Europa og Russland brukte mange år på å bygge handelsforbindelser og politiske samarbeidsfora, selv om de var uenige om demokrati og fremtiden til landene i sitt felles nærområde. Valgene som ble tatt i denne perioden, preger fortsatt hvordan begge parter forstår sammenbruddet i et forhold som en gang ble fremstilt som et pragmatisk partnerskap.
Kortversjonen
- Russland er preget av dyp imperial tenkning og ekstrem undertrykkelse, noe som gjør at et fremtidig lederskifte ikke vil føre til en rask forsoning med Europa.
- Putin forsøkte lenge å oppnå en stormaktsavtale med Vesten, men endringen til åpen konfrontasjon skyldtes manglende anerkjennelse av en russisk innflytelsessfære.
- Krigen i Ukraina har utviklet seg til en langvarig utmattelseskrig uten noen åpenbar militær seier, ettersom ingen av sidene foreløpig er rede til å inngå kompromiss.
- Russlands enorme militære rekruttering finansieres gjennom store leiesoldatbonuser, og landet har fortsatt betydelige menneskelige og økonomiske ressurser til å fortsette krigføringen.
- Moskva har blitt en underordnet juniorpartner i et stadig dypere avhengighetsforhold til Kina, uten makt til å balansere Beijing politisk eller teknologisk.
Russlands krig i Ukraina har endret Europas sikkerhetsorden, men spørsmålet om hva som kommer etterpå, står fortsatt ubesvart. Moskvas evne til å fortsette krigføringen, landets ambisjoner i det tidligere sovjetiske området og dets økende avhengighet av Kina gjør utsiktene til en varig løsning mer kompliserte.
Arkady Moshes er programdirektør for Russland, Øst-Europa og Eurasia ved Finnish Institute of International Affairs. Før han flyttet til Finland i 2002, arbeidet han ved Det russiske vitenskapsakademiets Europa-institutt i Moskva. Han har doktorgrad i internasjonale relasjoners historie og forsker på russisk utenrikspolitikk, Russlands forhold til Europa og politikken i Ukraina og Belarus.
I dette intervjuet med Geopolitika forteller Moshes om beslutningen om å forlate Russland og forklarer hvorfor han mener imperial tenkning står sentralt i landets konfrontasjon med Vesten. Han diskuterer undertrykkelsen under Putin, Russlands evne til å fortsette krigen, hvilke følger en russisk seier kan få for nabolandene, og Moskvas stadig mer ulikeverdige forhold til Beijing. Han vurderer også hvorfor et lederskifte i Russland ikke nødvendigvis vil føre til noen rask forsoning med Europa.
– Kan jeg spørre litt om bakgrunnen din?
– Jeg har en dobbel identitet: Jeg er russisk og sekulært jødisk. Jeg ble født og vokste opp i en by rundt 50 kilometer sør for Moskva. Jeg har bodd tre steder i nærheten av Moskva, men betrakter meg ikke som moskovitt. Det er litt komplisert. Moskva var sosialismens utstillingsvindu, særlig når det gjaldt tilgangen på matvarer og enkelte tjenester. Slik var det ikke andre steder.
– Jeg føler meg derfor nærmere landsbygda enn Moskva. Moren min kom fra Øvre Volga-regionen, Russlands historiske kjerneområde. Faren min ble født i Odessa rett før andre verdenskrig, og familien hans ble senere evakuert. Jeg er altså halvt jødisk og halvt russisk. Jeg har alltid vært åpen for og interessert i begge kulturene, selv om morsmålet mitt er russisk og den kulturelle – ikke religiøse – bakgrunnen min i større grad er russisk. Jeg vil til og med si ortodoks-russisk.
– Jeg studerte allmenn historie ved Statsuniversitetet i Moskva. Jeg spesialiserte meg faktisk på britisk historie, og avhandlingen min handlet i hovedsak om Margaret Thatchers forsvarspolitikk gjennom hele hennes tid ved makten. Det var en dynamisk tid, for ikke å si dramatisk. Den konservative regjeringen gikk inn for kjernefysisk opprustning, mens Labour var imot. Jeg behandlet også konvensjonelle våpen og Storbritannias tilnærming til forhandlinger om rustningskontroll. Til tross for at tittelen la vekt på rustningskontroll, handlet arbeidet egentlig om forsvarspolitikk.
– Da Sovjetunionen brøt sammen, hadde jeg allerede en viss kjennskap til Ukraina, landets samfunnsstruktur og språket. Jeg kunne gjøre meg forstått på ukrainsk, selv om jeg ikke snakket flytende og gjorde mange feil. Språkferdighetene ble bedre med årene. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, skiftet jeg derfor faglig spesialisering fra Storbritannia til det postsovjetiske området. Det er feltet jeg har arbeidet med gjennom hele karrieren. Jeg har forsket noe på de baltiske statene, men det meste av arbeidet mitt har, i perioder, handlet om Ukraina, Belarus og forholdet mellom Russland og Europa.
– Siden du endte opp med å bo i Finland, antar jeg at du er mer vestlig orientert, eller mer tilbøyelig til å tenke i vestlige baner enn ut fra, la oss si, russisk imperial tenkning?
– Jeg arbeidet ved Det russiske vitenskapsakademiet i 14 år, men da Putin kom til makten, begynte jeg å tenke at det var på tide å dra. Jeg tjente helt klart på endringene i 1991 og friheten de førte med seg. Jeg er liberal, men før 1991 eller 1992 hadde jeg ikke engang mulighet til å reise utenlands på grunn av min jødiske bakgrunn.
Les også: Slavofili og eurasianisme i 1800-tallets Russland 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Forholdet mellom Russland og Europa etter krigen i Ukraina 🔒
