcelona å etablere slike superkvartaler som endrer livet i de berørte områdene. Utenfor superkvartalene går gjennomfartstrafikken i gater med maks hastighet 50 km/t. Innenfor dem er biler forbudt eller begrenset til 20 km/t, gående og syklende prioriteres, og parkeringsplasser omdisponeres til åpne områder.
Gevinstene har vært betydelige. De økonomiske effektene av å omforme de eksisterende kvartalene er også imponerende, anslått til 1,7 milliarder euro i året. Gevinsten skyldes hovedsakelig økt levealder, 20 prosent lavere for tidlig dødelighet og 13 prosent mindre samlet sykdomsbyrde.
Superkvartalene i Barcelona er antatt å redusere skadelige miljøpåvirkninger (som luftforurensning, støy og hete) samtidig som de øker fysisk aktivitet og tilgang til grønne områder, og gir dermed store helsefordeler.
Programmets ambisjoner er omfattende: planen er å innføre 503 slike superkvartaler i hele byen innen 2030. Mer enn 250 byer har siden vist interesse for Barcelona-modellen, og flere har tatt i bruk lignende tiltak, blant annet bydeler i Bogotá, Supergrätzl-området i Wien, det store superkvartalet i Rotterdam, Park Blocks i Los Angeles og Kiezblocks i Berlin.
Konspirasjonsteoriene
Til tross for disse lovende eksemplene fra virkeligheten har 15-minuttersbyen blitt viklet inn i et nett av konspirasjonsteorier. Hvis du skriver «15-minuttersbyer» i sosiale medier, får du et ras av påstander om at ideen vil bringe dystopi, at folk vil bli bøtelagt for å forlate sin «tildelte sone», eller at konseptet ikke er annet enn «byfengsel».
Les også: Menn har høyere klimautslipp enn kvinner – kjøtt og bil
Konspirasjonsteoriene kretser rundt den falske påstanden om at 15-minuttersbyer vil begrense innbyggernes bevegelse utenfor nabolagsgrensene. Konservative og konspirasjonstenkere er i økende grad overbevist om at konseptet er nok et utspekulert forsøk på å innskrenke individuell frihet.
Disse forestillingene ser en hemmelig plan bak forslagene, der drakoniske restriksjoner skal påtvinges borgerne.
Misforståelsen ser ut til å stamme fra sammenblanding av 15-minuttersbyen med helt andre trafikktiltak. Oxford i Storbritannia har blitt et brennpunkt, delvis fordi byens plan for trafikkfiltrering har blitt blandet sammen med et eget forslag om 15-minuttersbyer—hovedmålet for konspirasjonsteoretikernes vrede.
Virkelighetssjekk
Anklagene faller sammen ved nærmere ettersyn. Ingen forslag til 15-minuttersbyer noe sted i verden begrenser innbyggernes bevegelse eller ilegger bøter for å reise utenfor nabolaget. Konseptet handler om å øke valgmulighetene, ikke å begrense dem. 15-minuttersbyen skal altså styrke personlig frihet og tilgang, ikke innskrenke den.
At konspirasjonene—og det faktum at de har fått grobunn hos konservative—får feste, er særlig ironisk fordi 15-minuttersbyen er en tilbakevending til tradisjonell byutvikling.
Utviklingen av byer som London, Paris, Philadelphia og San Francisco viser at ideen bygger på plantradisjoner som går nærmere to hundre år tilbake. Grunnlaget ble lagt av Ebenezer Howard i Garden Cities of To-morrow fra 1902, og videreført i «nabolagsenheten» som byplanleggeren Clarence Perry lanserte på 1920-tallet for å skape selvforsynte nabolag da byene ble industrialisert.
Det som endret alt, var bilens fremmarsj og etterkrigstidens forstadsutbygging. Byene vokste utover og spredte seg, og gjør enkelte tjenester mye vanskeligere å nå uten bil.
Gjennom hele 1900-tallet førte denne byspredningen til bygging av nye bilorienterte nabolag i og rundt mange bysentra.
Berettiget kritikk
Likevel finnes det legitime innvendinger mot 15-minuttersbyen. I en artikkel i tidsskriftet Sustainability skriver Georgia Pozoukidou og Zoi Chatziyiannaki at etablering av tette, gangvennlige bykjerner ofte fører til gentrifisering eller fortrenging av lavinntektsgrupper til ytterområder på grunn av stigende boligpriser.
For å motvirke dette mener forfatterne at rimelige boliger må være en integrert del av 15-minuttersby-politikken.
Gjennomføringen møter også praktiske utfordringer. Det er fortsatt krevende å planlegge i et bymiljø som allerede er preget av eldre reguleringer.
Byspredning og forsteder har et helt annet sett med problemer og behov. Å bruke gjennomsnittlig ganghastighet for å beregne tilgjengelige soner kan heller ikke nøyaktig gjenspeile mobiliteten til bestemte grupper, som eldre.
Fremtidens byliv
15-minuttersbyen er verken autoritær kontroll eller revolusjonær omveltning. Den er snarere en tilbakevending til velprøvde prinsipper for byutvikling, tilpasset dagens utfordringer.
Konseptet gir et pragmatisk svar på klimaendringer, folkehelsekriser og livskvalitetsspørsmål som blir stadig mer presserende etter hvert som urbaniseringen skyter fart globalt.
Les også: Avfall i overflod: Sentral-Europas revolusjon innen søppel-til-energi
Kontroversen rundt 15-minuttersbyer sier mer om vår politiske tidsalder enn om byplanlegging. I en tid preget av klimaangst og post-pandemisk traume kan selv hverdagslige forslag bli lynavledere for større frykt for statlig overstyring og tap av individuell frihet.
Men erfaringene fra Paris tyder spesielt på at innbyggerne får mer, ikke mindre, frihet når nabolagene gir enkel tilgang til daglige behov.
Når byer verden over kjemper med de tredoble utfordringene klimaendringer, folkehelse og sosial rettferdighet, tilbyr 15-minuttersbyen en overbevisende visjon: nabolag som er utformet for menneskelig trivsel snarere enn for bilen.
Den virkelige frihetsinnskrenkningen er ikke 15-minuttersbyen, men bilavhengig byspredning som tvinger folk til å kjøre overalt, ekskluderer dem som ikke kan kjøre og fanger lokalsamfunn i forurensning, kø og sosial isolasjon.
Valget som byplanleggere og beslutningstakere står overfor, er ikke mellom frihet og kontroll, men mellom ulike modeller for byliv. 15-minuttersbyen stiller et enkelt spørsmål: Ville vi ikke alle vært friere hvis vi kunne gå til jobben?
Terrorismens påvirkning på urbane landskap: Et geopolitisk annleggsområde
